Banning?

Nordlending og banner alt for ofte.

rine skrev:

Ja, men mer hjemme enn ute. Synes banning i dagligtale er harry, men blir ikke støtt av det.

Eg er vel og mest der at eg synest det er harry, heller enn at eg blir støtt. Fin distinksjon.

Aldri.
Så godt som aldri, iallfall.

Veldig sjelden, men av og til er det det eneste som duger.

Jeg er godt oppdratt i et svært møblert og kultivert hjem, så jeg banner ikke. Ikke alltid. Ikke veldig offentlig. Jeg er derimot en jævel til å banne når ikke barna og Drømmemannen (han er så snerpete asså) kan høre det.
Jeg er forresten så heldig at jeg har en bestevenninne som er innmari kreativ. Hun finner stadig på nye skikkelig drøye banneord/kombinasjoner. Vi kjører heldigvis veldig sjelden buss.

Dessverre gjer eg det. Eg hatar at eg gjer det, men det kjem ei glose dann og vann ja.

Hadde jeg svart på denne pollen før jeg dro på styrketrening på Black Box, ville svaret vært anderledes. Etter en hard treningsøkt der med banning og det faktisk foran ungene, må jeg innrømme at jeg banner. Har i grunnen vært påpasselig med å ikke banne foran ungene og dermed har jeg kvittet meg med den uvanen, bortsett fra når altså trener hardt har jeg fått bekreftet i kveld.

Jeg banner ikke ofte, men mer nå en før. Mannen kommer fra et sted der de banner veldig, når han snakker med foreldrene eller andre fra hjemstedet er det MYE banning.

Men siden vi ble ilag for ni år siden så har han blitt mye bedre og banner sjelden i hverdagen nå lenger, å jeg banner en sjelden gang. Men mer en for 9år siden

Jeg banner. Og så kjefter jeg på ungene om de gjør det samme. Altså, jeg banner bare når det passer seg. Noen ganger passer det seg ofte...

Jeg er oppvokst og oppfostra hos en svenske og ei finnmarking. Hva tror du?

Joda i vurderingsboka var desverre banning nevnt allerede fra andreklasse!

Pingis skrev:

Jeg banner når jeg føder. Og i blant ellers også, hvis jeg er veldig sint, for eksempel. Et sted mellom sjelden og dann og vann. Jeg føder jo tross alt veldig sjelden, og sint er jeg bare innimellom.

Jeg finner det helt naturlig å brøle det som føles naturlig underveis i fødsler. Med nr to var jeg rent ille berørt av meg selv på slutten, så etter å ha fått ut den der ungen løftet jeg opp hodet og stirret på ham før jeg tok lystgassmasken vekk lenge nok til å beklage enkelte ting jeg kan ha sagt. De knegget bare, og sa noe om at jeg ikke er den eneste som oppdager at jeg kan ord jeg rødmer over selv.

Er gift med en nordlending som aldri banner, heldigvis, for blant barndomskameratene hans er det mye kroppsdeler på hester og andre ord som på død og liv må være med i annenhver setning.

Og så gidder jeg ikke engang si til ungene at de ikke skal banne, men jeg prøver jo å ikke la det bli ren del av dagligtalen her. Men det er fryktelig søtt når toåringen går rundt og sier "Hejjedud, sjønneh du?" Ikke like sjarmerende med 9-åringen som han har lært det av kanskje.

Å ja. Innimellom. Det kan være utrolig deilig og befriende!

Er nordlending, og banner ikke ofte, men av og til. I hovedsak 'helsike' glipper ut. Noe mer om situasjonen legger opp til det. Men er ikke vant med utstrakt bannskap hjemmefra, og ønsker ikke et hjem der det er normalen selv heller. Det gjelder også andre typer begrep som ikke er 'dannet' språk.

Vi snakker dog om ord. Når ungene har hørt noe, vil de snakke med meg om det. Hva det betyr, hva det kommer av, hvorfor det er stygt? De kan vel pikk, faen, dritt, fakern, fy flate og helsike. De er ikke tabu direkte. De kan si dem på badet, og teste dem ut, men man sier ikke sånt til vanlig. Andre kan reagere på det. Det tror jeg de forstår. Mulig poden sier ord sammen med kompiser for å kjekke seg, men han bruker dem ikke av seg selv slik voksne kan finne på. Det er mer 'spennende fenomener'.

Hvor stygt er egentlig 'fy flate'?

Er shit og pokker banneord? I så tilfelle banner jeg litt, hvis ikke sjelden.

Slår jeg meg eller er redd bruker jeg ett stedsnavn, men har blitt flink til å si det med sammenbitte tenner.

Jeg kan banne så det holder (75% nordlandsk blod i årene), men ikke i normalt prat. Banningen kommer om jeg er sint, irritert over å ikke få til noe, eller jeg slår meg.

Barna banner svært lite, i hvertfall i mitt nærvær, og slik har de alltid vært. Storesøster var den som fanget opp alt som ble sagt når hun var liten, og det meste måtte testes ut. Hun sa diverse banneord en gang, og så var hun ferdig med det. Glemmer aldri da hun i 3 års alderen ble irritert på meg for ett eller annet hun ikke fikk lov til...Jeg så hun ble mørk i blikket, og så kommer et klart og tydelig "helvette", helt klart rettet mot meg.

Har aldri hørt henne si det etterpå.

Minsten har mitt temperament, men han banner aldri til meg eller faren. Mistenker allikevel at han er tøffere i språket uten med venner.

Fløyel skrev:

Er shit og pokker banneord?

"Snille" banneord.

Jeg banner ikke ofte. Mindre enn akademikerforeldrene mine.

Fløyel skrev:

Er shit og pokker banneord? I så tilfelle banner jeg litt, hvis ikke sjelden.

Skitt på norsk er ikke så ille, men shit i USA er ganske ille.

Absolutt aldri. Ordene er rett og slett ikke i vokabularet mitt. Synes det er helt greit å høre på når det kommer utbrudd pga et aller annet som har skjedd, men jeg blir sliten av å høre på banning i annenhver setning.

Jeg banner litt for mye i forhold til mange andre her på FP tror jeg.. Vil vel si jeg banner jevnlig, ikke bare når jeg er sint.

Tallulah skrev:

Jeg banner ikke ofte. Mindre enn akademikerforeldrene mine.



Skitt på norsk er ikke så ille, men shit i USA er ganske ille.

Skikkelig ille, faktisk, noe av det verste man kan finne på å si. Fullt på høyde med "faen i helvete" på norsk. Jeg dreit meg nok ut der noen ganger..: