Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

perper skrev:

Selvfølgelig er det kultursjokk å få barn, men det er forskjell på å ikke klare alt ansvaret for et barn og må ha hjelp(spesielt hvis barnet eller en selv ikke er frisk ), og det å ikke ville ønske å være sammen med barnet fordi jobben er viktigere. Var det så vanskelig å forstå😕

Nei. Men jeg lurer fortsatt på hvordan man skal vite om man er villig til å omprioritere eller ikke (slik at man vet om man bør forbli barnløs), ettersom såpass mange ombestemmer seg underveis.

Perhonen skrev:

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

turi skrev:

Barnebolig, hva er det??

Noen skulle rett og slett ikke hatt barn! Noen får seg overraskelser så det smeller, når mamma/pappahjertet starter å banke for fullt.!

Ok... dette er helt på sidelinja, men fy søren så truffet jeg følte meg her.

Å ha et barn med autisme er ikke bare fryd og gammen - det er en jobb som kan være så til de grader tung at det går ut over foreldre og andre søsken.

Selv har jeg en liten gutt som blir tre år i januar. Han er multifunksjonshemmet. På en god dag smiler han og fester blikket. Han kan ikke holde hodet sitt, har ingen viljestyrte bevegelser.

Denne gutten er i barnehage hver dag, på linje med gutten som hadde autisme. I barnehagen får barn med spesielle behov en pedagogisk stimulanse vi som foreldre overhodet ikke har utdannelse og mulighet til å gi dem. De får sosial stimulanse både med andre barn som har spesielle behov og med funksjonsfriske barn.

Mitt barn, og jeg kan tenke meg barnet med autisme er i barnehage også fordi vi som foreldre skal ha en ørliten mulighet til å leve et tilnærmet normalt voksenliv. Det tar på fysisk og psykisk å være forelder til et barn som krever så mye - noen ganger trenger man å være voksen, kollega og føle man lever...

Min sønn er også i en barnebolig - en slik du grøsser slik av, turi. Min sønn er i barneboligen fra tirsdag ettermiddag til torsdag ettermiddag hver uke. Dette er et utrolig hyggelig sted hvor det jobber engasjerte mennsker som tar seg godt av ham. Han får kos, mat, stell og en seng. Jeg opplever at de voksne som tar seg av gutten min faktisk er genuint glade i ham. Er han syk får jeg telefoner og tekstmeldinger - de bryr seg. Barna i barneboligen bryr seg om hverandre og spør etter hverandre. De er på turer og tilstelninger. De har faktisk et godt liv - tro det eller ei.

Uten denne avlastningen - og her må jeg vel også slenge med at jeg er en av de som tydligvis ikke skulle hatt barn og hvis morskjærlighet mangler, - fordi sønnen min også er hos privat avlaster hver andre helg... Anyway - uten denne avlastningen hadde vi som foredre gått rett i veggen og det fort.

Det er denne avlastningen i uka som gjør at vi orker å henge sammen - orker å være en god mamma og pappa for ham. Det er også denne avlastningen som gjør at vi har ork til å ta oss av storebroren hans på en måte som han fortjener.

Så vær så snill... Sett dere litt inn i saker og ting før dere dømmer og grøsser.

Beklager avsporingen... Men jeg ble pokker så provosert her. :unnskyld:


Og for å spore debatten inn igjen - jeg tror nok dette paret vil svelge endel kameler, ja - når verdens nydeligste lille barn ligger der og er deres.

Monsoon skrev:

Betyr det at jeg ikke kommer til å få rød prikk allikevel?

Hehe, ikke fra min kant ihvertfall. Tror vi er ganske på nett når det gjelder dette jeg. 🙂

Fine Inagh.

Dragen skrev:

Nei. Men jeg lurer fortsatt på hvordan man skal vite om man er villig til å omprioritere eller ikke (slik at man vet om man bør forbli barnløs), ettersom såpass mange ombestemmer seg underveis.

Som du ser så skrev jeg at jeg håper de forblir barnløse. Men heldigvis, så endrer de fleste med en slik holdning meningene sine når de en dag blir foreldre:). Jeg klarer fortsatt ikke å forstå de som ikke vil "endre" på en del "vaner" etter de får barn. Mistenker da at de ser på barn som statussymbol. Vil presisere at jeg ikke mener at jeg ønsker mor tilbake til kjøkkenbenken! Det er ikke det jeg mener mmed å ta seg av barn. Men heller det at man ikke kan gå på byen hver helg, men at man gjør det beste for å forme barnet til å bli et selvstendig menneske (kan utdype dette i det uendelige, men stopper her)

Som jeg har sagt tidligere. Dette gjelder ikke de med syke barn, eller som selv er syk. INGEN kan forvente at noen skal klare å ta seg av et sykt barn uten hjelp!

