Liker du at folk gir uttrykk for glede?

Jeg er en åpen bok, og kunne ikke spilt hæppisnæppi om det sto om livet. Er jeg sur/trist/sint, lyser det lang vei. Jeg eier nemlig ikke pokerfjes. Det betyr ikke at jeg går rundt og sprer eder og galle, men jeg klarer ikke å være blid når jeg ikke har det bra. På den andre siden vet jo folk at dersom jeg smiler og er omgjengelig, så er det ekte.

Zoë skrev:

Jeg er aldri påtatt verken det ene eller det andre. Jeg er sånn sammensatt at jeg kan le hjertelig eller legge merke til noe usannsynlig morsomt selv på en mørk dag. Og jeg har aldri kjent behov for å snappe eller være sur mot andre når jeg ikke har det bra selv. Og der vet jeg at folk er forskjellig skrudd sammen. Det har ingenting med påtatthet å gjøre - det har med personlighet å gjøre (og sikkert flere ting også, som kulturen man er vokst opp i og lignende).

Sånn er jeg også. Jeg tenker at jeg aldri kan falle helt ned i mørket siden jeg har denne egenskapen.

Matilda skrev:

Jeg nekter å tro at noen har problemer med at andre er glade, det er vel heller måten det kommer til uttrykk på? For egen del ligger problemet helst i at det blir så endimensjonalt, på et vis. Ikke at noen er glade for å ha løpt ei mil eller bakt sånne kaker med for mye glasur eller at ungen blir eldre og hva det nå ikke er. Det er jo stas alt sammen.

Du har mye rett i det du skriver her - jeg tenker også at formen kan være til provokasjon.

Men jeg har selv kjent på irritasjon, sinne og til og med sorg over at andre er glade når jeg selv har det vondt. Jeg har også vært i motagende ende av andres negative følelser overfor min glede når de har vært et vanskelig sted.

Det sistnevnte har jeg ganske stor tålmodighet med. I det første tilfellet, tror jeg at mange kan ha mye å hente på å skifte litt fokus. Det er ikke sikkert at overdrevent mange utropstegn og hjerter automatisk betyr at avsender er falsk og vil vise seg fram og alt det der.

Ang. det Lisa skriver: om en venninne jeg vet sliter med angst og depresjon og til tider er suicidal legger ut en status med "pinnekjøtt! Nam! Nå koser vi oss!" eller "se! Sol! Vi skal seilie i dag!" så blir jeg glad. Det er et oppriktig utrykk for en gledelig hendelse i en tidvis traurig tilværelse.

Når en i en tilsvarende situasjon legger ut "livet er virkelig deilig, dere! Hva i alle dager har jeg gjort for å ha det så fantastisk med så nydelig mann, barn, jobb, gode venner og alt mulig i hele verden?!?", og aldri noe annet så syns jeg det er litt trist at det ser ut til å være et behov for å iscenesette en tilværelse som er en helt annen enn den hun faktisk lever i.

See?

Polyanna skrev:

See?

See. Og enig.

Godt poeng, Polyanna.

007 skrev:

Eh, ja fra meg også.


Ellers er jeg som Jokke, krampepositivitet og lykkerusbobling (og da regner jeg ikke med om man er i champagnerus) er over the top for meg:

Er du av typen som aldri blir brun,
og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det?
Er du ansett som en kjedelig kujon,
fordi du stort sett ikke gidder å bade?
Har du problemer, med å omgås overdrevent positive folk?
Du ække aleine, vi er mange som har det sånn

De siste linjen er trøsten min.

Må bare sitere den assa!