Liker du navnet ditt?

Har eit ok forhold til navnet mitt.

Jeg har et navn som verken er spesielt vanlig eller spesielt uvanlig. Det er jeg fornøyd med. Syntes ikke det var særlig pent som barn, men nå liker jeg det. Voksne/gamle folk har stort sett elsket mitt navn. På nittitallet ble det nokså populært, så det er en del småjenter med "mitt" navn.

Barna mine kommer til å få uvanlige til middels vanlige navn.

Jeg har to fornavn, hvorav det første er ganske vanlig (det VAR ganske vanlig på 70-tallet). Selv synes jeg det første fornavnet mitt er litt "porno", men det kunne vært verre. Det andre fornavnet mitt er imidlertid svært uvanlig - så uvanlig at jeg ikke vet om noen andre som heter det slik mitt skrives, og selv om andre kanskje heter det med en annen skrivemåte, så er det fremdeles ganske lite brukt. Etternavnet mitt er det heller ikke mange som har, kanskje rundt 30-40.

Alt i alt; Jeg liker navnet mitt.

Synes igrunnen navnet er ganske kjedelig, typisk 70-talls navn som ikke har nådd høyden igjen, og det er vel 50 barn som har blitt kalt det de siste ti årene. Men, likevel deler jeg navn med 5171 andre, så det er jo et vanlig navn.

Mine barn har enkle, norske navn, men som likevel ikke rager på poppis-statistikken.

Navnet er helt greit nok - egentlig ganske fint, synes jeg, men akk, så vanlig blant 70-tallsbarn. Bestevenninna mi fra oppveksten heter det samme.

Dattera mi har et veldig vanlig navn - ca. 900 kvinner har Liv som eneste fornavn, og hele 25 600 har det som første fornavn. Svært mange av disse er imidlertid født på 40-tallet. Da jenta mi ble født, i 2006, var det 57 som fikk navnet Liv i Norge - mot nesten 500 Thea, for eksempel.

Jeg er veldig glad i navnet mitt. Det er et kjent navn, som likevel ikke blir brukt så ofte. Det er derimot helt uvanlig stavet, og til tross for at jeg alltid må stave det for alle, liker jeg stavemåten nesten best av alt. Jeg har to mellomnavn som er veldig eksotisk her, men helt vanlig der jeg er fra opprinnelig.

Ett av barna mine har et navn hun ikke deler med veldig mange, men som likevel er kjent og ikke går i kategorien "frikete". Barn nr. 2 har et veldig eksotisk navn til å være nordmann, og det må staves både 3 og 4 ganger før folk skjønner hva han heter. De har to fornavn begge to.

I barndommen gikk det veldig i bølger om jeg likte fornavnet mitt eller ikke, i dag er jeg veldig fornøyd med det. Det har blitt veldig meg.
På ungdomsskolen klarte jeg i en periode å lure folk til at jeg hadde Kristin (uttalt med lang i til slutt) som mellomnavn.
Fornavnet mitt var på vei oppover da jeg ble født, men det finnes utrolig mange 18 år gamle jenter med det navnet nå.
Det merkelige er jo at jeg alltid blir spurt om det skrives med h, men i følge SSB så er det varianten uten h som er vanligst.

Jeg liker navnet mitt. Da jeg vokste opp visste jeg bare om tre-fire andre som het det, og ingen som jeg traff daglig, samtidig som det ikke var supersært eller vanskelig å stave. 🙂

Tidvis litt vanskelig i engelsktalende land (hvor jeg bodde noen år som barn/ungdom), da det slutter på en 'e' som blir stum og dermed gir navnet en litt spesiell betydning, men jeg la meg heller i selen for å leve opp til betydningen, så det gikk på et vis.

Jeg liker navnet mitt godt. Det er et vanlig navn, men det plager meg ikke:)

Jeg er godt fornøyd med navnet mitt. Det er få som heter det. Jeg var 14år før jeg hørte om en med samme navn. Har også et mellomnavn, men det synes jeg ikke noe særlig om.

