Julegavedilemma

I vår familie har vi kuttet ut gaver mellom oss voksne for lenge siden. Det er kun de under konfirmasjonsalder som får. 🙂

Vi skriver ønskelister. Genialt, så lager vi fb-grupper og krysser ut. med tanke på at to av de håpefulle også har bursdag i desember så funker dette veldig bra. Her er min liste som ble distribuert i år:
-brunt "lammeskinn" (Europris funkar fint)
-rundt sink lysehus
-sjal og lue i brunt eller svart
-Body Shop dusj,oljer ol. helst med coconut eller spa serien
-Tigi hårprodukter
-flossete kvitt teppe til spisestua
-d&g light blue parfyme
-ferjekort
-peace-smykke
-treningsklær (topp og bukse)
Alt dette er jo ting jeg likevell hadde kjøpt meg, så jeg sparer det egentlig til ønskelisten og så kjøper jeg det jeg trenger etter jul.Tilsvarende lister bruker besten,mamma,onkel,brødrene mine, eldste datter og mine to små og meg. Det er jo så mye enklere å kjøpe gaver da.

Meissa skrev:

I vår familie har vi kuttet ut gaver mellom oss voksne for lenge siden. Det er kun de under konfirmasjonsalder som får. 🙂

Så kjedelig. : pakkeglad:

Meissa skrev:

Gaveåpning skal ikke være en sånn matematisk og komplisert greie. Det skal være hyggelig for både giver og mottaker. Det er ikke meningen at julegavene skal oppfylle mottakers behov for nye klær eller oppdragelse. Det skal være kos, glede og overraskelser.

Jeg er enig med Meissa. Jeg koser meg med både å handle gaver, pakke dem inn, og selv å motta julegaver. Jeg har rensket listen min for "pliktgaver", og de som er igjen, er valgt med omhu. Fordi jeg ønsker å gi en hilsen til akkurat de personene. I min familie har vi ikke operert med ønskelister. Selvfølgelig kommer det spørsmål om hva barna ønsker seg, eller trenger. Da gir jeg forslag, både til både klær, leker og andre ting. Og i ulike prisklasser, slik at den som spør skal oppfatte at vi ikke forventer noe i forhold til størrelse eller pris. Når jeg handler, prøver jeg finne noe som kan glede, ut ifra hvordan jeg kjenner mottakeren. Å få høre i ettertid at gaven falt i smak, er selvfølgelig ekstra hyggelig. Likeså, dersom jeg mottar gaver som treffer så godt, at det viser at giver har brukt sin oppmerksomhet og kunnskap om meg til å finne akkurat dette.

I min manns familie er det litt anderledes. Vi får gjerne spørsmål midt i sommerferien om hva vi ønsker oss. Jeg får nesten inntrykk av at det for enkelte er mer et styr de vil ha ut av verden snarest mulig. Samtidig mottar vi detaljerte ønskelister på hver enkelt person, med produksjonsnummer og hylleplass (det er ikke fleip) på ulike ting. Oftest i samme prisklasse. For meg blir dette for foretningsmessig. Samtidig vet vi jo at vi ikke kan bomme på tingene. De er ønsket, og vil komme til nytte.
Men gleden og magien ved gavene forsvinner. Og da forsvinner liksom noe av hensikten også.

Men så tenker jeg at så lenge jeg holder på magien, kosen og gleden ved selve julegavene, så kan jeg også glede meg over at andre setter pris på tingene de får. For jeg vet jo at de gjør det.
Vi er ulike, og ser ulikt på det. Og gleder oss over det på forskjellig vis 🙂.

Ramses skrev:

Så kjedelig. : pakkeglad:

tante Veronica skrev:

Samtidig mottar vi detaljerte ønskelister på hver enkelt person, med produksjonsnummer og hylleplass...

Denne må jeg tipse mannen min om, som er av typen som nesten ikke tør å si til folk hva han ønsker seg av redsel for å motta feil type vare (han er opphengt i duppedingser og forbrukertester).

Hvis vi skal begynne å bytte penger så kommer jeg ganske raskt til å foreslå at vi kutter ut hele gavegreiene. Min pappa på 82 år gir penger til oss sånn at vi skal kjøpe gaver til barnebarna, han har ofte et ønske om hva vi skal kjøpe, og det følger vi. Vi får også en pengesum som skal gå til gave til oss (meg og mannen) og han har ofte noen ideer om hva det skal være - og så finner vi noe som vi liker innenfor det han ønsker å gi oss. Det syns jeg er helt greit.

Men om jeg skal gi tre hundre kroner til søstra mi, og så gir hun tre hundre kroner tilbake - da slutter jeg med julegaver. Det samme gjelder tantebarna. Jeg har full forståelse for at de ønsker seg penger, men de må faktisk akseptere at jeg sjelden og aldri gir penger i julegave. Å gi penger er ikke et alternativ - de får gave, fortrinnsvis noe de kan komme til å like, og alltid ting som kan byttes. Jeg er heller ikke interessert i å gi søstrene mine en sum penger som de skal bruke til å kjøpe gaver til ungene sine fra tante og onkel - og jeg er minst like lite interessert i å fly rundt i butikkene for å kjøpe gaver til mine egne unger fra tanter og onkler. For meg forsvinner hele vitsen med å gi gaver til noen bort, og jeg kommer til å foreslå at vi slutter å gi gaver. Jeg har gjort det unntaksvis - sånn som til barnebursdagen nå så var den ene onkelen bortreist og spurte om vi kunne kjøpe noe fra han så fikk vi penger etterpå - det er helt greit, men det er ikke greit som noen fast ordning.

