Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

Er alene med 2 barn 2 uker i Spania. På hotel med diger leilighet, 3 bassenger og masse å gjøre. Datteren på 11 har bestemt seg for å være sur og nekter å gå ut... Sånn har det vært i 3 dager nå. Dette er ulidelig... Prøver å gjøre det hyggelig for broren som bare er søt og snill, men dette går oss på nervene nå. Hun er konstant sur, frekk, klagete og utakknemlig... Hun kan bli hjemme neste gang.

Kan du sende henne hjem til noen som kan passe henne? Far, besteforeldre eller lignende?
Jeg regner med du har prøvd den alvorlig samtalen om hvordan det ødelegger for alle og om det er noe som plager henne.
Det funka godt på en ferieuvillig voksen her. Da ungene ble så store at jeg fint kunne reise alene var det plutselig stas å være med familien på ferie

La den sure bli igjen i leiligheten, mens dere andre er ute.
Og så ville jeg ignorert og inndratt dingser.
Hilsen kjip mamma.

Jeg hadde nok tvunget henne til å bli med. Om hun bare skal være sur, får hun det fint til, parkert i en stol i nærheten av dere.

Eller Millens løsning.

Jeg ville gjort som Millen.

Ville funnet ut hvorfor hun er syr?

Millen skrev:

La den sure bli igjen i leiligheten, mens dere andre er ute.
Og så ville jeg ignorert og inndratt dingser.
Hilsen kjip mamma.

Enig.

Hvorfor er «alt» galt?
Prøv å finner det først, anerkjenn henne, at du forstår at noe er galt. Det er jo sjelden man er sur uten grunn. Deretter korrigere henne.

Jeg har hatt/har to tenåringer. Tro meg, de kan være veldig sure og vanskelige uten grunn.

Chablis skrev:

Ville funnet ut hvorfor hun er syr?

Samme her. Vet du om det ligger noe mer bak? Det er gjerne ikke helt uten grunn at en oppfører seg slik?

Hvis hun ikke lar seg snakke med ville jeg også gjort ting uten henne, så vil jeg tro hun finner ut at det er kjedelig å sitte i leiligheten. Men jeg ville kanskje ikke tatt dingser sånn uten videre. Jeg har vanskelig for å tro at en 11-åring er kjip med vilje, altså. Så jeg ville prøvd graving og samtale før sånne konsekvenser.

Jeg tenker også at hun kan være igjen i leiligheten mens dere andre er ute og bader, feks.

Og prøv å finne ut hva som plager henne. Kanskje er det noe du kan og vil gjøre noe med. kanskje er det primadonnanykker. kanskje hun har det som min eldste som sa til meg: - Mamma, jeg vet ikke hva det er - men jeg blir bare så SUR bare jeg ser deg.

Prepubertal 11-åring kan ha fått kjenne på at hormoner styrer og at hun ikke har kontroll på humør og følelser.

Jeg ville lagt meg ned sammen med henne og forsikret henne om at jeg er kjempeglad i henne samme hvor sur hun er, og at det er vanlig i den alderen at man blir sur helt uten at man skjønner hvorfor. Høre med henne om det er noe du kan hjelpe henne med, og sagt at du skjønner dette vanskelig for henne, men at du må følge opp begge barna. At du og lillebror går ut, og at hun er hjertelig velkommen ut når hun er klar.

Unger som brått er sure tolker jeg dithen at de er sure fordi de ikke klarer å være noe annet. Den alderen er utrolig utfordende for ungene også, det litt som når de er tre, vi må bare elske dem ekstra mye, og være tydelige på at vi gjør det.

Det har funka med mine sure, det er ikke enkelt, og jeg har pustet med magen mange ganger, men tror virkelig på at vi kommer lenger med honning enn med pisk.

La henne sitte inne og være sur.

Gå ut og gjør det dere andre har lyst til.

Ingen dør.

Av dette, hvertfall. Sånn mer generelt så er sannheten at alle dør.

Akkurat Pamina.
Det hender jeg har en dårlig dag å. Det hjelper sjelden med kommentarer om det. Ofte er det omsorg som funker best.

Pamina skrev:

Prepubertal 11-åring kan ha fått kjenne på at hormoner styrer og at hun ikke har kontroll på humør og følelser.

Jeg ville lagt meg ned sammen med henne og forsikret henne om at jeg er kjempeglad i henne samme hvor sur hun er, og at det er vanlig i den alderen at man blir sur helt uten at man skjønner hvorfor. Høre med henne om det er noe du kan hjelpe henne med, og sagt at du skjønner dette vanskelig for henne, men at du må følge opp begge barna. At du og lillebror går ut, og at hun er hjertelig velkommen ut når hun er klar.

Unger som brått er sure tolker jeg dithen at de er sure fordi de ikke klarer å være noe annet. Den alderen er utrolig utfordende for ungene også, det litt som når de er tre, vi må bare elske dem ekstra mye, og være tydelige på at vi gjør det.

Det har funka med mine sure, det er ikke enkelt, og jeg har pustet med magen mange ganger, men tror virkelig på at vi kommer lenger med honning enn med pisk.

Gode råd , mye bedre enn pisk.

Floksa skrev:

Kan du sende henne hjem til noen som kan passe henne? Far, besteforeldre eller lignende?
Jeg regner med du har prøvd den alvorlig samtalen om hvordan det ødelegger for alle og om det er noe som plager henne.
Det funka godt på en ferieuvillig voksen her. Da ungene ble så store at jeg fint kunne reise alene var det plutselig stas å være med familien på ferie

Jeg har sett på flybilletter og vurderer sterkt å sende henne hjem. Det er fullt av folk hjemme, både far og besteforeldre.

Jeg har både pratet med henne, ignorert henne, latt henne være hjemme, tvunget henne med, anerkjent henne, sagt jeg er glad i henne uansett og bla bla bla. Nå er det nok.

Cumulus skrev:

Jeg har sett på flybilletter og vurderer sterkt å sende henne hjem. Det er fullt av folk hjemme, både far og besteforeldre.

Er du seriøs? Sende et barn hjem aleine på fly? Hva sier hun om hvorfor hun er sur? Jeg synes Pamina og Trixie sier mye klokt.

Jeg synes Pamina sier mye fint.

Kan det hende hun trenger å være litt alene? Mine er sånn og kan slå seg vrange ved store endringer, mye de ikke kan kontrollere og "bare fordi" når hormonene raser. Og ikke minst hvis blodsukkeret er lavt. Jeg hadde latt henne være inne alene hvis det er det hun ønsker.

Pamina sa det eg tenkte.

Eg ville aldri vurdert å sende ein 11-åring aleine heim frå ferie, er det eit seriøst forslag? Ho er eit barn! Ja, ho lager dårlig stemning og ja, ho øydelegg ferien for andre. Men å sitte aleine på fly frå Spania til Norge er ein ganske alvorlig konsekvens.