Inagh: nydelig innlegg, helt på sin plass. Det er mange av oss som trenger å øke forståelsen for hvordan andre har det i sitt liv og i sin hverdag.

Inagh, det var et nydelig innlegg.
Perhonen, jeg synes lite om måten du fremstiller denne familien på. Selv om dere kanskje er gode venner så er det ikke sikkert du vet alt.

Til HI, ja livet med barn ble annerledes enn det jeg hadde trodd, men det kunne jeg jo ikke vite på forhånd. 😉 Hvem visste vel det?

Adrienne skrev:

Jeg blir like glad hver gang Teofelia sier vissvass.

Det bruker nå helst å være min replikk da. 😉

Jeg kjenner meg litt igjen i den paret som Monsoon beskriver jeg da. Jeg hadde ikke noen tanke om Nanny og lange arbeidsdager akkurat, men jeg ante heller ikke hvor altomfattende det skulle bli for meg å få barn. Hele tilværelsen, begrepsapparatet og prioriteringslista mi, ble jo alldeles filleristet. Det er så sant som det er sagt: "Det typiske eksempelet på en mindretallsregjering er å ha en baby i huset.".

Skjønne Ingah. Akkurat det denne tråden trengte nå.

Etter å ha jobbet ganske tett på unger med autisme, og multihandikappede barn må jeg fullhjertet signere Inaghs meget gode og vakre innlegg og gi en liten "fy på lanken" til turi og Perhonen - ikke uttal dere om ting dere øyensynlig ikke har et fnugg av peiling på!

Monsoon skrev:

Alt kommer til å endre seg. Og det antakeligvis sånn ca på det tidspunktet hvor hun kjenner det første sparket.

Jeg håper du har rett. Ellers er jeg enige med dem som ikke ser poenget med å sette barn til verden med en sånn innstilling.

kie skrev:

Når det gjelder foreldre som har barn i barnebolig blir jeg ganske oppgitt av å lese fordømmelse av dem.

Hvem i huleste er det som dømmer foreldre som har barn i barnebolig her?

Det var én som ikke visste hva barnebolig er, men som fikk svar på det og dermed endret reaksjonen sin. Så var det Perhonen som snakker om et spesifikt eksempel, hvor hun kjenner familien og derfor vet en hel del om dem. Perhonen har et barn med spesielle behov selv, og det virker som hun følte seg "truet" til å presisere det, fordi så mange var ute etter henne.

Hvem andre snakker vi om? Er det slik fordi man har barn med spesielle behov selv, så evner man ikke å se nyansene i det folk skriver, og derfor tolker alt som kritikk?

Skremmern skrev:

Er det slik fordi man har barn med spesielle behov selv, så evner man ikke å se nyansene i det folk skriver, og derfor tolker alt som kritikk?

Jeg ble faktisk såret av innleggene til Perhonen og turi, rett og slett det traff meg midt i hjertet. Det er ingen enkel avgjørelse å ta i mot så mye avlastning som vi f.eks. gjør. Jeg har i etterkant sett at begge har nyansert innleggene sine, og kommet med mer informasjon - men uansett. Perhonen går ikke i skoene til de foreldrene hun snakker om. Det er bare disse foreldrene som vet hvorfor barnet er i såpass mye avlastining som han er. Mye kan man vite som utenforstående, men man vil aldri lære å kjenne hva den enkelte bærer i hjertet sitt.

En barnebolig kan være til stor og uvurderlig hjelp for oss som har barn med spesielle behov. Jeg blir trist når folk grøsser og tenker "stakkars barn." Det er ikke synd på mitt barn fordi han er i barnebolig to dager i uka, og antakelig kommer til å bo der mer og mer ettersom han vokser til. Det er barneboligen som er med å gi ham et godt liv, for det ville han ikke hatt dersom mannen min og jeg skulle tatt oss av ham uten hjelp...

Så ja - det er lett å se kritikken når slikt blir skrevet, fordi det rører så mye sårt og vondt. Normalt sett blåser jeg en lang masj i hva folk skriver og mener her inne, men akkurat dette, dette ble jeg lei meg av. Det er mye mulig jeg er rar, men det har jeg nå alltid vært...

Monsoon skrev:

Til Elinblu: Jeg mener ikke at alle småbarnsforeldre ikke aner hva de går til. Men jeg tror de fleste småbarnsforeldre har opplevd å få uvitende kommentarer om alt fra barneoppdragelse til "jeg skal ikke endre personlighet selv om jeg får barn". Det er helt normalt, tror jeg, at mange har meninger om foreldretilværelsen som ikke nødvendigvis blir fastholdt etter at barna kommer til verden.

