Hvilket mentalt bilde har du av deg selv?

Jeg klarer ikke å se meg selv i bilde eller film for den del.

Har aldri sett meg selv i bilder eller film. Har et anstiktspeil i huset, er ikke glad i å se meg selv i speilet engang.

Mitt mentale bilde av meg selv slik du etterspør, er dansende - kanskje litt klassisk ballettdansende, til og med. Det er helt idiotisk med tanke på at jeg er det minst grasiøse menneske jeg kjenner, omtrent.

Jeg har et mentalt bilde av meg selv som en rakrygget, høy og mørk person som går raskt og effektivt fremover.

Man kan trygt si at det bildet ikke er helt rotfestet i virkeligheten. Jeg er mer en ganske så stutt-tykk dame som ikke beveger seg riktig så kjapt og effektivt.

Jeg liker mitt mentale bilde godt, det passer det også. I tillegg funker den virkelige meg ganske så godt også. Men det er snåle greier.

Jeg er damen i grønt.

Hvis du legger sammen nicket og avartaren min så er jeg ca der.


Jeg ser også for meg en barnebok, en mamma med langt svart hårt som løper fra sted til sted med den lille gutten på slep. Jeg ser ofte meg selv i den moren.

På innsiden er jeg alltid henne:

Jeg har ikke noe mentalt bilde eller film av meg selv 🙁

Jeg blir like overrasket hver gang jeg hører om slikt som dette. (Andre ting er f.eks at noen ser tallene i farger o.l. Egentlig var det noe mer spennende enn det med tallene, men nå husker jeg ikke lenger hva det var? Var en tråd om det her inne for en god stund siden).

Noe mentalt bilde av meg selv har jeg altså ikke.

Jeg har alltid hatt et bilde i hodet på hvordan jeg er hvem jeg er. Og det stemmer jo ikke. Så det kan jo diskuteres hvor nyttig det er å ha et slikt bilde.

Jeg har ikke noe detaljert mentalt bilde av meg selv, men jeg blir ofte overrasket over hvor slank jeg ser ut når jeg ser meg selv på fotografier. I mitt hode er jeg nokså høy og kraftig, liksom. Selv om det ikke har vært sant de siste 20 årene, i alle fall. Jeg tror slike barndomsbilder har en tendens til å sitte litt i.

Mitt liv har endret seg radikalt de siste tre årene og det er derfor umulig å ha noe mentalt bilde av meg. Det er veldig sammensatt akkurat nå. Spørsmålet er interessant og minner meg på om at min identitet er i kraftig bevegelse.

Dette er meg, i hvert fall i jobbsammenheng. Alt preller av, like blid og entusiastisk bestandig og spiselig for alle.

Veronal skrev:

Dette er meg, i hvert fall i jobbsammenheng. Alt preller av, like blid og entusiastisk bestandig og spiselig for alle.

Dette er meg i jobbsammenheng også.

Ungene mine mener nok at jeg er mer slik:

Det har jeg egentlig aldri tenkt på. Tror vel egentlig jeg bare ser for meg speilbildet mitt. Jeg er ikke spesielt visuell, for å si det sånn, jeg er nok mer auditiv av meg.

Jeg har ikke noe visuelt mentalt bilde av meg selv. Men en venninne/ekskollega hadde det veldig morsomt en periode med å finne ut hva slags hunder kollegene rundt var - hun mente hun selv var en liten, hypeaktiv Jack Russell-terrier og kollegaen på nabopulten var en høy, elegant, litt nervøs mynde. Hun slet litt med meg, men vi kom i fellesskap frem til en sånn en:



Stor, ikke spesielt rask eller atletisk, men pålitelig og sterk og spanderer gjerne whisky på folk.

Nudelige vofsen.

Åh! "Kven hund er du!"

Det kan fortelje mykje om korleis folk ser på seg sjølve.

Che skrev:

Dette er meg i jobbsammenheng også.

Ungene mine mener nok at jeg er mer slik:

Da vil mine barn gjerne bytte meg ut med deg.

Mye fine folk her!

Jeg ser meg selv som rask, slank, vital, litt Meg Ryan aktig i jeans og hvit singlet.
Sterk med fine definerte muskellinjer. Ikke helt treff mao...