Mobbing blant voksne

Jau, jau, Zôe, jeg er enig. Det er usannsynlig at mobbing er noe alle vokser av seg.

Mani: Jeg tåler den. :hardhudet:

Jeg har sett ymse varianter av ulik virkelighet og sånn, og ett tilfelle av mobbing. I tilfellet med mobbing ble ledelsen koblet inn, de trakk inn bedriftshelsetjenesten, fikk en utredning av saken og en grundig gjennomgang fra alle parter og valgte å la mobberen få si opp stillingen sin selv, mot at han gikk med øyeblikkelig virkning. Alle var fornøyde.

Ja det gjør du sikkert rine, jeg mente rent generelt. Om dette var vanlig sjargong på en arbeidsplass ville jeg lett ha kalt det for mobbing.

Jeg har ikke opplevd direkte mobbing selv, men på en tidligere arbeidsplass var det definitivt ulike virkelighetsoppfatninger og på en av de andre avdelingene var det en som sluttet fordi h*n mente seg mobbet.

Den gangen tok jeg det opp med ledelsen, men det hele ble dysset ned. Ung og uerfaren ønsket jeg ikke å rote i ting jeg egentlig ikke kjente til. Siden har jeg selv erfart at "mobberen" har en tendens til å ta æren for det meste, for å vri på ting som har blitt sagt og bestemt. Og for å snike seg unna ubehagelige konfrontasjoner med å løfte på skuldrene og ikke forstå noenting.

Mobbing eller ikke? Det er ikke mobbing i den forstand at man går spesifikt inn for å bryte ned en person. Spesielt sunt arbeidsmiljø er det ihvertfall ikke.

Maverick skrev:

Ikke vær så fordømt snipete! Dette er en viktig problemstilling. Jeg synes det er uheldig om den generelle oppfatningen er at mobbing baserer seg på misforståelser. Det går an å tenke mer enn svart/hvitt, og jeg tror alle er klar over at det er en fullstendig normal taktikk for personer som ikke takler kritikk å klage på seg "åh, men de er domme og mobber!!!", men det fjerner ikke det faktiske problemet for de som blir trakassert. Det skjer, alle som har sett det og opplevd det vet at det skjer. Derfor hadde det vært så ufattelig stilig om vi kunne vist en viss empati og åpenhet for denslags, uten å være naive og dumsnille og klappe alle på hodet. En gang i blant er det tid for en "skjerpings", og en gang i blant er det tid for å takle et seriøst problem.

Jeg tror jeg elsker deg litt i denne tråden.

Og ellers, for å svare på HI: Jeg har sett og vært utsatt for mobbing. Jeg er ikke i tvil om at det var det det var, og det har heller ikke vitner og andre vært. Veien opp og frem igjen har vært lang, til tider sabla tung og faktisk også lærerik. Jeg er ikke fremme enda og reagerer nok med litt følelser i forhold til temaet fortsatt.

1) Maverick skriver mye viktig og riktig i denne tråden. Mobbing er alvorlige greier med alvorlige konsekvenser.
2) Jeg blir også litt frustrert når jeg hører om misbruk av mobbebegrepet. Å bli utsatt for mobbing er noe av det jævligste og mest selvfølelsessvekkende (jada, her lager vi egne ord) jeg har opplevd. Jeg vil nødig forveksles med noen som er snurte for å få beskjed om å kutte ned på røykepauser, liksom.
3) Påstander om dårlig utført arbeid er noen ganger berettiget og andre ganger systematisk mobbeteknikk. Det er viktig å få med seg også. Om en dyktig arbeider plutselig er helt udugelig når h*n er på vakt alene med kolleger som ellers fryser ut, latterliggjør og vanskeliggjør arbeidet for vedkommende, bør det kanskje ringe en bjelle.