Selvfølgelig, det gjelder jo alle områder av livet, som påpekt av flere her. Jeg skjønner bare hvorfor man må hovere over det (for det er slik jeg leser flere av innleggene, om de i utgangspunktet var aldri så godmodig ment). Det er jo ikke slik at man blir et klokere menneske over natten når man blir mor, for deretter straks å gi seg til å le ømt av hvor ubeskrivelig dum man var tidligere. (Snarere tvert imot, kanskje? For egen del lurer jeg på om våkenetter og ammetåke har svekket både intelligens og øvrige sjelsevner.) Paret i hovedinnlegget betrakter jeg som ekstreme, og jeg må si meg enig med Hasselnøtt i at det ikke bare er de eventuelle foreldreegenskapene som er litt snåle her.

Modning er jo en prosess som skrider fram gradvis, på alle felter. Jeg har ingen tro på at damen i hovedinnlegget kommer til å forandre seg totalt idet hun kjenner det første sparket - hvorfor i alle dager skulle hun det?

Monsoon skrev:

Nå vet jeg ikke om du sikter til meg, men antar det ettersom jeg startet tråden. Da har jeg nemlig formulert meg klønete.

Nei, jeg siktet ikke spesielt til deg, det var mer en generell betrakting og et aldri så lite hjertesukk.

Skremmern skrev:

Hvem i huleste er det som dømmer foreldre som har barn i barnebolig her?

Det var én som ikke visste hva barnebolig er, men som fikk svar på det og dermed endret reaksjonen sin. Så var det Perhonen som snakker om et spesifikt eksempel, hvor hun kjenner familien og derfor vet en hel del om dem. Perhonen har et barn med spesielle behov selv, og det virker som hun følte seg "truet" til å presisere det, fordi så mange var ute etter henne.

Hvem andre snakker vi om? Er det slik fordi man har barn med spesielle behov selv, så evner man ikke å se nyansene i det folk skriver, og derfor tolker alt som kritikk?

Som jeg skrev tidligere i innlegget du delvis siterte: Det at jeg selv har noe erfaring gjør meg ikke til et sannhetsvitne med rett til å dømme.

Og gi nå beng i å antyde at alle reaksjoner handler om at man tar ting personlig, da. Jeg har ikke barn i barnebolig og skjønner ikke helt at det evt. skulle gjøre mine argumenter mindre verdt om jeg så hadde. Mitt poeng var vel nettopp at selv ikke de som har lignende erfaringer har forutsetninger for å fordømme andre. Og ja. Jeg synes hinting om manglende morskjærlighet og bortsetting av barn som "ikke passer" lukter fordømming lang, lang vei.

Å guri. Nå ble jeg engasjert også. Eller, siden jeg jo har et barn med særskilte behov; i forsvar.

Egentlig ikke for å forsvare meg, men er det ikke en ørliten forskjell på å ha et multihandikappet barn og et barn hvis eneste handikap er at det er autistisk. Og det er ikke snakk om å ha noe avlastning, men det er snakk om å ikke ha barnet i det hele tatt. Fordi det ikke passer inn med det man forventer seg av det å ha barn.

Jeg har jobbet med barn og familier som virkelig trenger all den hjelp de kan få, og som slett ikke har fått det. Jeg har jobbet med barn og voksne med downs syndrom. Min yngste sønn går på skole med en multihandikappet jente. Hvis foreldre gjør alt de kan for barnet sitt. Og som får god hjelp og avlastning for at barn og foreldre skal få et best mulig liv.

Jeg kjenner mange som kunne trengt mye mer hjelp enn det de får tilbudt. Mange som sliter og er utslitt og som ikke får hjelp til hverken det ene eller det andre. Jeg kjenner familier som virkelig kunne hatt behov for hyppig avlastning.

Og jeg kjenner noen som får alt de måtte ønske seg av hjelp og støtte.

Jeg har valgt å ikke ha avlastning for mitt barn, enda behovet kunne ha vært der. I løpet av en dag på jobb har jeg gjerne 15 oppringinger fra ham. Hvis jeg drar ut en kveld om bare for en times tid er det like mange oppringinger. Men dette er mitt valg. Hadde han hatt et fysisk handikap i tillegg hadde jeg måttet ha mer hjelp. Men å være forelder for et barn med ulike begrensninger er krevende. Allikevel føler jeg at noen tror at når man blir forelder skal livet fortsette slik som før, man skal jobbe som før, leve livet som før.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mange har fått barn. De har absolutt ikke tid til dem. Og de tror man kan ta igjen den tapte tiden siden. Det kan man ikke. Årene med barna får man aldri tilbake. Det kan faktisk være verdt å sette av litt tid, noen år med dem, fremfor å prioritere eget liv og egne ønsker.

