Huset ved moskeen - verdt det?

Jeg skjønte det altså, men jeg kan ikke si at jeg kjenner igjen noen naivistisk stilart akkurat i den boken.

Pamina skrev:

Jeg synes ikke språket er spesielt naivistisk i den boken, men den representerer en fortellerkultur som er ganske langt unna vår.

I vesten forventer man ofte at kunst fra andre himmelstrøk skal ha en spesiell form, også snakker vi om fortellerkultur og tradisjon og syns det er eksotisk og ekte, men når kunstnere legger frem utrykk som ikke stemmer overens med vår oppfatning av hvordan det burde være, blir de beskyldt for å prøve å etterlikne vestlige utrykk. Dette er noe jeg vet skjer i billedkunst og musikk, så jeg forestiller meg at man har en del av de samme mekanismene i litteratur. Jeg fikk litt den følelsen av denne boka, på grunn av de språklige grepene.

Jeg har vært ganske opptatt av (og fascinert av) Iran i noen år, så jeg hadde stor glede av boken av den grunn. Som litteratur betraktet var den grei nok. Jeg reagerte ikke nevneverdig på språket, forresten.

Boka fenget ikke meg.

Jeg opplevde boka som temmelig moderne skrevet og syns ikke den østlige fortellertradisjonen var særlig fremtredende, men så forventet jeg heller ikke noe annet av akkurat denne forfatteren. Alle surene og koransitatene var med på å styrke min forståelse av den kulturen boka er ment å formidle.

Etter en litt treg start ble jeg fenget, og synes boka var et viktig bidrag til en periode i Iransk historie som ikke har vært skildret fra befolkningens ståsted. Jeg synes absolutt den fortjener å bli lest selv om den kanskje ikke går inn i historien som en av de Store.

Jeg har lest over halvparten av Huset ved moskeen, men jeg sliter med å holde rede på personene i boka og relasjonene. Nå er det så lenge siden jeg leste den (2 måneder) så jeg tror ikke jeg kommer til å lese resten av den. Jeg likte Drageløperen, og Bienes hemmelige liv, men den beste er Drømmehjerte.

Barbarella skrev:

Jeg likte Drageløperen, men Huset ved Moskeen syntes jeg bare var sånn passe. Grei tidtrøyte, men ikke noe mer. Jeg ble litt forvirret av det svære persongalleriet også, jeg blandet navnene og familiene og ble rimelig oppgitt en stund der.

Jeg også, og jeg tenker fremdeles på den boken som "boken hvor jeg aldri klarte å plassere alle karakterene i forhold til hverandre". Det var en fin bok, men ikke en MÅ LESE-bok. Underholdende men ikke "wow!"