Banning?

Bannar du? Det kom eg til å tenke på etter ein busstur forleden...

Poll kjem.

Ja, det gjør jeg. Men kun om jeg plages med noe (det falt f.eks en rekke gloser da jeg monterte noe fra Ikea her om dagen), slår meg e.l.

Jeg er nordlending og banner temmelig sjelden.

Sånn dann og vann, feks. når jeg slår meg og lignende. Men aldri "offentlig". Kunne aldri sittet på en buss og bannet høyt, det er jo så harry. Hvis ikke man regner "herregud" som banning da, jeg bruker den litt mye.

Skilpadda skrev:

Jeg er nordlending og banner temmelig sjelden.

Tenkte på at det antagelig var ein eigen kategori der....

Du har vel tenkt å fortelle om bussturen?

Tja, ikke så mye som før. Heldigvis. For det er ikke veldig sjarmerende. Jeg stemte Sånn dann og vann når det fell naturlig.

Jeg er vel sånn et sted mellom dann og vann og jevnlig, tenker jeg. Jeg banner når jeg slår meg osv., men jeg kan fint finne på å slenge inn et «jævlig» eller «faen» i fredstid også.

Jeg banner egentlig altfor mye, men prøver å begrense meg. Har funnet ut at "himmel og hopptau" kan erstatte ganske mye.

Kjørelæreren min er forresten nordlending, og hun har noen helt fantastiske uttrykk innimellom. Kukstykke, f.eks. Når du virkelig har bæsja på leggen, ja da har du gjort et skikkelig kukstykke. Den har jeg adoptert.

Sånn sann og vann ja.

Svært sjelden.
Er gift med en nordlending som heldigvis ikke passer stereotypen, selv om det muligens kan være at det kommer noen fler gloser nå enn før han traff meg.

Jeg banner når jeg føder. Og i blant ellers også, hvis jeg er veldig sint, for eksempel. Et sted mellom sjelden og dann og vann. Jeg føder jo tross alt veldig sjelden, og sint er jeg bare innimellom.

Dixie Diner skrev:

Du har vel tenkt å fortelle om bussturen?

Nei.. eg kjende meg så prippen. Eg bannar aldri sjølv, og blir litt sånn satt ut av det. Får raude øyrer. Særlig når det kjem frå tøtter på 15 år som bannar i kvar setning.

Ein søt kollega av meg - fin dame med håret på stell -mista noko i golvet i kantina i veka som var. Den vesle, vevre kroppen greide å brøle ut "FAEN I HELVETE!!!". Da sto tida litt stille for oss som sto rundt, før alle begynte å le Og dama kom seg over sjokket, og kjende seg sikkert letta etterpå.

At folk har utbrudd kan eg forstå, men heilt ærlig syns eg det er vulgært å høyre det i heilt vanlig norsk tale om vær og vind.

Eg er sjølv forøvrig ein "berre inni meg" - person. : dannet:

Om det fell seg sånn, t.d. om eg slår meg eller noko.

Eg deler kontor med ein type (byrja for eit par mnd siden), og han banner ekstremt mykje. Eg innser at eg rett og slett er nødt til å snakka til han, for det er særdeles lite sjarmerande både overfor kollegaer og samarbeidspartnarar. Han kan knapt sei ein setning uten å slenge på eit bannord.

Ikke så mye som jeg ønsker.
Det er helst i trafikken jeg banner.

Aldri faktisk.
Eller.. er "farsken" et banneord?

Mvh
ikke sterotypisk nordlending.

Det hender, sånn dann og vann ja - forsøker slutte.

Jeg er nordlending og innrømmer at det er en del krydder i hverdagen blant min omgangskrets. Det skal en del til for at jeg reagerer på det, men etter at jeg fikk unger har jeg nærmest sluttet å spe på med slike gloser selv. Det vil gjerne ut noe ufint dersom jeg slår meg, men det ender gjerne i noe sånt som "men i svarte saaaa-aafta". Før jeg kunne snakke ordentlig, var jeg visstnok en svært sjarmerende jente, med korketrekker som danset mens jeg klokkerent "las bannjskap". Dannelse har heldigvis kommet med årene.

Sjelden. Og då er det gjerne noko. Sånn på det jamne er eg nok litt som Syrin, og kjenner meg prippen når det blir mykje av det.