Det er mange måter å mobbe på, og ikke alle er like lette å se. Og det man ser er ikke alltid hele sannheten en dame jeg kjenner ble lagt an på av lederen sin. Først i skjul - et klaps her, et stryk der, en klem nå og da. Gradvis, gradvis, gradvis - over flere år - ble det verre. Hun avviste, men led av god oppdragelse. Det tok lang tid før hun virkelig begynte å steile, og da hadde de andre på arbeidsplassen forlengst sett hva som skjedde. Trodde de i alle fall - det de så var en ansatt som hadde lagt seg på rygg for sjefen sin, og som etter hvert begynte å få kalde føtter fordi hun plutselig hadde kommet i et fast forhold på privaten. Da hadde damen det er snakk om tatt problemet et hakk høyere opp, men der hadde de jo også fått med seg dette. Blir hun trodd? De mente at hun overdrev. Blir sjefen trodd? Vondt å si - han hadde aldri gjort noe galt, mente han. Bare blitt forelsket og gitt henne fortjent oppmerksomhet.

Det som så skjedde var at trakasseringen fra lederen tok slutt. Vel og bra men for kollegaene var hun fremdeles hun som la seg på rygg for sjefen og siden fikk kalde føtter. Både slutty OG feig altså. Og det snakket de mye om. Særlig den ene på avdelingen brant voldsomt for at denne umoralske og ukristelige kvinnen ... jah, you get it.

Det som gjerne skjer når det er kultur (ukultur?) for å snakke nedsettende om et menneske, er at folk blir mer kritiske til vedkommende. Det er lettere å se feil, og veldig enkelt å påpeke feil, det blir greit å stille kritiske spørsmål uten å tenke seg om og ... ja, i det hele tatt. Vedkommende blir en stående vits, en raring, gjør ikke jobben skikkelig, er engstelig og nervøs for alt mulig - knekker kanskje sammen i gråt støtt og stadig, et tydelig tegn på nervesammenbrudd og ... hm ja.

Det blir veldig slitsomt å være den som blir utsatt for alt dette, samtidig som det er vanskelig å se hva man er med å bidra til ved å være med på for de som står rundt. Det trenger ikke å være mer enn en virkelig mobber som virkelig bidrar aktivt - resten er med på kjøtt og flesk i passiv mobbing.

Puh, dette ble langt. Poenget mitt er at mobbing er ikke noe som skjer bare med rare mennesker med store ører eller for mange røykepauser. Den KAN skje hvem som helst - det eneste som trengs er en mobber og et miljø mobberen kan blomstre i, og så er dritten i gang. Jeg tror at det viktigste man kan gjøre for å ikke havne i en passiv mobbesituasjon er å ha et bevisst forhold til hva som kommer ut av munnen. Ikke alle mobbere er bøller med bart og kaktuser under armene, noen er respekterte arbeidstakere og dyktige manipulatorer.

For et flott og tankevekkende innlegg, Sure Eplet!

Zoë skrev:

Men det at begge virker overbevist om at de selv har rett, utelukker vel ikke at det foregår mobbing sånn helt på ordentlig? Om det var slik at Valla mobbet, men hun har så dårlig selvinnsikt at hun ikke innser dette selv, så foregår det da fortsatt mobbing?

Ja, det er jo fremdeles mobbing. Nå må jeg jo sii at definisjonen på mobbing kan jo variere fra person til person. Men så vidt jeg vet så sier de at det er mobbing når styrkeforholdet er veldig forskjellig, feks at den ene er lederen til den andre. Eller at det er "enveiskjørt". Eller at det er et styrkeforhold i antall, mange mot en. I følge denne definisjonen så er mye jeg har sett karakterisert som mobbing i realiteten en konflikt.

Grunnen til at jeg mener det er lurt å fokusere på årsaken til mobbing har jo noe med hva man kan gjøre med det. Jeg synes jo at hva man skal gjøre bør være fokuset heller enn hvor "slemme mobberene er" eller "hvor synd det er i de som blir mobbet". Det er ikke slik at alt som er sant er konstruktivt.

