Bor du i samme lokalsamfunn som dine foreldre eller svigerforeldre?

Ja, nær der begge vokste opp.

Ja, vi bor i min manns hjemby - 6 km unna svigermor, 32 mil unna min hjemby. Foreldrene mine har fortsatt hus og heim i hjembyen, men akkurat nå bor de mer eller mindre permanent bare 1.5 km unna oss. Det er i grunnen litt for nærme.

Nei.

Kunne ha haket av for "jeg har ikke flytta, jeg har rømt".

Vi bor i samme by som mine foreldre, men i et annet lokalsamfunn. Jeg har flyttet til et sted som er forholdsvis likt det jeg flyttet fra. Jeg svarte derfor Ja, vi bor i nærheten.

Vi bor 40 min unna.

Cuyahoga skrev:

Kunne ha haket av for "jeg har ikke flytta, jeg har rømt".

Sånn føles det for meg også. Jeg rømte fra min hjemby så snart jeg var ferdig med videregående. Mamma flyttet til oss da hun innså at vi aldri kom til å returnere; verken jeg eller brodern.

Nei. Vi hadde hatt god mulighet til det begge steder, med gratis/billig tomt og det hele, men det har utgått med høye kneløft hos både mannen og meg. Vi har et greit forhold til foreldrene våre, mye fordi vi har litt avstand til dem i hverdagen, tror jeg.

Nei. Det er 5 og 10 mil til svigers. 50 mil til mine folk. Vi vurderer å flytte til mitt eller hans hjemsted. Ikke så mye for besteforeldre, men tanter, onkler og søskenbarn er det en del av.

Vi bor i storby. Bodde noen år i et annet fylke, men da vi bestemte oss for å flytte "hjem igjen", så valgte vi bevisst en annen bydel enn der foreldrene våre bodde. Så vi bor i samme by, men ikke samme nærmiljø. Treffer aldri på noen tilfeldig. Nært nok, og samtidig langt nok unna.

Nei, men vi bor i nærheten av familie på begge sider og der hvor mannens mor og min far har vokst opp. (Pappa og mannens onkel gikk i klasse sammen, og ble veldig overrasket første gang de møtte hverandre igjen gjennom oss.) Pappa bor rett i nærheten, men ikke i samme "lokalsamfunn". Verken mannen eller jeg har vokst opp i området (jeg er nomade, mannen bodde i nærheten av der vi bor nå i sitt første leveår og flyttet så dit hvor moren hans fortsatt bor).

Finnes det storbyer i Norge, egentlig?

Ja, vi bor nær svigers. De bodde i nabokommunen 10 min kjøretur unna, men de har flyttet fra hus til leilighet nær oss. 😉 De er superengasjerte og er støtt barnevakt, hundevakt og møter opp på skoleavslutninger etc.
Mine foreldre bor en halvtimes kjøretur unna og er nok innerst inne fornærmet over at jeg ikke bosatte meg rett i nærheten av dem. Min søster bor i huset ovenfor deres. Men de bor såpass nærme at vi kan ha en del kontakt mht barnevakt, familiemiddager og de møter opp på tilstelninger når det passer, men det blir ikke den daglige kontakten.
Jeg er fra utkanten av Oslo og mannen er fra en kommune Akershus. Vi bor i nabokommunen til sistnevnte.

Vi bor i samme by(Oslo), men ikke i samme nærmiljø. Jeg har forøvrig ikke vokst opp i byen, foreldrene mine flyttet hit da jeg var voksen. Men jeg tror ikke jeg hadde hatt noe imot å bo nærme - vi treffes ganske ofte, og det er bare hyggelig.

Oslo er stor nok til at jeg slipper møte familien i butikken og liten nok til at man ofte møter kjente i sentrum.

Nei, vi bor der vi studerte og møttes. 4 timer med bil til mitt hjemsted, 6 timer til mannens. Ingen av oss har ønske om å flytte til noen av hjemstedene, vi trives utmerket her vi er. Ingen av foreldrene har planer om å flytte på seg heller, så vidt jeg vet.

Cuyahoga skrev:

Nei.

Kunne ha haket av for "jeg har ikke flytta, jeg har rømt".

Jeg er også litt der altså.

Nei, vi bor drøyt 50 mil fra der svigers bor og 160 mil fra mine foreldre. Skulle gjerne hatt dem nærmere, alle sammen, men vi ønsker ikke å flytte nordover (eller til en mindre by).

Vi bor i samme by som foreldrene mine, men i en annen bydel - ca 20 minutter med bil, så de er gjerne med på en sommerkonsert eller noe sånt. Det er svigermor og, selv om hun bor ca to timers reisetid unna.

Nei. Svigers bur i eit anna land, og mine foreldre bur nesten 4 timar unna i bil. Eg kunne ikkje ha flytta til heimbygda, for der er det ikkje jobb for meg. Bror min bur like langt unna. Det begynner å merkes at dette blir ei utfordring. Dei er 75 og 83 år gamle. Eg gruar meg til dei mister fleire av vennene sine, ikkje klarar seg sjølv, må ha hjelp til alt. Eg kan jo ikkje handle for dei ein gong. Far min greier å kjøre til butikken - men etter kvart må dei jo ta taxi. Det går det også - men eg skulle gjerne hatt dei nærare. For dei er det heilt uaktuelt å flytte andre stader. Dei bur i verdas navle, og reiser helst ikkje lenger enn til butikken. Kan til nøds ta bussen hit eg bur.

Dette er ei av mine største bekymringar og største dårlige samvittighetar.

Jeg har også rømt. Jeg havner i et tidshull sånn rent mentalt når jeg drar "hjem" og besøker mamma. Jeg blir seksten år og har det ganske fryktelig igjen med en gang.

Så selv om husprisene der er latterlig lave, så vet jeg at jeg aldri, ALDRI kunne ha bodd der uten å ha gått veldig på akkord med meg selv.