Jeg har fått ønskeliste med produktnummer hos CO fra min bror. Men altså, det var jo ei liste med mange ting, så det ble jo ikke en bestillingsliste heller da, bare noen forslag, og siden søstra er teknisk ubrukelig, var det greit å forklare med nummer hva han mente 🙂

Jeg kjøper noen av gavene til ungene fra andre, farmor gir oss penger til å kjøpe for, og har i stor grad styrt store deler av gaven fra mine foreldre (de har dessuten allerede fått det. Man trenger nemlig ulltøyet før jul også. Ungene er små, og setter pris på "restgaven" som ligger under treet også, uten å vite at den er billig fordi de fikk mesteparten av pengene i ulltøy)

Jeg synes det er hakket mindre kjekt at jeg også skal kjøpe VÅRE julegaver fra farmor, og i stor grad er bedt om skaffe, eller spesifisere, gaven fra mine foreldre, i den grad at jeg nok med 99% sikkerhet vet hva som ligger der også. Men det er nok av gaver under treet som jeg ikke vet hva som er i, så det er greit. Så skal jeg jobbe litt med å få min mor til å skjønne at selv om jeg er voksen, og gjerne vil ha gaver jeg ønsker meg og setter pris på, så vil jeg gjerne likevel slippe å få tilsendt linker med beskjed om å se på side ditt og datt for å se om dette er aktuelt.

Madicken skrev:

Denne må jeg tipse mannen min om, som er av typen som nesten ikke tør å si til folk hva han ønsker seg av redsel for å motta feil type vare (han er opphengt i duppedingser og forbrukertester).

En glede å være til hjelp

Malama skrev:

Jeg har fått ønskeliste med produktnummer hos CO fra min bror. Men altså, det var jo ei liste med mange ting, så det ble jo ikke en bestillingsliste heller da, bare noen forslag, og siden søstra er teknisk ubrukelig, var det greit å forklare med nummer hva han mente 🙂

Ramses skrev:

Så kjedelig. : pakkeglad:

Jeg synes det er helt greit. Jeg kjøper noe til min mor og min lillesøster for vi har bare oss. På mannen sin side er det en stor familie og alle får nok gaver allikevel. Jeg skal lage drops som jeg sender ved julebrevene med bilder av ungene.
Også får vi gaver til jentene våre, og på julaften ringer vi rundt og takker hver enkelt.

Jeg har noen venninner som vi deler julegaver med, også kjøper vi innad i kjernefamilien. Det blir nok gaver, syns jeg, men jeg ser på gavene til ungene som litt mine gaver også.

Hadde vi skulle ha kjøpt til tanter, onkler, besteforeldre, oldeforeldre og søsken hadde julen blitt en dyr opplevelse og egentlig ganske vanskelig for oss.

shute skrev:

Gi dem en geit.

Jeg ga geit til faren min et år. Året etter fikk jeg en fyldig ønskeliste med en rekke ønsker det var greit å innfri. Så det hadde faktisk flere positive effekter.

Jeg er veldig sjelden (aldri?) skarp mor svogere/svigerinner, men om noen av dem hadde fortalt meg hva jeg "måtte" gi til barna deres til jul så tror jeg de automatisk hadde fått et skarpt svar tilbake. Det er en fjern tanke, dog, så jeg kan ikke se for meg at jeg skulle havne i en lignende situasjon.

Jeg er veldig på linje med Meissa. Gaver skal være glede og overraskelse - ikke et kost-nytte prosjekt. Og ihvertfall ikke hos familier som har det aller nødvendigste, noe som gjelder storparten av norske familier.

Hva jeg hadde gjort i din situasjon? Jeg vet ikke helt, men jeg hadde nok fint kjøpt gave utenfor de gitte rammene, bestemt av mottaker, om jeg fant gaver som jeg visste barna ville bli glad for.

Jeg ga også geit til noen et år - litt fordi jeg "syntes de fortjente det" (de er av typen som har det meste og likevel alltid ønsker seg penger, også til jul) - og litt fordi jeg syntes det var et godt formål. Mottakeren ble fornærmet, og det hele ble litt pinlig. Jeg kommer aldri mer til å gi geit på trass.

Madicken skrev:

Giveren ble fornærmet, og det hele ble litt pinlig.

Noen eier ikke skam i livet. Jeg hadde fortsatt å gi geit!

Zoë skrev:

Noen eier ikke skam i livet. Jeg hadde fortsatt å gi geit!

Oooh, eller kyllinger!

Jeg hadde ikke greid å dy meg. Jeg hadde levert smørblidt en hamster med bur og løpehjul.

Eller sebrafinker-verdens mest idiotiske fugl.

( Jeg hadde nok forsikret meg om at dyrebutikken aksepterte retur.)

Tenk så gøy da: "Jammen dere ville jo ikke ha en ny geit? "

Jeg har ønsket meg geit, men jeg gir ikke geit til folk som ikke har ytret ønske om det. Det er på en måte ikke opp til meg å avgjøre hvem som har nok ting og hvem som ikke har det. Sånn sett har vi vel alle det vi trenger, inkludert barna våre, og burde fått geiter hele hurven.

Er geitegaver for straff å regne?

Katta skrev:

Er geitegaver for straff å regne?

Vennlig korreks, bare.