Spinoff: Hvordan kan man hindre at barna får for mange ting?

Jeg har tenkt over dette (også før solhattråden) en stund, for jeg synes det er ganske fortvilende når eldstejenta får sin 8. håndveske eller 4. smykkeskrin (og hun bruker ingen av delene), eller en mengde andre fine søte ting som noen bare måtte kjøpe fordi det var så fint eller søtt. Jeg får dårlig samvittighet av å gjemme det bort, gi det bort eller noe sånt, særlig om det kommer fra besteforeldre som barna mine er så heldige å ha to par av.

Jeg prøver å ønske dem ting som brukes og som det går an å ha relativt ubegrensede mengder av
- som hverdagsklær, perler, tegnesaker, puslespill, bøker, lego og småbiler. Men det funker liksom ikke helt.

Jeg er helt enig, og det var jo også jeg som startet den sagnomsuste solhatt-tråden , nettopp av de grunner du nevner. Du er også inne på noe jeg har valgt ikke å trekke inn der (bedre at vi tar det videre her på generell basis), den dårlige samvittigheten over det som bare ligger, det vi ikke får brukt. Det er veldig fremtredende for meg.

Jeg vet faktisk ikke hvordan man skal gjøre det. Selvsagt kan man si fra at man har nok av enkelte ting, og jeg mener jo det egentlig bør respekteres, men man kan ikke nekte noen å gi en gave heller. Mitt beste råd må jo være å fokusere på hvor veldig man ønsker seg disse ANDRE tingene, altså trekke fram andre ønsker veldig sterkt og håpe at det derfor appellerer.

Vi har fått besteforeldrene til å spleise på et par reiseprosjekter i bursdagsgave i år, og tidligere har storesøster fått tegnetimer i gave. Sånt synes jeg er fint. Opplevelsesgaver finnes jo i alle størrelsesordener. Teater med besteforeldrene synes ungene er fantastisk, og i Secundas bursdagsselskap i går var den aller mest populære gaven et kinogavekort.

Vi sa ganske enkelt fra da Vesla var baby at vi ikke ønsket at de kjøpte noe særlig til henne utenom jul og bursdag. Det har tatt av for den strømmen av leker og ræl som jeg ser andre sliter med. Selvsagt hender det at noen kommer med noe likevel, men da er det oftest klær eller ting de bruker og trenger. Samtidig er det rom for at de gir ungene noe de selv gjerne vil at ungene skal få.

Jeg syns det er en helt grei beskjed å gi. "Vi vil ikke at ungene skal ha digre berg av leker og unyttige ting som bare blir liggende. Kjøp denslags til jul og bursdag".

Svigers finnes ikke sløsete så de har aldri vært noe problem, mamma kunne fort kommet med Europris-dokker, vesker og plastarmbånd annenhver dag. Så fort hun skjønte at jeg hadde sterke meninger om dette så var det greit for henne å rette seg etter det. Hun spør alltid hva ungene trenger og hva jeg tror er fint at de får. Godt oppdratte besteforeldre er ikke dumt.

Vi har gitt beskjed til besteforeldre at ungene har det de trenger av det meste av klær og ting, og at de derfor ikke trenger sånne smågaver. De har hørt ganske godt etter, så det blir lite "dillegaver". Vi har også brukt miljøargumentet - barn kan lære at de ikke trenger overflod av alt, og plastikkræl som går i stykker etter 5 minutter vil vi helst ikke ha. Arveklær og -leker tar vi gjerne imot, og det får vi mye av.

Men det er jammen nok leker og tull hos oss også altså.

Mine foreldre er minste like oppgitte over alle tingene som ungene har som vi er, så de vil helst kjøpe klær eller sportsutstyr til ungene. De trenger jo alltid nye ski, sykler eller lignende. Men det betyr jo ikke at ikke huset flyter over av ting. Barnebursdager er en sikkert kilde til masse rot og ting som er fine først blir ofte til søppel til slutt. Det "verste" likevel er nesten all legoen og playmoen som eldste alltid har ønsket seg, støttet av sine foreldre som synes at det er kjekt med varige leker. For når ting aldri blir ødelagt går det jo heller aldri an å kaste, og nå har vi uendelig mye lego.

Vi arver masse leker og klær fra venner og familie. Det er fantastisk! Da sorterer mannen og jeg ut masse gamle leker og gir til loppis. På den måten vokser ikke berget sååå mye.... men må innrømme at det kommer nok mer inn enn ut.....

