Om det å bruke rase for å beskrive et annet menneske

Jeg synes det er greit å si at noen har asiatisk utseende. Men jeg har en i familien som sier pakkis og neger og da kjenner jeg at jeg blir både flau og litt lei meg.

Jeg synes det kan være vanskelig å spørre noen med ikke-norsk utseende hvor de kommer fra. Jeg lurer som regel på hvor de bor eller hvor de har vokst opp, ikke hvilket land deres besteforeldre eller foreldre kommer fra. Mange svarer feks Pakistan hvis foreldregenerasjoen kommer derfra, mens jeg lurte på om de har vokst opp på Økern eller Grefsen.

Niobe skrev:

men det nytter bare ikke forvente mer av folk enn de kan gi.

Utrolig godt sagt. Den skal jeg legge meg på harddisken.

Jeg har også lagret "det nytter bare ikke forvente mer av folk enn de kan gi".

Fantatisk fint ordtak å ha i bakhode for så mye og mangt selv om det var spesiellt fint i den sammenhengen Niobe nevnte det.

Niobe skrev:

Vi har et greit forhold, mye fordi jeg bestemte meg for å ha det. De er veldig mye bedre som besteforeldre enn de var som foreldre, og det setter jeg stor pris på. I mange år var det sårt for meg at de aldri har beklaget noe (og de har utvilsomt sviktet på enkelte punkt), men det nytter bare ikke forvente mer av folk enn de kan gi.

Jeg er veldig glad i dem, men det ikke til dem jeg går når jeg har det vanskelig. Det sluttet jeg tidlig med.

Du fremstår som sterk og klok, og later til å ha kommet deg gjennom dette helskinnet og med en innsikt som ikke er alle forunt. Dessverre kjenner jeg til flere historier som likner på din. Alle er barn adoptert på 70-tallet. Man kan jo bare håpe på at adoptivforeldre i dag blir oppfordret til å reflektere litt nærmere over saker og ting - og at de som ikke evner dette ikke blir godkjent som adoptivforeldre.

Da vi var i godkjenningsprosessen snakket jeg en del med min farmor om dette. De adopterte på 60-tallet. De hadde fire barn fra før av, bodde i en liten leilighet, og deres motivasjon for å adoptere var at de ville "hjelpe et barn". Nå gikk det veldig bra i min families tilfelle - men det var ikke nødvendigvis gitt med dette utgangspunktet. I våre samtaler med barnevernet var de veldig klare på at det var ønsket om å få et barn som måtte være motivasjonen for å adoptere.

Skal man hjelpe barn får man bli fadder gjennom SOS Barnebyer, Plan etc. Adopsjon er ikke veldedighet!

Jeg lærte leksa mi i 2003 når jeg sammen flere fra barselsgruppen på NM skulle på babymassasje. De fleste klarte vi kjapt å identifisere men den ene jenta som vi viste hvor kom fra, og hadde jente født i samme måned, snakket veldig trøndersk osv gjennkjente vi ikke. Trodde til og med hun kunne ha løyet om kjønnet på barnet. Jenta var jo av asiatisk opprinnelse, adoptert som barn, men det slo meg aldri.

Det morsomme var jo at jenta hadde forutsett dette. Til tross for at alt annet stemte så skjønte jeg aldri at det var henne. Fikk meg en kraftig lekse den dagen gitt. Trodde ikke jeg hadde slike fordommer, men de var der gitt. Har ledd mye av denne.

Xian skrev:

Du fremstår som sterk og klok, og later til å ha kommet deg gjennom dette helskinnet og med en innsikt som ikke er alle forunt. Dessverre kjenner jeg til flere historier som likner på din. Alle er barn adoptert på 70-tallet. Man kan jo bare håpe på at adoptivforeldre i dag blir oppfordret til å reflektere litt nærmere over saker og ting - og at de som ikke evner dette ikke blir godkjent som adoptivforeldre.

Da vi var i godkjenningsprosessen snakket jeg en del med min farmor om dette. De adopterte på 60-tallet. De hadde fire barn fra før av, bodde i en liten leilighet, og deres motivasjon for å adoptere var at de ville "hjelpe et barn". Nå gikk det veldig bra i min families tilfelle - men det var ikke nødvendigvis gitt med dette utgangspunktet. I våre samtaler med barnevernet var de veldig klare på at det var ønsket om å få et barn som måtte være motivasjonen for å adoptere.

Takk!
Jeg vet at adoptivforeldre i dag generelt har et mye mer reflektert syn på adopsjon, enn de hadde for 30 år siden. Men det gjelder jo samfunnet som helhet også.

Jeg får alltid litt dårlig samvittighet når jeg åpenlyst kritiserer foreldrene mine på denne måten. De gjorde jo virkelig sitt beste, og på andre områder var de flinke. Og nå som jeg selv har vært mor noen år, så vet jeg jo at om jeg ikke kommer til å gjøre samme feilene, så vil jeg uansett gjøre andre. Men så er det greit å kalle spadene spader, for holdningene deres var jo ikke unike, og de finnes fremdeles.

Og misforstå meg rett; jeg er glad for å være adoptert, men nok ikke i større grad enn de fleste kommer på å være glad for å være født. 🙂

Jeg har et godt (les: ryddig, sivilisert, søndagsmiddaghyggelig) forhold til foreldrene mine i dag, men det har krevd meg noen års innsats. Det kan være hardt å tilgi noen som aldri innrømmer feil, og følgelig aldri beklager noe. Men det er met slitsomt å være sint. 😉

på Niobe.

Det er utrolig hva folk kan og kunne finne på. Men jeg tror at holdningen til det å adoptere er noe annerledes nå. Jeg håper i hvert fall det. Vi har slektninger, på vår alder, som har adoptert. Og i vår foreldregenerasjon igjen er det tydelig at disse som har adoptert blir sett på som "snillere" enn oss andre som har vært så egoistiske å føde barn selv, når så mange barn i verden trenger et hjem. Men enten man føder selv eller adopterer så er det ønsket om å få et barn som er det sentrale, ikke om å være snill, tror jeg.