Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

Det vil alltid være de som ikke takler å få et barn med spesielle behov og som føler en skam. Dermed velger en løsning som for andre virker hårreisende.
På lik linje med at det finnes mnnesker som velger "bort" barna, i den grad at de velgr jobb og seg selv framfor tid med egne barn.

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk som ikke en gang har kommet til gravidstadiet i en barnelagingsprosess ikke ser eller vil innrømme at barnet kommer til å kreve mye av dem tidsmessig og følelsesmessig. Mange føler det slik i forkant, og langt de fleste endrer oppfatning underveis – vanligvis så umerkelig at de etter en stund vil blånekte på å noen gang ha tenkt eller sagt noe så vilt i utgangspunktet.

macy skrev:

Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år.

Vissvass!


Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor én families problemer i forhold til sin sterkt utviklingshemmede sønn har relevans for denne diskusjonen overhodet.

Elinblu skrev:

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over den hoverende holdningen i mange innlegg i denne tråden. En del av dere er litt ovenfra-og-ned, synes jeg, og jeg tror ikke det paret som beskrives i hovedinnlegget er representativt for (frivillig) barnløse. Det er da virkelig ikke spesielt vanskelig å skjønne i forkant at livet blir annerledes når man får barn, og at man som regel vil måtte (og ønske) å prioritere litt annerledes. I mine ører lyder det veldig pussig at dette skal komme som julekvelden på kjerringa for folk flest.

Jeg er enig med Elinblu. Jeg har møtt på svært få som har hatt denne holdningen til det å bli foreldre. Klart man får et kultursjokk når man får barn, men de fleste har gjort seg opp fornuftige meninger før de får barn.

Elinblu skrev:

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over den hoverende holdningen i mange innlegg i denne tråden. En del av dere er litt ovenfra-og-ned, synes jeg, og jeg tror ikke det paret som beskrives i hovedinnlegget er representativt for (frivillig) barnløse. Det er da virkelig ikke spesielt vanskelig å skjønne i forkant at livet blir annerledes når man får barn, og at man som regel vil måtte (og ønske) å prioritere litt annerledes. I mine ører lyder det veldig pussig at dette skal komme som julekvelden på kjerringa for folk flest.

Delvis enig, men jeg har faktisk det inntrykket av at MANGE, veldig mange barnløse ikke aner hva de går til når de får barn. Nå snakker jeg mest om denne overveldende kjærligheten man får, den går det sjelden an å sette seg inn i før man blir foreldre. Jeg tror mange barnløse ikke er klar over hvor stort fokus barnet kommer til å få i livet deres nettopp pga. denne følelsen, denne overveldende kjærligheten. Jeg fikk litt sjokk selv, for jeg skulle gjøre ditt og datt og iallfall IKKE gjøre ditt og datt når jeg fikk barn. Men jeg "glemte" at det ikke er mulig å sette seg inn i foreldrerollen på mange punkter før man er blitt foreldre. Selv om jeg selvsagt visste at jeg kom til å elske barna mine, ble jeg allikevel overrasket over HVOR overstrømmende disse følelsene er og hvor lammende de kan være, hvor redd man blir, hvor mye "makt" de har over foreldre.
Jeg har svelget så mange kameler at jeg ikke engang kan telle. Jeg har venner uten barn, venner som er førstegangsgravide nå. Noen av dem har VELDIG sterke meninger om hvordan alt skal bli når barnet kommer. Jeg sitter og flirer for meg selv og kan med 120 % sikkerhet si at sånn kommer det ikke til å bli. Men det får de finne ut selv, for jeg vet at det ikke nyttet å si noe til MEG før jeg ble gravid eller da jeg var gravid sist.

Bare sånn i tilfelle; nå snakker jeg mest om ting som "mine barn skal aaldri gå i barnehage, mine barn skal aaaldri se TV, mine barn skal aaaldri få lørdagsgodt, jeg skal aaaldri sitte på sengekanten til barnet har sovnet" osv.

Teofelia skrev:

Vissvass!

Jeg blir like glad hver gang Teofelia sier vissvass.

Jeg tror denne tråden har tatt en helt annet vinkling enn det HI skriver om.Hvis jeg har skjønt rett da!? Selv snakker jeg ikke om de som har syke barn. Jeg snakker bare utfra holdningen til å ikke ville prioritere barnet sitt. Men enhver familie må velge å leve sitt liv slik som er best for dem. Men bare de ikke forsømmer barna.

Har ikke NOEN som helst problemer med å skjønne de som har syke barn. Har selv en søster som får hjelp hjemme 3 ganger for dagen på dagtid (ikke kveld, natt, helger), og en mor som har vært virkelig sliten! Og det er steintøft å ha syke barn (eller noen som er nærmt i familien.)

Ville bare oppklare dette, slik at vi ikke har i gang to helt forskjellige diskusjoner her inne.

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Kaz skrev:

Jepp, kjenner godt til det.

Jeg var en av de første i min venninneflokk som fikk barn, så det har blitt mange slike episoder.

Jeg har vært vitne til mange kameler som skal svelges, for å si det sånn.

.. og jeg har svelget noen, for å si det sånn, som en av de siste i venneflokken som fikk barn.

Men jeg har da fått med meg noen episoder etter det igjen. Stor fornøyelse å høre på vordende førstegangsforeldre om tenkt hverdag! Akkurat som det må ha vært ustyrtelig morsomt å høre på oss før vi fikk barn.

Adrienne skrev:

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg."

