Historien som DM viser til fant jeg igjen på nettet:
En mann var ute i båten sin og båten kjørte på skjær et stykke fra land. Mannen hadde alltid “trodd på Gud” så da dette skjedde sa han: “Nå Gud, bevis at du finnes. Jeg trenger hjelp fra deg nå.”
Etter et par minutter dukket en redningsskøyte opp for å hjelpe, men mannen svarte: “Nei, jeg trenger ikke hjelp.” (Han ville vente på Gud).
Han lå i vannet, og det begynte å bli kaldt, og han fortsatte å be: “Kjære Gud, hjelp meg!” Noen minutter etterpå dukket det opp et helikopter som ville hjelpe mannen, men han svarte: “Nei, jeg trenger ikke hjelp.” (Han ventet fremdeles på Gud).
Nå var det begynt å bli veldig kaldt og han var veldig sliten, og bad igjen: “Kjære Gud, hjelp meg!” Etter atter noen minutter kom det en delfin opp av vannet, svømte bort til mannen så han kunne få hvilt seg, men mannen ventet fremdeles på Gud og slapp taket i den.
Mannen druknet.
Da han møtte Gud spurte han: “Hvorfor Gud, hvorfor hjalp du meg ikke da jeg holdt på å drukne?” Gud svarte: “Kjære deg. Jeg sendte deg både en redningsbåt, et redningshelikopter og en delfin. Hva mer trenger du?”
Ellers har jeg skrevet litt mer utdypende om dette i dag ( "
Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett") og fikk en tankevekkende innping fra Danielle som skriver om "
Hvordan jeg drepte Gud, del 1" og som i en
kommentar i bloggen min også forteller at hun på grunn av foreldrenes mistillit til legevitenskapen i dag har permanent nedsatt hørsel.
Min frustrasjon retter seg ikke først og fremst mot foreldrene, men mot alle rundt som visste bedre og allikevel ikke grep inn. Men det handler kanskje også litt om at man i USA etter hva jeg har skjønt i større grad har et syn på barn som foreldrenes eiendel/vedheng og innblanding i foreldrenes valg som krenkelse av privatlivet. Det er i alle fall mitt inntrykk når jeg leser om hvor mye som skal være helt opp til den enkelte og hvordan man mener at ting som fysisk avstraffelse, isolasjon av barnet etc. handler om personlige valg ingen må finne på å bry seg med.
Jeg kan ikke fordra denne holdningen der man ser på barn som foreldrenes eiendeler. Jeg merker at jeg steiler litt når jeg leser historier i media der foreldre står frem mot det slemme barnevernet og hele den holdningen skinner igjennom.
Jeg tror at slike saker som den i nyhetene er et resultat av et samfunn der synet på barn som foreldres personlige eiendom står sterkere enn her i Norge hvor de færreste ville mene at det er naboens rett og privatsak om h*n velger å slå barna sine eller nekte dem legehjelp.
*øser ut frustrasjon*