Besteforeldre kjøper ikke leker til barna. Mormor kjøper ikke noenting utenom bursdag/jul. Svigers kjøper endel klær, men det er bare koselig. De liker å shoppe i små, dyre barnebutikker når de er på reise etc.

Vi har vel sagt fra til våre foreldre, noe som har medført at de prioriterer å gjøre ting med ungene, f.eks badeland og teater, overnattinger og matlaging. Så dette problemet har vi faktisk ikke. Kan dere ikke snakke med de da?

Jeg tror at de aller fleste barn som har mer enn de trenger har fått de fleste greiene fra foreldrene sine. Den beste måten å hindre at de får for mange ting er kanskje å droppe en del av innkjøpene man gjør selv, heller enn å hindre folk i å gi gaver.

Darth skrev:

Jeg tror at de aller fleste barn som har mer enn de trenger har fått de fleste greiene fra foreldrene sine. Den beste måten å hindre at de får for mange ting er kanskje å droppe en del av innkjøpene man gjør selv, heller enn å hindre folk i å gi gaver.

Jeg har ubevisst vært en sånn forelder. Jeg har tenkt at de kan få noen få små ting innimellom, og tenkt at da blir det ikke så mye tilsammen. Men jeg har sett at det blir mye uansett. Fordi både jeg og andre gir. Jeg har derfor begynt å heller kjøpe større og færre ting. Men de har uansett mye de ikke bruker. Det er ikke alltid så lett å vite hva som faller i smak når de er små.

Jeg får meg ikke til å pakke bort eller gi bort skikkelige leker selv om de ikke brukes så mye. Plutselig snur trenden og de blir brukt alikevel. Ræl og ødelagte ting kaster jeg. Ofte i smug.

Det tror jeg ikke nødvendigvis stemmer, Darth. Min erfaring er at rukkel som ikke blir brukt, ofte kommer fra folk som ikke kjenner barna så veldig godt. Barnebursdagsgaver og gaver fra slektninger som ikke har jevn kontakt med ungene. Folk som kjøper ting av plikt med en generalisert sjuåring i tankene.

Våre får i grunnen ikke så skrekkelig mye, utenom jul og bursdag. Mine foreldre spør alltid om hva vi trenger. Svigers kommer innimellom med noen votter eller en liten ting, fordi fetteren trengte og de vil gjøre likt. Det hender likevel at vi får ting vi ikke kan bruke, og jeg har bestemt meg for at jeg ikke gidder å ha dårlig samvittighet for det. Vi takker pent og bytter om vi kan, gir det bort eller kaster det. Jeg har ei egen hylle med små plagg vi fikk i barselgave, som alle har lappen på. Håpløst med plagg som ikke kan byttes, og som er for små når man får dem. Og så bruker jeg ikke klær med fast hette på babyer og småbarn, men det er det sikkert andre som gjør, så da får andre bruke dem. Fretex er fint.

Nå er ungene mine veldig små ennå, så det kan jo godt hende ting endrer seg når de blir store nok til å mase om ting sjøl, men foreløpig flytter det ikke over med ræl her.

Her er jenta så heldig at hun har sju besteforeldre og seks av dem respekterer at vi ikke ønsker leker i tide og utide. Den sjuende mener derimot at det er hennes rett som bestemor å skjemme bort barnebarnet. De ses jo sååå sjelden (annenhver måned og en uke i slengen). Jeg vet ikke annen råd enn at både mannen og jeg gjentar at vi ønsker klær, bøker og sånt, IKKE mer dill. Kanskje det går inn før eller siden?

Ok, det var en liten utblåsing. Bortsett fra det så dukker leker og ting helst opp ved bursdag og jul her i huset, så jeg føler ikke at vi vasser i skrot. Dill-dall som ødelegges kaster jeg glatt, men jeg skjønner jo at det er vanskelig å kvitte seg med smykkeskrin o.l.

Toffskij skrev:

Det tror jeg ikke nødvendigvis stemmer, Darth. Min erfaring er at rukkel som ikke blir brukt, ofte kommer fra folk som ikke kjenner barna så veldig godt. Barnebursdagsgaver og gaver fra slektninger som ikke har jevn kontakt med ungene. Folk som kjøper ting av plikt med en generalisert sjuåring i tankene.

