Huset ved moskeen - verdt det?

Jeg lånte Huset ved Moskeen på biblioteket i sommer, etter å ha fått den anbefalt av mange, deriblant bibliotekaren. Men jeg kommer liksom ikke inn i den. Jeg irriterer meg grenseløst over naivistisk skrevet litteratur som desverre er typisk for en del ikke-vestlige bøker som blir hyllet av lesere i vesten. "Det er så ekte, liksom" Blærgh.

Bør jeg se forbi irritasjonen min og gi den en ny sjanse? Er den verdt det?

Jeg synes den var helt middelmådig. Grei ferielesning, liksom. Hadde hele tiden følelsen av å ha lest det før.

Grei ferielektyre, som man ikke trenger å tygge, for å si det slik.

Da spørs det om jeg gidder. Lurer på hvorfor alle de jeg snakket med før jeg lånte den syns den er så fantastisk? Kø på den på biblioteket var det også.

Alle sier en er sååååå fin. Jeg synes den var smågørr, men grei nok. Leste den ut, men ikke noe jeg sier til andre at de bør lese. Dog synes jeg den var bedre enn Bienes hemmelige liv, som jeg synes kun burde selges som pocket på butikken.

Jeg syns den var god jeg, hverken mer eller mindre. Spennende, rørende, trist, morsom og litt av alt liksom. Mye som er bedre, men langt mer som er verre. Men smaken er som baken

Jeg har inbildt meg at den er som Drageløperen. Oppskrytt og middelmådig. Derfor tenkte jeg at den ikke var noe for meg.

Drageløperen kom jeg heller ikke igjennom. Men den var hvertfall ikke skrevet på liksom-naivistisk-eksotisk språk.

Jeg kom meg gjennom Drageløperen av en grunn. Jeg hadde haugevis av elever som leste den og tenkte at jeg også burde vite hva de snakket om.

Drageløperen likte jeg derimot veldig godt.

Jeg synes Huset ved Moskeen var en fin bok å lese.

Jeg la den fra meg etter å ha lest 15 sider kanskje. Fenget overhodet ikke.

Jeg likte Drageløperen, men Huset ved Moskeen syntes jeg bare var sånn passe. Grei tidtrøyte, men ikke noe mer. Jeg ble litt forvirret av det svære persongalleriet også, jeg blandet navnene og familiene og ble rimelig oppgitt en stund der.

Jeg likte både Huset ved moskeeen og Drageløperen, men den siste var definitivt best.

Jeg likte Drageløperen veldig godt, men som nevnt, Huset ved moskeen var bare greit lesestoff som jeg ikke tenkte gruble over.

Eg har lest den, men hugsar den berre vagt, så det må bety at den ikkje gjorde særlig inntrykk.
Eg likte veldig godt Tusen strålende soler.
Drageløperen også, men kanskje ikkje fullt så godt.
No held eg på med Mornings in Jenin. Den høyrer vel til i samme kategori. Foreløbig likar eg den bedre enn Huset ved Moskeen.

Jeg har også lest Huset ved moskeen. Faktisk en av de få bøkene jeg ikke orket å lese ferdig, så stillestående føltes det som...;) Mulig den hadde blitt bedre om jeg hadde tvunget meg gjennom, men etter godt over 100 sider ga jeg rett og slett opp!

Tenkte nok at det fantes en tråd om denne ja. 🙂 Kanskje ikke akkurat en sånn type tråd jeg var ute etter, men nå kan jo kommende lesere se at det finnes folk som fikk mye ut av boken også.

Jeg har nettopp lest ut Huset ved Moskeen. For meg var det en god leseropplevelse. Historien var troverdig, og jeg lærte masse om Iran og bakgrunnen for Khomeinis kupp. Dessuten var det befriende å lese en bok om et gjennom-islamsk samfunn som ikke har som hovedmål å beskrive kvinner som ofre for menns voldelighet og maktmisbruk. Det gjorde boken ekte for meg.

Jeg er fullt klar over at kvinner undertrykkes i Iran og andre islamske samfunn, men jeg har lenge tenkt at det er en del av historien som vi i Vesten ynder å høre om og som det derfor selges uhorvelig mange bøker om her. Det er selvsagt viktig at all undertrykkelse dokumenteres og ikke forblir skjult, men et så gammelt og tradisjonsrikt samfunn som det persiske har helt innlysende så uhorvelig mye mer å by på som også er interessant for vestlige lesere.

Jeg skjønner ikke helt hva HI mener med naivistisk? Dette er da ikke en naivistisk roman?

Nå kom ikke jeg lenger enn de første 50 sidene, så innholdet vet jeg lite om. Det er språket jeg mener er naivistisk. Ikke som i at forfatteren er naiv eller dum, men som stilart, akkurat som i naivistisk kunst.

Historien var det som fikk meg interesser i boka, en venninne mente hun hadde lært mye om Iran ved å lese den, men jeg kom altså ikke forbi språkirritasjonen.

Jeg synes ikke språket er spesielt naivistisk i den boken, men den representerer en fortellerkultur som er ganske langt unna vår. Den tar for seg en lang tidsperiode på nokså få sider, og språket er tilpasset nokså få detaljer og kanskje litt mer overflatisk framtstilt, som muligens oppleves naivistisk . Jeg synes jeg hadde mye igjen for å lese den, særlig i forhold til min historieforståelse for Iran, og deler av den islamistiske kulturen.

Jeg brukte mye tid på å komme inn i boken, men opplevde at den ble mye mer engasjerende mot slutten.