Heldigvis, de aller fleste foreldre er der 100 % for barna sine, i den grad man kan være tilstede for dem.

Inagh skrev:

Jeg ble faktisk såret av innleggene til Perhonen og turi, rett og slett det traff meg midt i hjertet.

Men hva var det som traff deg? turi visste ikke hva en barnebolig var for noe, men hadde du lest litt mer, hadde du sett en helt annen reaksjon. Perhonen snakker heller ikke generelt, hun snakker om en familie hun kjenner, og det gjør hun tydelig rede for i innleggene sine. Hun har selv et barn med spesielle behov, så hvorfor i all verden skulle hun se ned på andre i samme situasjon? Hun av alle skjønner jo hvor krevende en slik hverdag er.

Jeg skjønner at tema er følsomt, og jeg tviler ikke et sekund på at det finnes dømmende sjeler der ute, absolutt. Men i denne tråden finner jeg ikke en eneste en, og synes derfor det blir litt feil å starte egne innlegg med kritikk og anklage mot andres oppfatninger og erfaringer.

Elinblu skrev:

Modning er jo en prosess som skrider fram gradvis, på alle felter. Jeg har ingen tro på at damen i hovedinnlegget kommer til å forandre seg totalt idet hun kjenner det første sparket - hvorfor i alle dager skulle hun det?

Det nytter jo ikke å diskutere dette aktuelle paret, for her er informasjonen asymmetrisk. Jeg kjenner henne, vet hvordan hun er, og tror derfor at hun vil forandre oppfatning når hun tar seg tid til å kjenne etter hva det faktisk innebærer å få et barn, at det ikke bare er en forestilling, en visjon. For det er nok slik her, at "man skal jo ha barn", uten at de legger så mange krefter i å tenke over det. Slik var jeg også. Det er det jeg sier igjen og igjen her, at jeg var helt lik. Jeg var også ekstrem før jeg begynte å prøve å få barn. Det var først da jeg (som følge av å være UFB-er) gikk ordentlig i dybden på hva det innebar å skulle være mor at jeg endret holdning til blant annet penger og karriere.

Det du skriver, om å hovere, kjenner jeg meg ikke igjen i, og lar derfor være å kommentere det ytterligere.

Inagh skrev:

Jeg ble faktisk såret av innleggene til Perhonen og turi, rett og slett det traff meg midt i hjertet. Det er ingen enkel avgjørelse å ta i mot så mye avlastning som vi f.eks. gjør. Jeg har i etterkant sett at begge har nyansert innleggene sine, og kommet med mer informasjon - men uansett. Perhonen går ikke i skoene til de foreldrene hun snakker om. Det er bare disse foreldrene som vet hvorfor barnet er i såpass mye avlastining som han er. Mye kan man vite som utenforstående, men man vil aldri lære å kjenne hva den enkelte bærer i hjertet sitt.

En barnebolig kan være til stor og uvurderlig hjelp for oss som har barn med spesielle behov. Jeg blir trist når folk grøsser og tenker "stakkars barn." Det er ikke synd på mitt barn fordi han er i barnebolig to dager i uka, og antakelig kommer til å bo der mer og mer ettersom han vokser til. Det er barneboligen som er med å gi ham et godt liv, for det ville han ikke hatt dersom mannen min og jeg skulle tatt oss av ham uten hjelp...

Så ja - det er lett å se kritikken når slikt blir skrevet, fordi det rører så mye sårt og vondt. Normalt sett blåser jeg en lang masj i hva folk skriver og mener her inne, men akkurat dette, dette ble jeg lei meg av. Det er mye mulig jeg er rar, men det har jeg nå alltid vært...

Inagh, såvidt jeg kan forstå så tar du nærmest ned stjernene til sønnen din. Dere har et helt annet ståsted enn den familien jeg kjenner. Dere setter tilside egne behov for å være der for barnet deres mest mulig. Og jeg sier ikke at noen barn har vondt av å bo i barnebolig. De blir tatt veldig godt vare på og elsket av alle som jobber med dem. Helt sikkert. Poenget mitt er at det er stor forskjell på å ha behov for hjelp og ta imot hjelp når man trenger det, og å avvise barnet sitt fordi det ikke svarte til forventningene. Fordi det hemmer karriereutviklingen. Det fins heldigvis ikke mange som er slik. Men noen. Og jeg opplever stadig vekk i jobbsammenheng at når vi ringer for å si at de må komme og hente barna fordi de er syke så kommer de ikke. Fordi de har ikke tid. Sikkert mange ganger arbeidsgivere som ikke legger til rette for at man kan ha barn og en karriere heller.