Hvordan spørre om hva folk feiler uten å virke frekk

Avogtil er det norske språket så fattig, eller så er det jeg som har dårlig ordforråd.:o

Jeg snakket med broren min på telefon for litt siden, han sa han var syk. Jeg ville da spørre om hva som feiler ham. Men hva sier man da som ikke høres eten helt feil eller frekt ut?

"Å, huff da, hva er det som feiler deg da?" høres frekt ut syns jeg. Gjør ikke noe til min bror, men til andre som ikke er så nær.

"Å, huff da, hva er du syk med" høres helt feil ut.

Hva sier dere?

"Hvordan syk da?" pleier jeg å spørre ... :nysgjerrig:

Kif skrev:

"Hvordan syk da?" pleier jeg å spørre ... :nysgjerrig:

Ja, det gjør jeg også når jeg tenker meg om, men det høres jo feil ut det og.

"er det noe vi skal snakke om?" pleier jeg å si. Da står de veldig åpne til å si nei, om det ikke passer.

turi skrev:

"er det noe vi skal snakke om?" pleier jeg å si. Da står de veldig åpne til å si nei, om det ikke passer.

Men det høres litt voldsomt ut hvis han bare er forkjølet, gjør det ikke?

Åh, hva er det som står på?

Ikke noe alvorlig, håper jeg? (tegnsettingen ble vel syk) Er en invitt til å si noe, uten at de må gjøre det.

Dette er ikke så unikt med det norske språket. Tror det gjelder de fleste. Her er poenget at noen gir bare litt informasjon også ønsker en mere.

Det er jo mulig å bare spørrende, syk????.

Uansett om vedkommende ikke svarer på en invitasjon om å fortelle så er det nok fordi de ikke vil si noe, og da er det frekt å spørre.

Skilpadda skrev:

Men det høres litt voldsomt ut hvis han bare er forkjølet, gjør det ikke?

Skilpadda skrev:

Men det høres litt voldsomt ut hvis han bare er forkjølet, gjør det ikke?

Hvis man bare er forkjøla pleier folk å si det, og en kan somregel høre det.

Men det er hvertfall en grei måte å spørre uten å virke frekk, som det ble spurt om.

Maz skrev:

Uansett om vedkommende ikke svarer på en invitasjon om å fortelle så er det nok fordi de ikke vil si noe, og da er det frekt å spørre.

Sant nok, generelt - jeg er veldig sånn selv at jeg heller spør mindre enn mer hvis jeg ikke er sikker på om folk vil snakke om noe - men hvis broren min fortalte meg at han var syk, tror jeg ikke han ville synes det var frekt av meg å spørre hva som feilte ham. Hvis han ikke ville at jeg skulle vite det, ville han latt være å si at han var syk i det hele tatt.

Hva er i veien?

turi skrev:

Hvis man bare er forkjøla pleier folk å si det, og en kan somregel høre det.

Men det er hvertfall en grei måte å spørre uten å virke frekk, som det ble spurt om.

Javisst er det det. 🙂 Og man får jo ofte en følelse av hva som feiler folk og hvor alvorlig det er, ut fra stemme og tonefall. (Jeg synes bare "er det noe vi skal snakke om" høres ut som om man antar at det er noe veldig alvorlig og/eller personlig, og jeg ville antagelig bli en anelse ille berørt dersom jeg fikk det spørsmålet når jeg egentlig bare skulle fortelle at jeg hadde fått et snev av omgangssyke.)

"Det er vel ikke noe alvorlig?" pleier jeg å spørre, så er det opp til den syke og selv komme med den informasjonen han\hun vil gi.:)

"Er det alvorlig da eller?" Litt sånn derre åpent spørsmål.

Skilpadda skrev:

Sant nok, generelt - jeg er veldig sånn selv at jeg heller spør mindre enn mer hvis jeg ikke er sikker på om folk vil snakke om noe - men hvis broren min fortalte meg at han var syk, tror jeg ikke han ville synes det var frekt av meg å spørre hva som feilte ham. Hvis han ikke ville at jeg skulle vite det, ville han latt være å si at han var syk i det hele tatt.

Enig i det. Jeg mener jo jeg ivaretar den vinkelen med å si noe som "ikke noe alvorlig håper jeg" Da kan han snakke det bort eller ikke om han vil.

Jeg ville kanskje ansett det som litt frekt å ikke respondere på en opplysning om sykdom også jeg.

Når det er noen som er nær meg, det være seg nære venner eller familie, så spør jeg rett ut hva som feiler. Andre folk som f.eks kollegaer spør jeg ikke dersom det ikke faller seg naturlig, og da spør jeg gjerne hvordan det går så kan de velge selv hvor mye de vil si.

Er litt som Maz..

Å, uffda.. Ikke noe alvorlig håper jeg? Også er det fritt fram for å svare ja eller nei, evnt utbrodere. Mange ganger vil folk at man spør, siden man da får sjansen til å få ut litt gruff eller tanker. Andre ganger ikke.. Som regel er det ikke noe alvorlig, men man vet aldri.
Folk ble gjerne helt himmelfallen når jeg fikk spørsmål når jeg sa at vi har slitt så mye med sykdom, hvorpå jeg svarte.. tja, minstemann har kreft og er døende.
Ble litt pinlig stillhet der ja.. Men jeg har blitt en kløpper på å svare nei, om det ikke er noe å svare på. Jeg føler ikke alltid for å utbrodere diaré type ting

Hvordan har du det da? Evt Hvordan går det med deg?

"Å, huff da, hva er det som feiler deg da?" pleier jeg å si. Jeg synes ikke det virker frekt i det hele tatt. Men nå kan det igjen ha noe med hvor jeg er fra i landet å gjøre(?)

Hvis kjente sier de er syk, så spør jeg rett ut hva det er som feiler dem. Det samme gjør de til meg, om jeg sier jeg er syk eller i dårlig form. Ser ikke noe frfekt i det jeg.Verre er det om jeg treffer nye mennesker, og disse synlig feiler noe. Da hender det jeg sliter, for jeg undrer jo på hva det er, og så blir jeg i tvil om de forventer at jeg spør.