Hva legger du i uttrykket: "by på deg selv"?

Jeg har ikke noe problem med egenskapen slik det beskrives her, men man legger jo ulikt i selve utrykket.

Harriet Vane skrev:

Jeg synes feks Bluen mestrer sjangeren utmerket i SoMe.

Det var et godt eksempel. Bluen skriver utrolig morsomt fullstendig uten å være ekkelt privat på sosiale medier. Det er en fin balansegang, men hun klarer det.

Greia med denne kollegaen er at jeg uansett "vet". For samboeren hans er venn med et par kolleger på facebook, og da blir det så utrolig snodig når de forteller meg om feriene hans og så prøver jeg å være sosialt og føler bare at jeg snoker. Det er slett ikke intensjonen min.

Guava skrev:

Jeg tenker at folk som byr på seg selv kan være personlig uten å være veldig privat.

Jeg også. Og så er det selvsagt en pakke; Å være personlig (men ikke utleverende og privat), morsom, åpen og raus.

Tallulah skrev:

Jeg har ikke noe problem med egenskapen slik det beskrives her, men man legger jo ulikt i selve utrykket.

Samme her. Og jeg synes uttrykket er en utslitt floskel som jeg alltid får litt fnatt av.

Jeg tenker på komikere, og spesielt de kvinnelige. Else Kåss Furusetk og Sigrid Bonde Tusvik og sånn.

Karamell skrev:

Jeg tenker på komikere, og spesielt de kvinnelige. Else Kåss Furusetk og Sigrid Bonde Tusvik og sånn.

Christine Koht.

Er det en sjanger som skal mestres? Prestasjon?

Jeg oppfatter uttrykket som positivt, bare så det er sagt med en gang. Det er betydningen jeg sliter med, jeg vet ikke helt hva jeg selv legger i det, eller hva andre mener. Flere har gitt eksempler og forklaringer på hva de selv forstår her i tråden da, så litt nærmere er jeg kommet.

rine definerer det ganske nært slik jeg kan forstå uttrykket selv, bortsett fra at morsom ikke er noe møst for å by på seg selv.

Jeg synes uttrykket er positivt ladet, selv om det såklart kan brukes som indirekte kritikk av folk som man mener ikke "byr (nok) på seg selv". Det er ikke et uttrykk jeg bruker selv, men hvis jeg skulle gjort det, ville det vært om folk som jeg opplever som åpne og rause og personlige på en behagelig måte.

Jeg synes ellers slett ikke det er et krav at kolleger eller andre skal fortelle om privatlivet sitt for at jeg skal føle at jeg kan ha en god (eller til og med ganske nær) relasjon til dem. Man kan være åpen og personlig f.eks. når det gjelder hva man mener og hvem man er helt uten å fortelle om familieliv eller ferieplaner.

Katta skrev:

Jeg tenker ikke nødvendigvis så mye på hva som fortelles, men at man deltar med ekte engasjement, følelser og innlevelse på et vis.

Interessant. Jeg har jo vært student med ulike praksisperioder i tre år nå, og det som alltid går igjen i rapportene er at jeg er engasjert, varm, inkluderende og omsorgsfull, men at jeg burde by mer på meg selv. Jeg er også flere ganger, i ulike situasjoner, blitt beskrevet som "en som alle kjenner, men som ingen kjenner", og når jeg har spurt hva som menes med det, blir det forklart som at jeg snakker med alle, deltar i samtaler osv, men aldri forteller noe privat/personlig om meg selv. Her inne på FP deler jeg jo i overkant mye kanskje, men ute i den virkelige verden er jeg ekstremt lukket. Jeg kunne godt vært kollegaen til Tjorven, og jeg opplever nok også oftere enn andre at jeg føler folk deler mer private ting med meg enn jeg egentlig ønsker.

Jeg føler at det er noe som må mestres i arbeidslivet og som jeg mislykkes i. Jeg er en veldig åpen person med vennene mine, og i rent sosiale settinger, kan jeg snakke åpent (men ikke invaderende) om angst, vanskelig oppvekst, å slite med foreldrerollen osv. Mens på jobb ser jeg ikke hvorfor det er relevant om jeg har samboer eller ikke.

Input skrev:

Mens på jobb ser jeg ikke hvorfor det er relevant om jeg har samboer eller ikke.

Jeg tenker at det kan være irrelevant og relevant avhengig av arbeidsplass og type kollegafellesskap.

I et lite kontorfellesskap som det jeg jobber i ville det være rart tror jeg om jeg fikk inn en kollega som ikke delte noe om sitt eget liv uansett hvor blid og hyggelig personen var. Vi har en type jobb hvor vi utfordres en del personlig og jeg synes det ville være vanskelig å fått jobben til om ikke det var slik at vi kjente hverandre litt mer enn bare ut fra funksjon.
Det er vanlig å spørre om hjelp til kakebaking og diverse ved selskaper og vi stiller opp i begravelser når noen i fellesskapet mister sine.

Jeg kan se for meg at det blir veldig annerledes på arbeidsplasser som er annerledes både i type arbeid, antall mennesker og hvordan samarbeidet fungerer.
Jeg har hatt jobb hvor det stadig kom inn nye folk fra manpower og hvor samarbeidet var veldig oppgaverelatert uten at vi behøvde å "gi mye av oss selv". Der aner jeg ikke noe særlig om dem jeg jobbet med. Hadde jeg vært stuck med samme folkene i årevis hadde jeg nok synes det var rart om jeg ikke visste noe om dem.