Jeg synes maverick og Grønne eplet skriver fint her.
Jeg er iikke enig i at det alltid er ulike virkelighetsoppfatninger som forklarer hvorfor noen føler seg mobbet. Noen ganger er det mobbing/trakassering/hva man velger å kalle det. Noen ganger er det faktisk slik at det er en som tar/gjør feil og en som har rett i en konflikt mellom to parter.
Jeg er egentlig ganske opptatt av at det slett ikke alltid er slik i konflikter at sannheten alltid ligger ca. midt imellom det to parter oppgir å være sin virkelighet.

pøbelsara skrev:

Noen ganger er det faktisk slik at det er en som tar/gjør feil og en som har rett i en konflikt mellom to parter.

Hvis en person har rett og en person tar feil, så har de faktisk ulik virkelighetsoppfatning. Det er ingen motsetning mellom det at to personer har forskjellig virkelighetsoppfatning og at den ene av dem har rett.

him skrev:

Hvis en person har rett og en person tar feil, så har de faktisk ulik virkelighetsoppfatning. Det er ingen motsetning mellom det at to personer har forskjellig virkelighetsoppfatning og at den ene av dem har rett.

Det har du selvsagt rett i. Det jeg egentlig mener, er at det ikke er slik at to ulike parter i en konflikt eier halvparten av sannheten hver.

Jeg har ikke opplevd/sett mobbing på noen av mine arbeidsplasser, men det betyr jo ikke at det ikke skjer andre steder. Vi har nettopp hatt en episode blant personalet på skolen til eldste, og det var skikkelig stygge greier. Og det er ikke mobberen(e) som ikke jobber der lenger, for å si det sånn.

Maverick skrev:

Bakgrunnen har i flere tilfeller vært at noen har følt at deres posisjon har blitt truet, og derfor tydd til skittslenging/utsetting av rykter/et lite overflødighetshorn av hersketeknikker for å sørge for at det eller de menneskene som har "truet" må bruke tid på å forsvare seg/løpe avgårde og grine/gi opp og begynne et annet sted i stedet for å fortsette i den finfine tralten den/de var i.

Denne har jeg sett et par ganger også, og "vitnet" i et tilfelle som var særdeles grovt. Dessverre ble utfallet at den som ble mobbet sluttet med en kompensasjon. Min oppfatning er at i noen deler av arbeidslivet blir det mange unødvendige pressituasjoner, særlig der nedbemanning og innleid hjelp er vanlig, og derved blir enkelte, som i utgangspunktet ikke ville vært det(?), stygge med andre.

Sure Eplet skrev:

Det som gjerne skjer når det er kultur (ukultur?) for å snakke nedsettende om et menneske, er at folk blir mer kritiske til vedkommende. Det er lettere å se feil, og veldig enkelt å påpeke feil, det blir greit å stille kritiske spørsmål uten å tenke seg om og ... ja, i det hele tatt. Vedkommende blir en stående vits, en raring, gjør ikke jobben skikkelig, er engstelig og nervøs for alt mulig - knekker kanskje sammen i gråt støtt og stadig, et tydelig tegn på nervesammenbrudd og ... hm ja.

Veldig viktig. De som har forsket på mobbing sier også noe av dette. At man må være forsiktig med å blande sammen konsekvenser av mobbing og årsaker til det. For det å bli utsatt for mobbing gjør jo gjerne noe med en. Selv syntes jeg at jeg ble en dårligere arbeider etterhvert. Jeg ble skvetten, søvnløs, hadde magetrøbbel, treg og ufokusert. Det er jo kjeeeempepopulært å da under tilpassede arbeidsoppgaver/gradert sykmelding be om å bli fritatt for oppgaver der konsentrasjon og tempo er viktig.

Slik jeg oppfatte det så er dette noe som absolutt skjer i samfunnet vårt og det er jo virkelig ikke bra.

