Spinn off - Dine gamle foreldre / svigers

Både eg og sambuar har gamle mødre i nærleiken. Han deler på oppgåva med to sysken, men det siste året har svigermor budd på sjukeheimen.

Eg har tre sysken, kor eit bur her eg bur. Mor mi ringer helst til meg om det er noko, så mykje fell på meg. Eg ser fram til den dagen ho innser at ho faktisk ikkje har helsa til å bu åleina lenger, og at ho ikkje klarer seg sjølv. No er det ganske fortvilande siden ho nekter å ta imot hjelp mens alt forfaller rundt ho. Inkl. ho sjølv.

Har du tenkt over kven som skal "ta seg av" dine foreldre, eller svigers når dei er +75? Er det blitt drøfta i familien? Har du / de mulighet til å hjelpe til med å handle, støvsuge, måke snø, rydde i hagen, kjøre til legen?

Mine foreldre tenker selv å selge og få seg leilighet etter hvert. De belager seg ikke på at familie skal ta hånd om hus og hage. Vi bor 110 mil unna, men søstra mi bor nært dem, så de har jo noen der, men jeg kan ikke forestille meg at de tenker seg basere på familiære tjenester. Svigermor bor 220 mil unna, og har noe familie der, men ikke barn der. Jeg vet ikke hva hun tenker selv. Kanskje vil hun flytte hit etter hvert.

Eller tenker du at dei vil få heimehjelp / kan ta taxi / betaler naboen for å måke eller å handle for dei? Eller tenker du at når dei ikkje lenger greier å handle vinterstid, så bør dei flytte på sjukeheim?

Man får ikke sykehjemsplass basert på slike behov, så den problemstillingen blir helt feil. Man velger ikke bare sykehjem. Sykehjem er for de som er så syke at det ikke på noen måte fungerer å bo hjemme. Omsorgsbolig er et annet alternativ, når man trenger noe pleie, men fortsatt kan ordne en del selv. Jeg ser for meg at det vil satses på mer av det i framtida, samt flere tjenester inn mot egen privat bolig. De som blir eldre framover har mye større krav til komfort og individuelle tilpasninger enn generasjoner før dem. Uansett så kan man få hjelp til både husarbeid, handling og annet. Min mormor har det slik nå, selv med oppegående barn i nærheten. Både hjemmehjelp og hjemmesykepleier bistår der.


Har foreldra dine snakka om alderdommen sin? Har dei planlagt det?
Har du tenkt på kva som skjer om foreldra dine ikkje får sjukeheimsplass med ein gong behovet oppstår? Har du da muligheten til å hjelpe, eller bur du 3 timars kjøring unna, og er i full jobb? Kunne du tenke deg å betale for privat tenester, om det fantes?

Det har de ikke snakket om, annet enn nedtrapping i jobb etter hvert nå, og endring av bolig på sikt. De får vel maks pensjon, har pensjonssparing og og verdier i bolig og biler, så de vil nok sitte så bra i det at de kan finansiere det de måtte ville selv. Om de velger privat eller offentlige tjenester, blir egentlig helt opp til dem selv.

Mine foreldre er unge og spreke fortsatt, og har fire ressurssterke barn, og har ikke minst lagt lista ekstremt høyt for hvordan man tar vare på aldrende foreldre. Mine søsken og jeg kommer til å stå i kø for å få fikset opp hva det måtte være for mamma og pappa.

Svigerfar er i strålende form og har en oppegående, yngre samboer, jeg er dog mer bekymret for svigermor, der prøver jeg å få familien til å fatte at hun trenger hjemmehjelp.

Jeg har 4 søsken, hvorav det ene deler en tomannsbolig med mine foreldre. Så jeg regner med hun og mannen kan ha daglig oppsyn og så spille på oss øvrige om det trengs. Tilsvarende situasjon på mannens side, men der er de bare to søsken.
Jeg har imidlertid nettopp flyttet veldig nær en gammel tante som ikke har barn. Jeg regner med at hun vil trenge mer hjelp med tiden selv om hun er svært sprek nå. Men det er vi forberedt på, og det kjennes ålreit ut at hun skal ha noen å lene seg på også. Ihvertfall enn så lenge.

Maverick: bur alle dei fire barna til foreldra dine slik at dei faktisk er i stand til å hjelpe? Bur de alle i same by/bygd? Langt å kjøre?

Mannens foreldre får hans bror ta seg av, de bor med han nå og de betaler 2/3 av utgiftene på huset hans. Vi har lite kontakt.

Mine foreldre blir nok vår utfordring. Pr. i dag bor de i et hus med altfor stor opparbeidet hage og vi har vært klare på at når de ikke klarer mer med hagen så er det på tide å flytte. Jeg har ingen tilknytning til huset fra barndommen. Jeg har og sagt at de må flytte nærmere byen når den tid kommer, for havner de på sykehjem der de er nå, havner de på sykehjem over 4 mil fra meg, men flytter de en mil nærmere byen, havner de på sykehjem en kort kjøretur fra meg, kanskje 10 minutter eller noe sånn.

De er med på notene, det var ikke barebare når min mormor skulle på sykehjem og min mor hadde all belastning ifht. dette.

Min søster bor i en annen by og er dermed "fritatt" ansvaret.

Vi bur i generasjonsbolig med svigers og dette var ein av tinga mannen var veldig opptatt av då vi valde denne løysinga. Så ja, eg har tenkt på kven som skal hjelpe dei når dei blir gamle. Foreløpig er det heldigvis slik at det er dei som hjelper oss med barnepass og liknande og eg håper vi har mange slike år igjen framføre oss. Eg synest det er fint å bu såpass nær familie eg trivst saman med.

Når det gjeld mine foreldre, trur eg det ville fungert at vi hadde budd så tett oppå kvarandre. Men der har eg i alle fall ei søster som har planer om å etablere seg i deira nærmiljø.

Eg ser jo nå at mine foreldre bruker mykje tid og krefter på å hjelpe bestemora mi, som begynner å bli prega av alderen. Så det er nok godt å ha deler av familien i nærleiken når ein blir gammal og. Det er fint og flott med heimesjukepleie, men det er for sjuke folk som ikkje klarer seg sjølv i kvardagen. Det er ganske mange nyanser mellom ung og sprek og heimesjukepleie. Og denne typen hjelpetenestar vil jo aldri dekke kontaktbehovet til ei gammal enke som ikkje klarer å klippe plenen sjølv, lenger. Eg synest det er viktig å ha tenkt gjennom slike ting.

Vi er bare to søsken i vår familie, og min bror bor i usa så det hele kommer nok til å lande på meg. Min mor er 73, men enda relativt sprek, men hun trenger hjelp til en del ting som kjøring hit og dit, litt praktiske ting innimellom osv.
Når hun evnt blir så skrøpelig at hun ikke klarer noe selv, kommer vi til å overta huset og hun blir boende hos oss. Slik var det med min mormor også.
Min svigerfamilie har tre barn inkl min mann. Hun ene søsteren hans bor i kjelleren og hjelper svigers med det de skulle trenge. Svigerfar er over 80 og svigermor nærmer seg, og de har et upraktisk hus, men svigerfar NEKTER å flytte der ifra. Jeg legger meg ikke oppi svigerfamilien diskusjoner, for de er meget sære og har noen meninger som ikke henger på greip innimellom (om det meste).

Det er en grunn til at jeg iherdig forsøker å flytte mamma ut av huset sitt og inn i en leilighet i nærheten av oss (og tanten min). Hun er fortsatt relativt ung, sprek og oppegående. Jeg vil gjerne ha flyttingen unnagjort før det blir en (enda større) ork. Broren min har bosatt seg i utlandet, så der er det ikke mye hjelp å hente.

Pappa bor allerede i nærheten og mannen har tre søsken som bor nærmere moren enn vi gjør.

Nei, det har vi ikke tenkt over. Nå er begge mine foreldre gift på nytt, med betydelig yngre partnere, så jeg vil tro at ikke veldig mye faller på meg, faktisk. I tillegg har de fått flere barn, som da er ansvarlig for partneren når den tid kommer. Jeg kommer selvsagt ikke til å melde meg ut og si at det ikke er min syke mor, men i utgangspunktet har jeg ikke noe hovedansvar.

Bror min meiner at foreldra mine bør flytte i ein mindre leilighet nå, medan dei framleis er litt oppegåande. Då kunne dei gå til butikken. Men problemet er at dei elskar huset sitt, og det er eit praktisk hus på eit plan. Å flytte vil opprøre dei veldig, og dei får ikkje spesielt mykje ekstra ved å flytte. Dei kunne aldri ha flytta frå bygda dei bur i. Det er heilt utenkelig å rive dei opp frå røttene sine, familiegarden, venner og den vesle slekta som finst der. Dei hadde tørka inn som rosiner om dei flytta hit eg bur, og blitt heilt einsame.

Syrin skrev:

Maverick: bur alle dei fire barna til foreldra dine slik at dei faktisk er i stand til å hjelpe? Bur de alle i same by/bygd? Langt å kjøre?

Tre i samme by, en i en by som er en time unna med fly.

Tallulah skrev:

Nei, det har vi ikke tenkt over. Nå er begge mine foreldre gift på nytt, med betydelig yngre partnere, så jeg vil tro at ikke veldig mye faller på meg, faktisk. I tillegg har de fått flere barn, som da er ansvarlig for partneren når den tid kommer. Jeg kommer selvsagt ikke til å melde meg ut og si at det ikke er min syke mor, men i utgangspunktet har jeg ikke noe hovedansvar.

