Om det å bruke rase for å beskrive et annet menneske

En bekjent som er adoptert fra Korea var kjapp i replikken da en full ekling syns hun burde dra tilbake der hun kom fra. "Nei, det e' så kjedelig i Åsane en lørdagskveld, så det gidd eg f... ikkje."

nolo skrev:

En bekjent som er adoptert fra Korea var kjapp i replikken da en full ekling syns hun burde dra tilbake der hun kom fra. "Nei, det e' så kjedelig i Åsane en lørdagskveld, så det gidd eg f... ikkje."

Herlig!

Det er vel egentlig mer pk-problematisk å snakke om ulike raser når det gjelder folk enn det er å beskrive noen ut fra etnisitet. Skjønt etnisitet er vel heller ikke et særlig dekkende begrep om man f.eks snakker om utenlandsadopterte.

Dette husker jeg ikke selv, men har blitt fortalt det mange ganger. Visstnok var jeg rundt 8 år, og var i bursdag til det 4 år eldre søskenbarnet mitt. En av kameratene hans sa "Hvis dine foreldre blir lei av deg, så kan de bare sende deg tilbake der du kom fra!" Hvorpå jeg visstnok, ganske uskyldig, svarte: "Det skulle sikkert dine foreldre ønske de kunne med deg også!" 😀

Altså, jeg hadde hørt det der mange ganger, og trodde det faktisk til jeg var ganske gammel. At foreldrene mine kunne sende meg tilbake.

Jeg feiret en gang 17 mai med ei venninne, som er adoptert fra et annet land enn Norge. Hun spurte meg om det var ok for meg om hun brukte bunad. Hvorfor i all verden skulle ikke du bruke bunad? Spurte jeg, ganske månebedotten. Nei, hun hadde tidligere fått så mange ekle kommentarer når hun hadde bunaden på...

Herre min - hun var et spedbarn da hun kom til sine foreldre, hun er pokker meg til tider mer særnorsk enn hva jeg er, men siden hun er gyllen i huden, er det altså feil for enkelte individer at hun bærer bunad.

Ellers syns jeg det må være ok å referer til "hun med asiatisk utseende" om man skal beskrive en person i en mengde.

Niobe skrev:

Altså, jeg hadde hørt det der mange ganger, og trodde det faktisk til jeg var ganske gammel. At foreldrene mine kunne sende meg tilbake.

Au. 🙁

Ingen avkreftet det noen gang, og jeg våget ikke spørre så mye. Foreldrene (og andre voksne) mine spilte mye på samvittigheten min, sånn type "Tenk så heldig du er som fikk komme til oss! Og så våger du å klage på noe!" Det var bare å oppføre seg, så man ikke ble sendt avgårde igjen.

😱

Det er forferdelig, Niobe! Er det noen som skulle vært takknemlig her er det jo dine foreldre!

Ja, det skulle man gjerne tro, etter 10 års barnløshet. Men hvem har vel ikke ønsket seg en Quick Fix i barneoppdragelsen? Jeg tok nok igjen litt i tenårene, da jeg hadde oppdaget at jeg var ureturnerbar.

Niobe skrev:

Ingen avkreftet det noen gang, og jeg våget ikke spørre så mye. Foreldrene (og andre voksne) mine spilte mye på samvittigheten min, sånn type "Tenk så heldig du er som fikk komme til oss! Og så våger du å klage på noe!" Det var bare å oppføre seg, så man ikke ble sendt avgårde igjen.

Så forferdelig!

Å fy søren, Niobe! Jeg er glad du tok igjen i ungdommen - det fortjente dem!

Man blir vel voksen, og innser at de faktisk gjorde sitt beste, ut fra sine forutsetninger. Man kan i grunn ikke ønske seg så mye mer fra folk enn det. Og nå klarer jeg i grunn å le av det meste. Det er jo utvilsomt greit å kunne konstatere noen ganger, at man heldigvis er adoptert.

Niobe: grøss og gru!

Jeg har ei venninne som er halvt thailandsk, men asiatisk nok av utseendet til at inngrodde bygdetrøndere ikke ser den norske halvparten. Hun har fått endel kommentarer, blant annet fått høre at mannen hennes har vært i østen og henta seg kvinnfolk. Relativt kjapp i replikken som hun er må hun da slenge ut av seg noen skikkelige trønderfraser i kassen på butikken slik at de får høre det. Og en gang hørte hun da hun gikk ut av butikken "det var jammen kjapt hun der har lært seg norsk". Folk kan være noen fantastisk trangsynte duster.

Huff, for noen opplevelser du har hatt ang det å være adoptert Niobe. Godt du tross alt klarer å humre litt av det hele i dag!

Jeg kjenner endel adopterte, og historiene deres er mange når det kommer til folks fordommer og manglende kunnskap. Det være seg språk, deres typiske norske navn, etc.

Hun i familien vår var nylig på besøk i hjembyen sin, sammen med sønnen sin. Han er halvt Norsk, men han ser veldig asiatisk ut. De var ute en dag da en eldre dame kom bort til dem og hun sto lenge og bare mønstret dem opp og ned. Så spør hun med en veldig nedlatende tone om de liker seg her i Norge.

Hun svarer på selvfølgelig flytende norsk, og med en like brei og utpreget dialekt som andre mennesker derfra, at joda, hun har alltid likt seg i Norge hun, selv om hun ikke har noe å sammenligne det med.

Den eldre damen ble sinna og hadde lirt ut av seg en lekse om at det hjelp lite å ha lært seg språket så godt, og at de like gjerne bare kunne reise tilbake dit de kom fra.

Heldigvis så tok hun seg ikke nær av det, og sønnen er for liten til å forstå.

Herlighet, Niobe! 🙁 Hvordan er forholdet deres i dag?

Mamma er skikkelig trangsynt når det gjelder mennesker hun 1) ikke kjenner og 2) som er av utenlandsk opprinnelse. Møter hun noen på butikken eller når hun spør om veien, sier hun som oftest "si meg, er det nordmenn igjen i dette landet???!" Sjarmerende!

Vi har et greit forhold, mye fordi jeg bestemte meg for å ha det. De er veldig mye bedre som besteforeldre enn de var som foreldre, og det setter jeg stor pris på. I mange år var det sårt for meg at de aldri har beklaget noe (og de har utvilsomt sviktet på enkelte punkt), men det nytter bare ikke forvente mer av folk enn de kan gi.

Jeg er veldig glad i dem, men det ikke til dem jeg går når jeg har det vanskelig. Det sluttet jeg tidlig med.

Jeg syns det må være greit å bruke en sånn forklaring når man lurer.

Jeg har forøvrig fått spørsmål om hvor mine barn kommer i fra. De er halvt afrikanske, men er som snytt ut av nesen på meg (sier de fleste som ser meg og ungene sammen), ikke er de spesielt mørke heller. Jeg svarer som regel at de kommer fra Norge, iallefall så lenge spørsmålet er stilt på en ordentlig måte.