Spinoff: Å legge om dialekten ...

Jeg er en skikkelig dialekthore. Jeg snakket østlandsk til jeg var 5, la om til kav bergensk på 2 mnd da vi flyttet (bare vent, Mimmen ) og hermer etter alle jeg møter. Jeg snakker med engelsk aksent med engelskmenn og amerikansk med amerikanere, og jammen kjører jeg ikke dårlig fransk/tysk/spansk-engelsk også. 🙄

Nå snakker jeg 100 % oslodialekt med ungene mine, og slår om halvparten av tiden i jobbsammenheng også. Bare på gøy, seff. Og på telefonen, sånn på gøy. Og fordi jeg ikke klarer å la være.

Jeg kjører selvsagt en Mim og sier at det kommer av mitt utsøkte musikalske øre. Ærlig talt, jeg er ikke akkurat plaget med dårlig selvtillit, som vel er standardsvaret.

Scarlett skrev:

Jeg er en skikkelig dialekthore. Jeg snakket østlandsk til jeg var 5, la om til kav bergensk på 2 mnd da vi flyttet (bare vent, Mimmen ) og hermer etter alle jeg møter. Jeg snakker med engelsk aksent med engelskmenn og amerikansk med amerikanere, og jammen kjører jeg ikke dårlig fransk/tysk/spansk-engelsk også. 🙄

Hehe, her også!

Jeg snakker nordlands med mamma, pappa, søsken og øvrig slekt, haugesundsk med resten - nå iblandet trøndersk som sjø og veit itj. Etter opphold i England snakket jeg iiinglish, bodd i USA snakket jeg kav amerikansk og etter noen år i Australia skikkelig oz.

Legge om dialekten? Nei, de har vi itj sett nå te.
:nok en dialkethore:

Jeg har dessverre lagt om, men skulle gjerne holdt bedre på den.

Det startet allerede i gymnasalder, da det var svært stas å late som om man ikke skjønte de få av oss som kom fra "bøgda". Ikke mobbing akkurat, men såpass irriterende at jeg la av meg det "verste" for å slippe å ta den diskusjonen hver gang jeg sa et gitt ord (f.eks dikkon i stedet for dere).

Så gikk det vel greit i mange år, men etter å ha begynt å jobbe i sosialtjenesten i Oslo, ble det i en del sammenhenger tvingende nødvendig å legge av seg en del. Og da er det vanskelig å ta opp igjen på hjemmebane.
Har imidlertid prøvd å ha litt fokus på dette med dialekt i sommer/høst, og har fått en del kommentarer på jobb og fra venner om at de syntes de hører litt forskjell.

Naboen min går raskt inn igjen i huset sitt når faren min er på besøk hos meg og begynner å snakke med henne. Hun skjønner ikke et kvekk.

Jeg forandret ikke min dialekt. Men derimot har min nevø begynt å snakke "lekeøstlandsk" til vanlig etter å ha flyttet fra nord til sør. Helt grusomt å høre på.
En venninne har lagt om dialekten sin helt uten å ha flyttet hun. Men hun vanker i politiske kretser og sier hytten istedet for hytta, og andre -en endelser der det høres rett og slett helt teit ut.

Hattifnatten skrev:

Jeg har beholdt dialekten min ganske godt. Jeg tror mye av årsaken til det er at dialekten min ikke er så lett å "legge om" til dialekten som er her vi bor.

Jeg er bergenser og snakker ganske så kav trøndersk her hjemme.

Beata skrev:

Naboen min går raskt inn igjen i huset sitt når faren min er på besøk hos meg og begynner å snakke med henne. Hun skjønner ikke et kvekk.

Jeg ser at min mor knapt skjønner halvparten når mine svigerforeldre snakker. Men nå har ikke hun mitt øre (og interesse) for dialekter heller.

Som Oslojente bosatt på Sørlandet på 10. året, tror vel de fleste som ikke kjenner meg at jeg er fra Kragerø/Risør/Tvedestrand. Jeg er nokså slepen med andre ord, og har et helt annet vokabular enn tidligere; f.eks bruker jeg ord som "fua" og "pøs" om rumpa og bøtte, som var ord jeg aldri hadde hørt før jeg traff mannen min! 😉

Karamell skrev:

Jeg er bergenser og snakker ganske så kav trøndersk her hjemme.

Trur du ja;) - Nei, jeg har jo møtt deg, og du snakker iallefall ikke kav bergensk. Svigermora mi er bergenser som snakker kav trøndersk - så lenge hun ikke snakker OM sine bergenske slektninger. (Hun skarrer på r'ene når hun snakker om broren sin, men ikke eller - og referer til familien i bergen som "min mor" i stedet for "mora mi" etc.)

Jeg er født og oppvokst i Trondheim, men har gode snev av nordtrøndersk. Jeg elsker rare ord og uttrykk og adopterer de som appelerer til meg - norsk, svensk eller spansk - ingen hindring.

Etter over 20 år i oslo-området har dialekten blitt mer og mer borte. Overhode ikke noe bevisst valg. Det er noe med at når man omgås folk med andre dialekter, så bytter man sakte men sikkert ut ord, og vips så er det ikke mye av det opprinnelige igjen. Men jeg slår om med en gang jeg treffer sambygdinger...