Ooh. Jeg aner en fremtidsstrategi.

(For meg, altså. Ikke for foredrene mine. )

Mine foreldre kjøpte seg leilighet for noen mnd siden som de skulle bo i, når de ikke orket trappene i huset lenger. Jeg hadde to superspreke foreldre på 63 og 64 år å trodde det var lenge til jeg trengte å tenke på det, men så snudde alt seg på 1,2,3. Pappa fikk kreftdiagnosen 16.mai og var død 28.juli, siste mnd lå han på sykehus.Nå er det bare mamma igjen, hun har søsteren min i nærheten å får hjelp fra henne om det trengs. Jeg bor 50 mil unna å det blir derfor ikke så mye hjelp å få fra meg, prøver å dra hjem litt oftere da.

Svigerforeldrene mine er ennå forholdsvis unge - de er 66 år begge to. De bor pokker i vold inne i skogen, på et lite småbruk, og det er fantastisk lite tilrettelgt for å være gammel og skrøpelig.

Min svigerfar har grodd fast der inne, man sliter med å se forskjell på ham og en granstubbe, og han reiser ikke ut av skogen før noen truer ham til det, så han kommer nok til å bli på skaugen i evig trass, uansett hvordan det blir med ham.

Både mannen min og jeg ønsker at dersom svigermor blir alene, og hun er, for å si det forsiktig av et noe mer sosialt kaliber enn min svigerfar, så blir hun alene, ønsker vi begge at hun flytter i nærheten av oss. Vi drømmer om bolig hvor hun kan ha en egen del i tilknytning til vår.

Min mor er død, men min far lever. Han er 81 år, begynner bli ganske skrøpelig og har en gryende demens. Han bor hjemme ennå, og får tilsyn av hjemmesykepleier fire ganger om dagen. Broren min ser til far et par ettermiddager/kvelder i uka, hjelper ham med å handle, betaler regninger og tar seg av praktiske ting. Jeg forsøker besøke far et par ganger i uka på dagtid, tar ham med på cafe, handletuerer, legekontroller og slikt.

Enn så lenge fungerer dette, mye fordi min bror har voksne barn, så han kan ta alt som er på ettermiddager kvelder, og siden jeg ikke jobber, og dermed har tid til å følge opp på dagtid. Ettersom demensen skrider fram, og han evt trenger mer hjelp og tilsyn, er jeg redd vi må tenke på sykehjemplass til ham. En stor del av meg går og håper at han slipper dette - at han rett og slett en dag bare sovner inn og blir borte.

Far og svigerfar er døde, de gamle damene kan vi ordne betalte tjenester til. Jeg akter ikke å stille opp. :fæl:

Vi er fire søsken og det er bare jeg som ikke bor der mine foreldre bor. Min søster er så "heldig" å ha pappa i kårbolig. Hun ser ikke frem til den dagen han går av med pensjon og enda mindre til han gammel. Han kan nemlig være en slitsom type som er veldig opptatt av seg og sitt (men han ser det ikke sånn altså. Han er nemlig verdens beste bestefar i egne øyne). Min mor har tenkt og planlagt og hun kommer til å selge huset sitt og flytte inn til sentrum i samme kommune som søsknene mine bor. Vi derimot kommer nok til å måtte passe på svigermor. Uten at jeg vet det så ser jeg for meg at hun blir ca hundre år og rablende senil. Hennes mann har dårligere helse sånn generelt og tippet at hun overlever ham med mange mange år. Min svoger bor i Oslo så da blir det oss. De tenker på å kjøpe seg lettvint byleilighet som de kan bli gamle i og det håper jeg de snart gjør. De har grei økonomi og hun er generelt ikke fremmed for å kjøpe tjenester for å gjøre ting mer lettvint. Enn så lenge er alle friske og ikke så gamle så håper det blir lenge til vi må ta på oss noen omsorgsoppgaver der.

Candy Darling skrev:

Ooh. Jeg aner en fremtidsstrategi.

(For meg, altså. Ikke for foredrene mine. )

Jeg regner med at vi, dvs min kjernefamilie, kommer til å få mye å hjelpe til med etterhvert. Foreldrene mine er ganske unge, men pappa har blitt dårlig de siste to åra. Veldig skral. Mamma trenger nok snart mer hjelp med ham, og så regner jeg med at hun har like god helse som min mormor og oldemor hadde, og ikke trenger hjelp selv før hun er over 90
Jeg har en søster, men forventer ikke at hun kommer til å bidra noe særlig.
Det snør i helvete før jeg løfter en finger for svigermor, og det gjelder for mannen min også (altså at han ikke kommer til å hjelpe sin mor).

Nei svigerfar nevnte jeg ikke en gang. Han får klare seg selv.