Spinoff: Å legge om dialekten ...

Jeg la helgelandsken på hylle etter noen år i Oslo.....nå tror folk jeg er fra trøndelag om de skal gjette
Når jeg er hjemom så glimter jeg til med litt dialekt.....men da høres det rart ut å høre seg selv snakke.

Madam Mim skrev:

Det kan hende at jeg er særdeles begavet altså, jeg ser ikke bort fra det, men jeg har ALDRI hatt problemer med å skjønne noen noen gang, uansett dialekt. Man skal da være ganske teit og fantasiløs for å ikke skjønne andre dialekter?

Jeg sto på jobb en gang og hadde telefonisk kontakt med en med dialekt i andre enden som skulle lese av noe på en skjerm.
Han sa noe ala: Jao, nåo josa da man bærre på da ræua attme saukjan.

Han nektet å oversette også, så det endte med at jeg måtte ta bil til dit han var for å se på skjermen selv. Jeg kan nå informere alle med behov for det at for en fundamentalistisk møring så er det innlysende at alle mennesker vet at saukjan er tallet 17.

Jeg har flyttet fra Nordfjord til Trøndelag. Det sier seg selv at om jeg ikke skal være nødt å snakke engelsk, så må jeg moderere dialekten min for å gjøre meg forstått. Det gjaldt for øvrig vice verca (heter det det?) også da jeg var nyinnflyttet: "Har agusjken din speika?" spurte hybelverten min, mens jeg så ut som et levende spørsmålstegn.

Jeg har kanskje bare hørt veldig mye på radio? Saukjan, ja, akjan og nikjan også. Min eldste datter samler på rare od og formuleringer og ler seg nesten skvett i hjel av rare ting. Som at de roper "Hamburrgar, nummer siu" på Aurlandsporten vegkro. Eller at noen sier punkt med spiss u.

Jeg husker jeg sa til en kunde på bakeriet jeg jobbet i i Oslo at vi ikke kunne selge en kake, fordi den var speika. Ikke bare kunden så rart på meg, det samme gjorde samtlige ansatte bak disken. Og jeg ante ikke at det var et ord ikke alle forsto, så jeg klarte ikke å komme opp med et synonym og endte opp med å stikke en kniv i kaka og si "ja, eh, sånn som det her, sånn hard, sånn".

Pluss at jeg den første dagen på jobb svarte litt halvsarkastisk da en eldre herre skulle ha "vanlig brød". "Jaha", sa jeg, "jeg vet dessverre ikke hva som er vanlig brød for deg." Det tok litt tid før jeg skjønte at "vanlig brød" var "husholdningsbrød" eller det vi trøndere kaller "finbrød".

Madam Mim skrev:

Det kan hende at jeg er særdeles begavet altså, jeg ser ikke bort fra det, men jeg har ALDRI hatt problemer med å skjønne noen noen gang, uansett dialekt. Man skal da være ganske teit og fantasiløs for å ikke skjønne andre dialekter?

Jeg skjønner de fleste, men noen er helt håpløse å forstå. Som denne:

Beata skrev:

"Har agusjken din speika?"

Hva fader betyr det? Agusjk er vel agurk, men speika har jeg aldri hørt.

Iset skrev:

Jeg skjønner de fleste, men noen er helt håpløse å forstå. Som denne:



Hva fader betyr det?

Er agurken din frossen, vel.

Haha, der lærte jeg noe nytt. Har aldri noensinne hørt det ordet. Festlig.
Nå har vi jo mange halvrare ord i Stavanger også da.

Jeg har ikke lagt om, men jeg har aldri snakket skikkelig utpreget stavangersk heller. Jeg kunne ikke aldri lagt om heller, for min rulle-r blir skikkelig amøbe. For ikke å snakke om hvis jeg prøver å imitere østlandsk med ord som "kjær'sten" og "gær'n".

Divine skrev:

Er agurken din frossen, vel.

Når jeg til gjengjeld spør om noen kan ta ut bosset, eller gå over på hi sia, så er det ikke alltid jeg blir forstått heller.

Beata skrev:

Når jeg til gjengjeld spør om noen kan ta ut bosset, eller gå over på hi sia, så er det ikke alltid jeg blir forstått heller.