Det er akkurat det jeg reagerer på også.

Adrienne skrev:

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Nå vet jeg ikke om du sikter til meg, men antar det ettersom jeg startet tråden. Da har jeg nemlig formulert meg klønete. Det finnes ikke noe ovenfra-og-ned i mine tanker om dette. Det er godlynt gjenkjennelse. Det er klart det er ting ved foreldretilværelsen jeg har erfart som de ikke har, ettersom jeg har barn. Det er mange ting de fleste ikke klarer å se for seg før de får barn. Esme nevner blant annet dette med den fysiske og psykiske avhengigheten. Hvem klarte vel å forestille seg det før man selv fikk barn? Ikke jeg, i hvert fall. Jeg synes ikke det er farlig å tenke for meg selv "bare vent, så skal du se". Det er ikke noe arroganse i det. Det er heller, som sagt, munter gjenkjennelse.

Til Elinblu: Jeg mener ikke at alle småbarnsforeldre ikke aner hva de går til. Men jeg tror de fleste småbarnsforeldre har opplevd å få uvitende kommentarer om alt fra barneoppdragelse til "jeg skal ikke endre personlighet selv om jeg får barn". Det er helt normalt, tror jeg, at mange har meninger om foreldretilværelsen som ikke nødvendigvis blir fastholdt etter at barna kommer til verden.

Monsoon skrev:

Til Elinblu: Jeg mener ikke at alle småbarnsforeldre ikke aner hva de går til. Men jeg tror de fleste småbarnsforeldre har opplevd å få uvitende kommentarer om alt fra barneoppdragelse til "jeg skal ikke endre personlighet selv om jeg får barn". Det er helt normalt, tror jeg, at mange har meninger om foreldretilværelsen som ikke nødvendigvis blir fastholdt etter at barna kommer til verden.

Nemlig!

Adrienne skrev:

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Jeg er enig i dette, det er en insinuering om at dersom man får barn så vet man så mye mer enn andre, selv om det eneste man vet er hvordan det var for en selv.

Jeg har ikke forandret så mye syn på dette å få barn, men likevel så er det jo selvklart at man får seg noen overraskelser. Akkurat som å gjøre alt annet for første gang.

Jeg oppfattet Monsoon riktig tror jeg.
Jeg hadde selv mine egne oppfattelser om hvordan det skulle være og vet helt sikkert at jeg fikk mine overraskelser.
Jeg ser overhode ikke på det som noe ovenfra-og-ned å tenke mitt når mine venner legger ut om de planene de har når de blir foreldre. Det var det nok mange som gjorde da jeg la ut om mine.

Adrienne skrev:

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Enig med deg og Elinblu der. Sånn "håhå, bare vent og se"-holdninger er utrolig irriterende (når det sies høyt, folk må jo tenke det de vil), og jeg håper inderlig jeg ikke formidler noe sånt til mine barnløse venninner. Men, det er klart, en sjelden gang kommer det jo noen virkelig hårreisende uttalelser da..

esme skrev:

Jeg er enig i dette, det er en insinuering om at dersom man får barn så vet man så mye mer enn andre, selv om det eneste man vet er hvordan det var for en selv. .

Joda er jo enig i det. Men det er jo ikke det at hun mener hun vet alt og vet best selv om hun mener at de kanskje kommer til å endre planer etter at barnet er født.

Ikke sant Moonson?

Mandarin skrev:

Joda er jo enig i det. Men det er jo ikke det at hun mener hun vet alt og vet best selv om hun mener at de kanskje kommer til å endre planer etter at barnet er født.

Ikke sant Moonson?

Jepp. Jeg får vel også legge til at jeg ikke gir uttrykk for hva jeg tenker. Jeg sitter ikke og himler med øynene, ler eller noe slikt. Dette er jo tanker jeg gjør meg i stillhet.

Mandarin skrev:

Joda er jo enig i det. Men det er jo ikke det at hun mener hun vet alt og vet best selv om hun mener at de kanskje kommer til å endre planer etter at barnet er født.

Ikke sant Moonson?

Det var overhodet ikke ment på Monsoon (Grei og Klok Dame TM), men verstingene som alle har vært borti.

Jeg himler heller ikke med øynene. Grunnen til at det er så komisk er jo fordi en kjenner seg igjen, jeg har jo svelget minst like mange kameler selv!

esme skrev:

Det var overhodet ikke ment på Monsoon (Grei og Klok Dame TM), men verstingene som alle har vært borti.

Betyr det at jeg ikke kommer til å få rød prikk allikevel?

Min svigerinne var ekstremt bedreviter da hun var barnløs. Så fikk hun barn og hun er faktisk en av de flinkeste mødrene jeg vet om. Ok, litt mer ydmykhet har hun fått til ting som at man kan bli redd og bekymret når barnet har feber osv. Men alt i alt synes jeg at hun er knallflink og har ingen problemer med å prøve å etterfølge hennes eksempel på flere områder.

Når det gjelder foreldre som har barn i barnebolig blir jeg ganske oppgitt av å lese fordømmelse av dem. Det at jeg selv har et barn som krever en del ekstra + en lillebror som er mentalt er en femåring i en noenogtyve år gammel kropp, gjør meg på ingen måte til et sannhetsvitne med rett til å fordømme andre. Det eneste jeg kan si at jeg har litt kjennskap til er den sorgen og smerten som kan ligge bak de valgene man tar. Det kommer ingen fordømmelse herfra, i alle fall.