Banning?

Ja, men mer hjemme enn ute. Synes banning i dagligtale er harry, men blir ikke støtt av det.

Sånn dann og vann passer nok best. Jeg prøver å være bevisst og ikke gjøre det i utide, særlig sammen med vesla, men det hender jo det glipper. Jeg er vestlending.

"Sånn dann og vann når det faller seg naturlig". Det er bare at det faller seg oftere naturlig sånn ca halve syklusen min. :knurr!:

Jeg er oppvokst med at banning er stygt og lite dannet, så jeg bannet aldri hjemme.
og etter at jeg tok utdannelse og fikk eget barn passet det seg heller ikke.

Mest inni meg. Til nød kan jeg mime faen.

mopdy skrev:

Jeg er oppvokst med at banning er stygt og lite dannet, så jeg bannet aldri hjemme.
og etter at jeg tok utdannelse og fikk eget barn passer det seg heller ikke.

Auda. Jeg har masse utdannelse og masse barn og banner dann og vann.

Dann og vann her. Men bare ett banneord om gangen, alt annet er vulgært!

Dann og vann. Sjelden på norsk, jeg banner stort sett på engelsk.

Neket skrev:

Sjelden på norsk,

Muligens en god idé. Note to self: Lære meg å banne på swahili.

Sånn innimellom kommer det en glose eller to. Men ikke daglig.

Cuyahoga skrev:

Auda. Jeg har masse utdannelse og masse barn og banner dann og vann.

Glemte å si at jeg utdannet meg til å jobbe med barn og ungdom da.

Jeg banner litt mer enn jeg burde. Men som Oslojente fra akademikerfamilie på vestkanten vil vel det egentlig ikke si mer enn "sånn dann og vann". Men jeg banner en god del som utrop, f.eks når jeg mister noe. Lite banneordforråd, da.

Jeg banner jevnlig, men ikke veldig ofte. Holder det som unnskyldning at jeg er gift med en nordlending? litt


Bre en bitteliten historie om knerten. Vi har sagt at det ikke er lov til å si banneord. Her om dagen ble han fryktelig sint for noe. Stilte seg opp midt på gulvet og ropte: "BANNEORD" (altså det faktiske ordet: banneord) så høyt han kunne. Det var komplett umulig å holde seg alvorlig.

Sånn dann og vann, til tross for at jeg er nordlending.
Jeg lurer egentlig på om hva som betegnes som bannskap varierer fra nord til sør, for jeg aner at svaret mitt burde vært et annet i øynene på noen fra en annen landsdel

Jeg banner av og til. Ikke på jobb, og helst (men vanskelig) ikke sammen med ungene. Nå er jeg nordlenning, så et og annet ord kommer i setninger uten at jeg, eller andre tror jeg, tenker særlig over det.

Sjelden (og jeg er nordlending, hvis det skulle ha noe å si).

Eg banne litt for ofte men stort sett forfina varianter som jækla, helsike og farsken. I ekstremvariant har ikkje sånn kjempesjelden sagt fit**. Det er grusomt det.

Tja, jeg banner nok litt mer enn mannen min synes er ok. Han banner selvføgelig aldri, Mr. Perfect som han er.

Jeg er nordlending. Banner vel litt i ny og ne. Mest for å markere hva jeg mener. Men jeg har mitt eget lille banneord, det bruker jeg ofte. Gubben forstår hva jeg egentlig mener når jeg sier det. Men for utenforstående høres det helt harmløst ut.

Det hender det slipper et og annet ut av meg, men for det meste holder jeg det på innsiden.

Jeg banna mye før, men skjerpa meg veldig etter å ha fått barn. Nå søker jeg aktivt mot å bli bannefri. Å rope "ååååh!" er vel så forløsende som et "faen".