Er dette temaet satt på dagsorden i noen som helst grad? Jeg hører aldri om det så jeg har ikke inntrykk av at det er noe som jobbes så mye med. Ser dere skriver at det forskes på men jeg har ikke fått med meg at dette er noe som er prioritert.

Er det litt slik som det var i gamle dager at å ha en psykisk lidelse var noe man helst ikke skulle snakke om og at folk ikke få hjelp for problemene sine for ikke å bli sett ned på?

Jeg blogget litt om det for et par år siden. Der er det i alle fall noen lenker og info fra forskning.

I tillegg har denne damen skrevet og holdt en del foredrag om mobbing. Mobbebloggen ble etablert da hun skrev "Fordi jeg fortjener det?" og inneholder også en del info.

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg har tenkt en del på dette de siste dagene. Jeg var på foreldremøte i barnehagen til Smurfen i går, og der ville en mor sette noe på dagsorden. Å lære barna å oppføre seg allright mot de som de misliker. Det er mye fokus på venner, å behandle venner og de man liker fint, men hvordan skal man behandle de man ikke går overens med. En annen mor kunne fortelle at på deres sønn skole, har de en regel som sier at det ikke er lov å si nei hvis noen spør om å få leke sammen med noen. Ped.leder sier at en sånn regel har vi ikke her, og kommer heller aldri til å få. Det måtte være lov å mislike noen og ha et ønske om å leke med noen andre. Men man må behandle dem ordentlig, ikke være slem, men ha respekt og blablabla.

Styrer er i rommet og hører på. Hun bryter inn og sier at dette ordet å "mislike" er veldig sterkt, og at man skal ha en temmelig god grunn for å mislike andre. Hun sier at denne "leke med alle"-regelen er fin på den måten, og at vi ikke skal gi barna en grunn til å utestenge og mislike andre. Og da må man starte tidlig.

Jeg synes dette er veldig tankevekkende, spesielt etter "jeg liker deg ikke"-meldingen jeg fikk servert her om dagen. Jeg føler meg ikke mobbet, altså, men jeg følte meg litt avkledd fordi jeg ikke kjenner vedkommende og vedkommende kjenner ikke meg. Men sårt var det, i flere dager etterpå, og jeg prøvde å sette ord på hvorfor det er sårt at en total fremmed sier noe sånt. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er veldig få personer jeg misliker, som jeg ikke liker og som jeg kan stå inne for. Altså sagt det til dem, og hatt det helt greit med meg selv etterpå. På en tidligere arbeidsplass opplevde jeg at en kollega var brysk mot meg. Hun anklaget meg for noe som ikke var sant, og selv om jeg visste at det ikke var sant og selv om jeg visste at alle andre visste at det ikke var sant, hørte en del av meg på henne. Jeg er en sånn som liker å bli likt, men jeg er ikke villig til å jatte med andre og snu kappen etter vinden av den grunn. Jeg håper at forskjellige meninger til tross, synes folk at jeg er en ok person. Denne dama på jobb kan umulig synes det mtp hva hun gjorde mot meg, og selv om denne episoden fikk meg til å faktisk mislike henne, så var det sårt å tenke på. Det gjør meg kanskje svak, ikke vet jeg, men jeg er nå engang skrudd sammen sånn.

Og jeg har venninner som kaster ut dette ordet i tide og utide "jeg liker ikke den og den", "jeg misliker den og den", og når jeg spør hvorfor, så er det sjelden noe voldsomt som ligger til grunn. Det kan være måten de snakker på, måten de sier ting på, forskjellig syn på livet, barneoppdragelse mm. På et arbeidssted vil man merke sånt. Er det en bekjent av en bekjent det er snakk om, kan man holde seg unna, snakke med noen andre og omgås bare ved spesielle anledninger, kanskje, men på et arbeidssted merker man sånt. At man blir mislikt.