Input skrev:

Interessant. Jeg har jo vært student med ulike praksisperioder i tre år nå, og det som alltid går igjen i rapportene er at jeg er engasjert, varm, inkluderende og omsorgsfull, men at jeg burde by mer på meg selv. Jeg er også flere ganger, i ulike situasjoner, blitt beskrevet som "en som alle kjenner, men som ingen kjenner", og når jeg har spurt hva som menes med det, blir det forklart som at jeg snakker med alle, deltar i samtaler osv, men aldri forteller noe privat/personlig om meg selv. Her inne på FP deler jeg jo i overkant mye kanskje, men ute i den virkelige verden er jeg ekstremt lukket. Jeg kunne godt vært kollegaen til Tjorven, og jeg opplever nok også oftere enn andre at jeg føler folk deler mer private ting med meg enn jeg egentlig ønsker.

Jeg føler at det er noe som må mestres i arbeidslivet og som jeg mislykkes i. Jeg er en veldig åpen person med vennene mine, og i rent sosiale settinger, kan jeg snakke åpent (men ikke invaderende) om angst, vanskelig oppvekst, å slite med foreldrerollen osv. Mens på jobb ser jeg ikke hvorfor det er relevant om jeg har samboer eller ikke.

Jeg tror nok at det de fleste steder er relevant å vite litt om hverandre. Om ikke for jobben, så for arbeidsmiljøet. Hvordan ville du likt om du ikke fikk vite noe om livet til de du jobber med? Det ville kanskje blitt litt fattig innhold i samtalene?

Siden jeg ikke deler noe selv, så er det helt greit for meg om andre ikke deler også. Jeg har nok et usedvanlig lavt behov for å vite noe om kollegaers privatliv og opplever at jeg kan ha et veldig godt kollegialt miljø med både medstudenter og kollegaer uten at vi vet om hverandres kjærester.

Input skrev:

Siden jeg ikke deler noe selv, så er det helt greit for meg om andre ikke deler også. Jeg har nok et usedvanlig lavt behov for å vite noe om kollegaers privatliv og opplever at jeg kan ha et veldig godt kollegialt miljø med både medstudenter og kollegaer uten at vi vet om hverandres kjærester.

Andre private ting da?
Jeg ville synes det var litt rart å treffe på en nær kollega på butikken og plutselig etter fire år på samme arbeidsplass se at han hadde kone og fem barn.

Harriet Vane skrev:

Å by på seg selv er en positiv egenskap, det betyr at man er åpen og personlig, gjerne litt morsom, uten å være klein eller pinlig privat. Jeg synes feks Bluen mestrer sjangeren utmerket i SoMe.

Å by på seg selv handler ikke om å lede allsang eller være i festkomiteen. Å assosiere "by på seg selv" med å være billig eller tarvelig slarvete høres veldig jantete ut, i grunnen.

Hvis du sikter til mitt innlegg, absolutt ikke. Den er nok temmelig intern, da (men spørsmålet var "hva legger du i uttrykket").

Mer beundring enn jante, antagelig.

(Også lurer jeg på om noen hadde dratt konklusjonen "har seg litt ukritisk" = billig for guttekompiser?)

Guava skrev:

Andre private ting da?
Jeg ville synes det var litt rart å treffe på en nær kollega på butikken og plutselig etter fire år på samme arbeidsplass se at han hadde kone og fem barn.

Rart kanskje, men ikke rart nok til at jeg ville tatt opp i en personalsamtale at jeg syntes enkelte medarbeidere burde by mer på seg selv. Det er mye som jeg synes er rart, og som overrasker meg, som jeg likevel synes er helt uproblematisk. Folk er ganske enkelt bare forskjellige, og jeg har en veldig høy toleransegrense for folks ulikheter og særheter, så lenge det er innafor normal høflighet og de ikke oppfører seg ufint på noen måte.

Harriet Vane skrev:

Å by på seg selv er en positiv egenskap, det betyr at man er åpen og personlig, gjerne litt morsom, uten å være klein eller pinlig privat. Jeg synes feks Bluen mestrer sjangeren utmerket i SoMe.

Å by på seg selv handler ikke om å lede allsang eller være i festkomiteen. Å assosiere "by på seg selv" med å være billig eller tarvelig slarvete høres veldig jantete ut, i grunnen.

"Billig eller tarvelig slarvete" du, det var interessant tolket.

Maverick skrev:

"Billig eller tarvelig slarvete" du, det var interessant tolket.

Det var ikke meg som tolket det slik. Det var Candy. "I jentesjargongen betyr det en som har seg litt ukritisk." Innlegg 13.
Ikke rette baker for smed.

Harriet Vane skrev:

Det var ikke meg som tolket det slik. Det var Candy. "I jentesjargongen betyr det en som har seg litt ukritisk. " Innlegg 13.
Ikke rette baker for smed.

Det var tolkningen din av Candys innlegg jeg siktet til. 🙂

Type arbeidsplass har jo alt å si, men på min tidligere vet jeg at det blir ansett som et problem hvis du ikke byr litt på deg selv. De har akkurat sagt opp vikariat med en person som ALDRI pratet med sidemannen, byttet plass flere ganger fordi hen ikke likte personene, svarte ikke på invitasjoner til fredagspils, avslutninger osv og sa aldri hei eller hade når hen kom og gikk. Svarte ikke på spørsmål om nærmeste pårørende til personal tross gjentatte purringer fra leder. Litt sånn demonstrativ vil ikke bli kjent eller delta i felleskapet.