Flyttet fra vest til øst og endret nok en del på dialekten ja. Ikke alt ble gjort bevisst, men noen ord droppet jeg med vilje rett og slett fordi jeg ble lei av å ikke bli forstått. Det blir kjedelig i lengden å alltid høre på "hæ?" og så måtte stoppe et resonnement for å forklare tullete ord 😉 Av samme grunn begynte jeg å snakke litt saktere og generelt mer forståelig. Bare bra det tenker dere vel? Men skal si jeg fikk kjeft av vennene når jeg flyttet hjem igjen

Det irriterer meg at jeg legger om såpass mye som jeg gjør. Jeg flyttet fra Stavanger til Akershus i 2002. Jeg merker at jeg snakker annerledes med min sønn, som snakker rent bokmål. Innbiller meg at han forstår lettere, men det er sikkert bare tull.

Da jeg flyttet hit ble jeg overrasket over hvor mange som ikke forsto meg. De forsto jo det meste, men det var alltid noe som "ødela" helheten slik at budskapet forsvant. Siden jeg alltid har hatt jobber der jeg prater mye, ble det etterhvert slitsomt å gjenta og forklare. Enkelte ting ungikk jeg som:

-Å starte et spørsmål med om. Om du kunne hjulpet meg litt her?
- Ka ti? Bruker konsekvent når nå, ja.
- Bombom. Utløser
- Flødekaga. Unnskyld meg med det er jo mer naturlig enn bløtkake!

Men når jeg kommer hjem bruker jeg dette.

Etter 15 år i Trondheim er det ikke mye Bodø-væring igjen, gitt. Trenger mer enn 1-2-ukers opphold nordpå for å få tilbake dialekten min. Det har ikke vært en bevisst omlegging - trøndere skjønner nordlending godt. Det har bare skjedd gradvis og umerkelig til man plutselig står der og hører seg selv snakke kav trønder...

Er bare tre måneder siden vi flyttet fra nordfra til like utenfor Bergen, og så langt har jeg beholdt min dialekt. Jeg har også holdt på min dialekt etter sju år i Bodø. Der snakker de ganske bredt og sier blant annet æ, mæ og sæ, mens der jeg kommer fra sier vi e, me og se.

Merker litt forandring hos ungene på dialekten, og mest hos lillesøster.

Jeg er på mitt 12år som utflyttet nordmøring og har nok blitt litt avslepen ja. Men jeg er ganske bevisst på dette med min dialekt og holder igjen så hardt jeg kan. Har dog aldri pratet spesiellt bredt på min opprinnelige dialekt.

Det er mer tonefallet enn ordene egentlig- da Kristiansundersk ikke er ulikt Trøndersk(de tilhører jo til samme "dialektslekt") og jeg behøver på ingen måte å legge om for å bli forstått, så endringene er av det ubevisste slaget.

En av fordelene med å bli litt mindre tydelig på dialektfronten er at spørsmålene om jeg kommer fra Molde (😡) har forsvunnet

Det er utrolig kjipt og uhøflig å gjøre narr eller late som man ikke forstår/ikke forsøke å forstå andre ord eller uttrykk enn standarden. Jeg skal virkelig forsøke å lære ungene mine aksept for ulike mål.

Tja, snakker fortsatt ranværing (nordlandsdialekt), men med penere aksent. Sier like mye kvitvin som hvitvin, men har sluttet å si fesk til fordel for fisk o.l

Jeg har vel aldri hatt noen veldig distinkt dialekt, men jeg merker helt klart forskjell etter seks års pendling til Oslo. Egentlig merker jeg det best på skriftspråket mitt - jeg brukte et veldig radikalt bokmål før jeg begynte å studere, men så hadde jeg engelsk som arbeidsspråk noen år og la egentlig ikke merke til at jeg plutselig skreiv bokmål. Nå er dialekten min blitt breiere igjen, og jeg sliter skikkelig med å skrive konsekvent. Det er egentlig mest naturlig for meg å bruke a-endinger og diftonger der det går an, men så veit jeg mange synes det er slitsomt å lese. Samtidig vil jeg helst holde meg til lovlige former.

Det ordet jeg sliter mest med er skrive. I følge min ordbok kan jeg bruke diftong i preteritum (skreiv) slik jeg gjør muntlig, men da kræsjer det helt for meg å bruke perfektum skrevet, som ordboka synes man skal. Jeg vil helst bruke skrivi, slik jeg gjorde før. Og samtidig synes jeg selv (sjøl?) at det er slitsomt å lese tekster med bare radikale former.

Jeg har visst lagt av meg de fleste typiske dialektordene også, når jeg tenker meg om. Jeg føler egentlig at jeg må ta et oppgjør med mitt eget språk.

Jeg kan for øvrig ikke se australske tv-serier. Det er ikke bra for RP-engelsken min.

*sukk* Jeg har alltid knotet med dialekten. Jeg vokste opp mine første barneår hos besteforeldrene mine utenfor bergen, og der snakket man strilamål. Så flyttet jeg til mamma i Bergen kommune og der ble jeg litt mobbet for dialekten, så da la jeg om til kav bergensk. Og byttet egentlig mellom stril og bergensk etter hvem jeg pratet med.

Nå har jeg bodd på indre østlandet i 11 år og både strilamålet og bergensk dialekten er utvannet. Høres mer ut som en fra Haugesund med feil tonefall.. Enkelte ord og uttrykk har jeg klart å beholde, men det er lite.
R'en er hellig. Det samme er boss. Det heter boss og ikke søppel!