For å avslutte delen av innlegget mitt som tar for seg forum, vil jeg si at det er flust av personligheter her inne, og noen er naturlig nok mer kjente og fremtredende enn andre. Det er sånt som gjør forumet spennende og levende! Uttalelsen jeg fikk var ikke spesielt sjokkerende eller uventet, man er da voksen, men det gjorde likevel noe med meg å lese det. Jeg er kanskje litt naiv på det punktet. Jeg tenkte med en gang at nå må jeg gjøre noe her. Slutte å mene så mye, si så mye, ikke delta hele tiden, ikke bli oppjaget eller hormonell og skrive noe jeg kanskje angrer på. Jeg tåler kanskje ikke svaret. Det var rett og slett ekkelt, og hvis det er slik at man misliker andre så lett, og mislike er jeg enig med styrer i barnehagen er et sterkt ord, så er det ikke rart konflikter oppstår rundt om.

Jeg har en mor og en bror som bruker "hater" om alt mulig. Hater regn, hater snø, hater den og den serien, hater å våkne før vekkerklokka ringer osv. Når storesøster bruker det ordet om å stå opp tidlig eller å måtte legge seg tidlig, prøver jeg å ta det med rota og lære henne andre ord. At å hate er et sterkt ord, og at folk legger forskjellige ting i det, så det kan være greit å tone det ned litt.

Dette ble veldig langt, og en blanding av alt mulig rart, ser jeg.

Ordet "mislike" sitter langt inne hos meg også. Jeg har blitt såpass sosialt rund i kantene i voksen alder at jeg synes de aller fleste er ok folk - det er mulig jeg har vært spesielt heldig med kolleger og annet nettverk, for jeg kan telle på én hånd folk jeg "misliker". Det er da fortrinnsvis folk som behandler andre mennesker dårlig - jeg misliker aldri andre for småting.

Jeg synes ikke det er rart om man blir lei seg for uttaleleser om en selv på nett. Den jevne, aktive FP'er vet mer om mitt indre liv enn de fleste jeg omgåes irl. Det er klart at man da gjør seg veldig sårbar for tilbakemeldinger. Jeg har ved en to-tre anledninger fått "støttende" kommentarer av arten "Dette er jo helt sjokkerende, men jeg er faktisk enig med Zoë ". Jeg har aldri følte meg mer freakish enn når jeg har lest slike kommentarer. Så fuckings far out er jeg vel for pokker ikke, tenker jeg da.

Jeg har mer enn én gang prist meg lykkelig for at jeg aldri har vært utsatt for mobbing eller annen form for trakassering. Når man kjenner hvor vond én enslig sårende kommentar i enkelte situasjoner kan være, så kan man bare forestille seg hvor negativt gjentatt nedvurdering og plaging vil være for psykisk og emosjonell velvære og i sin tur selvfølelsen. Det har jeg stor respekt for.

Jeg synes du setter ord på noe viktig mtp behandling av folk man ikke har så mye til overs for, Skremmern. Så lenge det ikke blir en daglig tvangstrøye, så tenker jeg at barn ikke har vondt av å tilbringe litt tid med andre barn som de ikke er en fullkommen match med. Og samtidig så er dette med å behandle alle andre respektfullt og omsorgsfullt det aller beste grunnlaget for å skape et klima der mobbing ikke får vokse og blomstre.

Jeg hadde senest i dag en elevsamtale med en tenåringsgutt som beskriver seg selv som lett å irritere og litt småarrogant. Han sa følgende: "Jeg har lett for å ikke like andre. Men jeg viser det ikke tydelig og jeg oppfører meg høflig mot alle."

Vi har hatt tendenser til å være "i varmen" eller ei. Det er for meg mobbing på høyt nivå når det kommer fra ledelsen.

De eneste gangene jeg har hørt noen har sagt (eller skrevet) rett ut av de ikke liker meg er faktisk her på FP. Jeg blir sikkert mislikt andre steder også, men det er litt zpesielt at man føler behov for å si det rett ut, ja.