Der jeg kommer fra, der jeg trådte mine barnesko og lærte meg å snakke - ei dialekt min mor med iver og møye forsøkte plukke av meg, med god grunn, har vi nemlig en stygg tendens til å blande diverse begreper. Vi kan fort finne på å si at bilen kjørte mellom porten, der vi burde ha sagt at den kjørte gjennom porten og slikt.
De verste blunderne har jeg, i voksen alder, plukket av meg sjøl, og jeg merker at jeg er blitt min mor - jeg plukker av ungen dialektuttrykk ettersom de dukker opp. Men en blunder, den henger hardnakket i, til min manns store ergrelse.
Jeg kan fort finne på å spørre ham: "hvem kjole syns du er finest? Hvem farge skal jeg velge?" Etc etc - i tråd med min oppvekst og dialekt, sitter surringa med hvem og hvilken godt fast i hjernebarken. Det ramler ut på automatikken, og selv syns jeg det høres stappteit ut, det bare insisterer på å komme. (Dette skjer dog bare muntlig, man bruker helst ikke dialekt når man skriver, må vite, og man har da stålkontroll, sånn egentlig.)
Nuvel - jeg spør min mann om hvem, der jeg burde spurt ham om hvilken eller hvilke, og mannen min skutter seg og retter meg, og påstår at det ikke har noe med dialekt å gjøre i det heletatt: "det er ingen som snakker slik!"
Hah!
Han skulle bare hørt det, mannen min, i dag - jeg overhørte en samtale mellom noen menn, som ut fra dialekta å dømme kommer fra samme sted som meg. Og hva hørte jeg den ene spurte den andre om?
"Hvem bil er det du skal hente nå?"
Hah!
D'ække bare meg!
Ser jo hvorfor folk gapskratter, men jeg sier det fordetom. 
