Spinoff - ler du høyt når du er aleine?

Eh. Ja. Selvfølgelig.
Jeg sipper når jeg leser triste bøker også.

Pappalille skrev:

Jeg er rå på å le høyt i tide og utide. Det er enkelte forfattere jeg helst ikke bør lese på offentlige steder, jeg ler høyt, rungende og hjertelig. Er det moro så er det moro.

Jeg leste Good Omens av Pratchett og Gaiman og klarte å ikke bare le høyt, men å dulte borti sidemannen med albuen og lese en god del av avsnittet høyt for ham før det gikk hjem hos meg at han var en vilt fremmed ...

Men lo han?
:viktig:

Høyt, og med tårer! Glemmer aldri da jeg leste "Lutefisk på prærien" på flybussen, og lo så utagerende og ustoppelig at jeg var redd det ville stå hvite menn i snille frakker å vente på meg da vi ankom Torp i Sandefjord. Da jeg begynte å høre Radioresepsjonen som podkast på t-banen, var det også ille. (Siden ble jeg mer herdet.)

Da jeg leste slutten av "Lasso rundt fru Luna" første gang satt jeg på toget til Paris. Måtte gå ut og sitte på gulvet utenfor toalettet selv om jeg egentlig hadde sete, fordi jeg gråt så hjerteskjærende.

Kitty Bastard skrev:

Men lo han?
:viktig:

Hjertelig, og han ba meg lese resten av avsnittet óg. 😀

Verden er egentlig ganske fin, noen ganger.

Ja, så definitivt!

Kitty Bastard skrev:

Verden er egentlig ganske fin, noen ganger.

Åh ja. =)

Ja, har vekket ungene et par ganger.:)

Ikke veldig ofte, men ja, det hender regelmessig. Autocorrecttråden fikk jeg latterkrampe av da jeg satt alene på syrommet og leste på laptopen. Jeg måtte inn i stua så de så at jeg faktisk lo og ikke gråt...

Oh yes. Det hender jeg griner av latter alene også (dog, det føles litt merkelig).

FarOutFishing skrev:

Eh. Ja. Selvfølgelig.
Jeg sipper når jeg leser triste bøker også.

Ja.
13 år gammel Enhjørning + Jack Londons "Når villdyret våkner" som flylektyre = = relativt flaut.

Enhjørning skrev:

Ja.
13 år gammel Enhjørning + Jack Londons "Når villdyret våkner" som flylektyre = = relativt flaut.

Åååh, ikke minn meg på den da...

Ler så jeg griner, vekker ungene og det som er.

Gråter når noe er trist, i bøker eller på film.

Jeg leste den iPhone-tråden her inne i går kveld. Jeg lo høyt og tårene trillet! Familien lurte på oom jeg hadde grått da jeg kom ned i det jeg tørket tårene av kinn.

Ja, det gjør jeg, men ting må være morsommere for at jeg skal le høyt alene enn for at jeg skal le sammen med andre.

Mannen min er gal, for han brøler sånne tribunebrøl helt alene.

Jada. Har ingen problem med å le så tårene spruter når eg er heilt åleina. Eg kan også få ukontrollerte fniseanfall i kassekøen om eg begynner å tenka på noko morosamt eller høyrer på radio på iPod. Dessuten begynner eg gjerna og synga høgt om eg høyrer ein fin sang.
Egentlig burde eg vel ikkje vært ute blandt folk i da heila.....

Ja det gjør jeg:)

Ja, ofte. Jeg ler jo ikke fordi det er andre i rommet, men fordi jeg synes noe er morsomt.

Åjada, hele tiden.
Jeg får og fniseanfall på de merkeligste steder, som i et møte med nav her om dagen når jeg plutselig begynte å tenke på den iphone tråden. Det var skikkelig flaut siden jeg liksom sitter der som seriøs arbeidsgiver.
Men ja, jeg ler hjertelig når anledningen byr seg, jeg elsker å le, og får jeg latterkrampe føler jeg meg fantastisk i mange dager etterpå.
Og jeg har enda ikke fått lest Pratchett, men de ligger klar å venter på at jeg skal få tid.

Lo akkurat høyt da jeg leste en annen tråd her 😀 Resten av familien sover...