Minner meg om vår utenlandske vaskehjelp som på sånn lettere kvasi norsk/enelsk, uten å kunne noen av språkene vandret inn på kontoret og spurte om hun skulle "change your boss", som altså var spm om å tømme søppelbøtta egentlig (Ja, vi sier boss, men det ble glatt litt annerledes i den settingen likevel...)

Som utflyttet nordmøring har jeg moderert dialekten min litt, men den er fortsatt gjenkjennelig. Dog blir den breier når jeg snakker med familien min eller har vært der på besøk.

Den som forstår meg dårligst av alle er min svigermor gjennom snart 10 år. Der må jeg nesten legge om til penere stavangerdialekt (noe som igjen høres helt forferdelig ut).

Madam Mim skrev:

Det kan hende at jeg er særdeles begavet altså, jeg ser ikke bort fra det, men jeg har ALDRI hatt problemer med å skjønne noen noen gang, uansett dialekt. Man skal da være ganske teit og fantasiløs for å ikke skjønne andre dialekter?

Seriøst?
Jeg har problemer med enkelte dialekter fra Gudbrandsdalen, fra Setesdal og enkelte Sogne-dialekter.
Jeg holder en knapp på at du er særdeles begavet, og at jeg ikke er teit og fantasiløs.

tiddelibom skrev:

Seriøst?
Jeg har problemer med enkelte dialekter fra Gudbrandsdalen, fra Setesdal og enkelte Sogne-dialekter.
Jeg holder en knapp på at du er særdeles begavet, og at jeg ikke er teit og fantasiløs.

Og å være for fantasifull når man skal tolke andres dialekter kan jo føre til ymse resultat.

Beata skrev:

Og å være for fantasifull når man skal tolke andres dialekter kan jo føre til ymse resultat.

Jeg husker veldig godt at jeg, for endel år siden, satt og snakket med en gammel dame fra Sogn (Vadheim eller Vik?). Hun mumlet i tillegg ganske mye, og jeg satt for det meste og nikket og smilte og sa "jaha, så fint, sier du det". Det slo meg at hun kunne jo godt nettopp fortalt at mannen var gått bort eller liknende, og at jeg svarte "så fint" til det. SÅ vanskelig syntes jeg det var å forstå henne.

Jeg er todialekta, eller hva nå pokker jeg skal kalle det.

Snakker finnmarkdialekt til familien og østlending til andre. Hadde besøk nordra i høstferien og skal si jeg hadde problemer da søndag kom, husket nesten ikke hvordan jeg snakket østlending lenger.

Artig tråd. Folk får snakke som de vil for min del, jeg forstår stort sett alt. Jeg for min del har vaklet litt mellom div. sosiolekter i Oslo, og endt opp på en noe bredere (breiere ) utgave enn den jeg vokste opp med hjemme. Mamma og pappa har alltid lagt om til dialekten fra hjemplassen sin i det sekundet vi satte oss i bilen for å kjøre dit, hvorfor de snakket pent Oslomål i hverdagen vet jeg faktisk ikke, men det aner meg at pappa i trauste bankvesenet ikke fikk lov å snakke på noen annen måte på 60-tallet. Gufs fra fortiden.

Jeg hadde vett nok til å aldri noensinne begynne å snakke den grusefulle dialekten de snakker på det stedet hvor ondskapsfulle tilfeldigheter førte til at jeg ble født.

Vi flyttet fra Tromsø til Oslo for litt over ett år siden. Jeg vil gjerne beholde dialekten min, men jeg merker at noen ord har fått ett litt østlandsk preg over seg- Litt flaut, så jeg retter meg selv med en gang. Ekornungen har nord-norskt tonefall med østlandske ord. Han høres rett og slett ut som en liten finnmarking.

Gamle damer fra Valle snakker ikke norsk.

Jeg kommer fra en familie med stort og variert ordforråd, at en ting er frossen/spekt/klaka er helt forståelig. Og dialekten der jeg kommer fra er veldig lik nynorsk med mange rare ord. I tillegg har vi hatt mye besøk fra alle kanter og sånn. Også liker jeg å herme. Med vekslende hell.