Jeg har dobbeltnavn og har vel egentlig aldri helt likt det.
Bruker stortsett bare det første navnet selv om det er med bindestrek.
De som kjenner meg fra barnsben av bruker begge navnene.
Når jeg skriver under eller presenterer meg bruker jeg begge navnene.

Ja sånn greit fornøyd. Har to ganske vanlige navn satt sammen. Brukar begge.
Berre 26 stk i Norge som heiter det.

Navnet mitt er eit godt, urnorsk kvinnenavn, som eg er svært glad i. Etter at eg tok tilbake etternavnet mitt i tillegg er eg rett og slett nyforelska i heile navnet mitt. 🙂

Sonen min har et klassisk, enkelt mannsnavn som var svært populært for 50 år sida, men ikkje særlig i bruk no. Veslejenta har et forholdsvis moderne navn som det heldigivs ikkje er utstrakt bruk av her vi bor.

Jeg er svært glad i navnet mitt.

Det er uvanlig, det er 42 kvinner som har det som første fornavn og 22 kvinner har det som eneste fornavn.

Kombinasjonen for- og etternavn er jeg alene om i Norge. Er passe fornøyd med etternavnet.
Det klinger sterkt og flott på opprinnelsesspråket, på norsk er det litt sånn hæ?

Jeg er godt fornøyd med navnet mitt - også et godt norsk kvinnenavn. Da jeg var liten, likte jeg det ikke. Forbandt det bare med gamle damer og kjente ingen på min alder som het det (oppkalt etter bestemor). Men det er et av Norges aller mest brukte kvinnenavn på hele 1900-tallet. Det er blitt ganske populært igjen de siste årene, og det synes jeg er hyggelig.

Sønnene mine har også gamle norske navn - eldstemann et relativt vanlig et, og yngstemann et mer sjeldent et.

Fornavnet mitt liker jeg ikke. Men jeg har et italiensk mellomnavn som jeg liker veldig godt.

Jeg likte ikke navnet mitt da jeg var liten, men nå synes jeg det er greit nok. Det hadde sin storhetstid på sekstitallet da jeg ble født, og mine foreldres begrunnelse for valget var at vi barna skulle ha enkle fornavn ettersom vi hadde et etternavn som måtte staves bestandig.

Sønnen min er oppkalt etter en bestefar og en oldefar (to navn) og den kombinasjonen er det bare et dusin personer i Norge som har. Det første er ganske vanlig i kombinasjoner, det andre er det nesten ingen som har fått etter 1980.

Jeg liker navnet mitt. Det var et veldig populært navn på begynnelsen av 70-tallet, så det var mange både på skolen og ellers som het det, men jeg syntes aldri det var et problem. Så jeg tror ikke det er grunnen til at jeg ønsket litt mindre populære navn til ungene mine, heller at jeg blir lei av navn jeg hører for ofte.

Maximillia skrev:

Jeg har to navn, det ene veldig vanlig, det andre heller ikke spesielt sjeldent. Men jeg liker navnet mitt, og syns begge navnene hver for seg er fine. Kombinasjonen er ikke så vanlig, har aldri møtt noen som heter det samme.
Jeg syns egentlig det er finest med bare ett fornavn, og mine egne barn har bare ett hver, alle har enkle norske navn som ikke kan regnes som sjeldne. (Jeg er veldig allergisk mot jål og dill på navnefronten, vil jeg si).

Dette beskriver akkurat hvordan jeg føler det, bortsett fra at jeg vel har møtt 1 eller 2 som heter det samme som meg.
Jeg bruker begge navn, men jeg skulle likevel ønske jeg bare hadde ett navn.

Liker navnet mitt veldig godt, jeg. Det var relativt vanlig da jeg var yngre, men nå er populæriten i fritt fall. Selv om navnet var mer vanlig da jeg var liten, møter jeg nesten aldri noen med samme navn. Jeg har et internsjonalt navn, og synes det er praktisk med et navn som alle vet hvordan skrives om man snakker engelsk, fransk, tysk eller norsk.