Det er min erfaring også. Mesteparten av den ubrukelige plasten vi har er resultat av barnebursdager. Det ser jeg godt nå som jeg driver å pakker frem ting til Lillesøster som Vesla hadde da hun var liten.

veobra skrev:

Jeg har ubevisst vært en sånn forelder. Jeg har tenkt at de kan få noen få små ting innimellom, og tenkt at da blir det ikke så mye tilsammen. Men jeg har sett at det blir mye uansett. Fordi både jeg og andre gir. Jeg har derfor begynt å heller kjøpe større og færre ting. Men de har uansett mye de ikke bruker. Det er ikke alltid så lett å vite hva som faller i smak når de er små.

Jeg får meg ikke til å pakke bort eller gi bort skikkelige leker selv om de ikke brukes så mye. Plutselig snur trenden og de blir brukt alikevel. Ræl og ødelagte ting kaster jeg. Ofte i smug.

Jeg er jo sånn jeg også, jeg mente ikke å være moraliserende. Ungene mine mangler ingenting, og minsten har for lengst skjønt at det er lurt å bli med på butikken, for da vanker det et blad f.eks. (Det tok han veldig kort tid å finne ut at mamma heller kjøper blader enn godteri, og det utnytter han maks. Og de bladene har jo utrolig mye ræl i seg, og ikke er det så mye å lese i dem heller.)

Jeg syns det er fælt når man syns at man får rukkel i barnebursdager, da foreslår jeg at man kutter ut barnebursdagene tvert - eller sier i fra at bursdagsbarnet ikke vil ha gaver. Når unger på fem-seks-sju år har vært i lekebutikken og valgt gave til kompisen, ut i fra begresede midler (her er prisen avtalt til å ligge på 100 kroner ca.), da syns jeg det er superarrogant å si at det bare er dritt.

Jeg kom meg visst aldri til å svare på spørsmålet. Her funker det i alle fall å komme med gaveønsker, vi kjøper relativt sjelden noe sjøl, sett bort fra forbruksting som tegnesaker, og så sørger jeg altså for å kvitte meg med ting vi ikke vil ha, på den ene eller andre måten. Jeg orker ikke drukne i ting som ikke brukes, ut med det!

Darth skrev:

Jeg syns det er fælt når man syns at man får rukkel i barnebursdager, da foreslår jeg at man kutter ut barnebursdagene tvert - eller sier i fra at bursdagsbarnet ikke vil ha gaver. Når unger på fem-seks-sju år har vært i lekebutikken og valgt gave til kompisen, ut i fra begresede midler (her er prisen avtalt til å ligge på 100 kroner ca.), da syns jeg det er superarrogant å si at det bare er dritt.

Yeah right.

Personlig opplever jeg at dette endrer seg etterhvert som barna blir eldre og mer "spesialiserte". Feks har yngste vært så heldig å få ridesko hos besteforeldrene, og de er såpass dyre at det automatisk blir mindre.

Ellers synes jeg at Darth har et godt poeng i at man kanskje heller bør begrense sine egen innkjøp? (Selv om jeg skjønner at det kan være vanskelig det også, det kommer jo veldig an på når ungene har burdsdag etc. Jeg fatter rett og slett ikke hvordan folk greier å ønske seg vinterklær til jul? For vår del er det for sent på året, våre unger må som regel ha nye klær når sesongen starter. Og vi har ei litt lav jente og ei litt høy. Ikke unormalt høye eller lave, men såpass at de ikke bestandig greier å arve)

Darth skrev:

Jeg syns det er fælt når man syns at man får rukkel i barnebursdager, da foreslår jeg at man kutter ut barnebursdagene tvert - eller sier i fra at bursdagsbarnet ikke vil ha gaver. Når unger på fem-seks-sju år har vært i lekebutikken og valgt gave til kompisen, ut i fra begresede midler (her er prisen avtalt til å ligge på 100 kroner ca.), da syns jeg det er superarrogant å si at det bare er dritt.

Kutte ut barnebursdagene, ja. 🙄 Strålende.

Unnskyld, nå er jeg ferdig med å le.

Det går ikke an å kutte ut barnebursdager. De er en institusjon. Og en av ulempene (det er en del ulemper, i tillegg til mange fordeler), er at ungen din får 10–20 hundrekronersgaver hver gang. Det sier seg selv at minst 50 % av gavene er tull, og det er bare et fåtall av ungene som har valgt dem selv.

Man får ikke bukt med dette uten en radikal endring i norsk barnebursdagkultur. Jeg prøver å bidra ved å kjøpe forbruksting hver gang selv. Tegnemateriell, perler.