Spinn off - Dine gamle foreldre / svigers

Mannen min og jeg er fra samme kommune og har begge foreldrepar rett i nærheten, og jeg ser nok for meg at vi kommer til å hjelpe til med alt vi har mulighet til, men at det blir aktuelt med hjemmehjelp, evt. vaskehjelp, og så aldershjem etter hvert. Det er enda mange år til det blir aktuelt, regner vi med, foreløpig er det de som hjelper oss. Vi er heldige som har masse hjelp og støtte i foreldrene våre, og når det blir dem som trenger hjelp, så skal vi gladelig støtte dem. De er fine folk, så vi kommer til å gjøre det fordi vi har lyst, ikke kun av pliktfølelse. (Vi hjelper jo til om det skulle være noe nå også, da, men det er litt begrensa hva de trenger. I går lånte jeg faren min en capo, fordi han skulle på spillejobb og hans var borte... Og så sitter han barnevakt to dager denne uka til gjengjeld, liksom. )

Har bare lest HI. Har tenkt litt rundt dette.

Både jeg og mannen bor i ganske kort avstand til foreldre (maks 15 min kjøring), og vi har begge søsken som a) bryr seg liten grad om familie og b) har flyttet langt vekk og kommer sjelden hjem. Ergo kommer vi til å måtte hjelpe til mye.

Svigers bor i et tungvint gigantisk hus, og sier de sal bo der til de må bææææææres ut. "Jaha", tenker jeg og gruer meg til det blir så dårlig stelt. For vi kan ikke stelle 300 kvm + hage + måke enorm innkjørsel for dem.

En bekjent har svært gamle foreldre, med hhv demens og store bevegelsesproblemer. Soverom og bad er ikke på inngangsparti. De nekter enhver for for offentlig hjelp eller flytting, så de tre barna har egen turnus, med alt fra handling, klesvask og tilsyn. De holder på å slite seg helt ut, og det er trist å se på.

[QUOTE=Syrin;3823412]Spinn off av tråden om "Bor du i samme lokalsamfunn som dine foreldre eller svigerforeldre?".

Ja.
Har du tenkt over kven som skal "ta seg av" dine foreldre, eller svigers når dei er +75? Er det blitt drøfta i familien? Har du / de mulighet til å hjelpe til med å handle, støvsuge, måke snø, rydde i hagen, kjøre til legen?

Pappa døydde i vår. 🙁 mamma er frisk og realtivt sprek, men eg reknar med at me kjem til å gjere ein ganske stor jobb der ja. Svigers kan det vel og bli litt jobb med. Eg trur ikkje systra til mannen kjem til å gjere store innsatsen.

Eller tenker du at dei vil få heimehjelp / kan ta taxi / betaler naboen for å måke eller å handle for dei? Eller tenker du at når dei ikkje lenger greier å handle vinterstid, så bør dei flytte på sjukeheim?

Mamma har måkehjelp og slå plenen-hjelp allereie. Handling må me hjelpe til med etter kvart. Det er ikkje nok grunn til at ho skal på aldershjem. Og dei får jo ikkje plass på aldershjem fordi dei ikkje kan handle sjølv.

Har foreldra dine snakka om alderdommen sin? Har dei planlagt det?
Har du tenkt på kva som skjer om foreldra dine ikkje får sjukeheimsplass med ein gong behovet oppstår? Har du da muligheten til å hjelpe, eller bur du 3 timars kjøring unna, og er i full jobb? Kunne du tenke deg å betale for privat tenester, om det fantes?

Me har ikkje snakka så mykje om det. Me må ta det som det kjem ang mamma, tre søstrene må dele på det. Svigers-situasjonen fortrenger eg. Der vert det heller ikkje snakka om ubehagelige ting.

Hondacry: Korleis har dei ordna med å slå plenen? Er det naboar / ungdom som blir betalt for å slå?

Jeg og mannen bor nærmest i nabolaget til mine svigerforeldre, og er inneforstått med at vi hjelper til når den tid kommer. Heldigvis er de ennå særdeles spreke, og svigerfar er ennå i full jobb. Vi har snakket litt om hvordan dette kan komme til å arte seg, og jeg tror ikke det blir vanskelig å finne gode løsninger.

Mine søsken bor slik til at det er mest naturlig at de tar seg av mine foreldre når den tid kommer.

Vi bor i gangavstand til mine foreldre, og flyavstand til svigers (andre siden av landet). Min bror bor i nabohuset til mine foreldre.
Jeg mangler genet for empati og omsorg, og har allerede sagt til min mor at jeg kommer til å søke sykehjemsplass så fort jeg får anledning om hun begynner å bli som besteforeldrene mine var. Min mor har slitt seg mye ut på gamle folk, jeg akter ikke å gjøre det samme.
Når de blir så gamle at de ikke kan måke trappen selv, får de flytte i leilighet. Det er seniorleiligheter rett over veien, og jeg snuser på barndomshjemmet mitt.

Både jeg og mannen bor langt fra begges familier. Mannen har to brødre som begge bor i hjembyen. Svigermor er død og svigerfar bor i egen leilighet i andre etasje i huset til sin yngste sønn. Sånn blir det nok til han må på sykehjem (begynnende demens).
Hva jeg og broren min gjør hvis Mamma (Pappa er død) blir syk eller av andre grunner ikke klarer seg selv har vi ikke diskutert. Det regner jeg heldigvis med er langt unna i tid. Jeg kan ikke se for meg at vi flytter til hjembyen min, så jeg er redd det er hun som må velge om hun vil flytte nærmere oss hvis hun ikke lenger klarer seg selv. Hun vil alltid være velkommen til å bo hos oss, og vi skal gjøre vårt beste slik at hun kan bo i eget hjem så lenge som mulig.

Jeg har foreldre som er 73 og 74, og ser at de begynner å bli eldre. Litt mer krokete, litt mer sykdom, litt mindre pågangsmot. Men de er både selvhjulpne og ressurssterke, altså. Skulle de få behov for hjelp, vil jeg bidra litt, og sørge for at de får hjelp fra det offentlige som de har krav på i tillegg. Jeg er nok definitivt den rette til å hjelpe dem frem til riktig hjelpetilbud når de får behov for det.
jeg kommer nok til å dele et økende hjelpebehov fra dem med søsteren min, og jeg kommer også til å stille opp, innenfor noen grenser, selvsagt. De har alltd stilt opp med all mulig praktisk og annen hjelp når jeg har hatt behov for det, og det gjør de fortsatt - mye mer enn jeg bistår andre vei. Jeg skulle ønske de ville tenke på å selge det store huset sitt, men de er ikke helt der enda. Så lenge det funker for dem å bo der, spiller det ingen rolle hva jeg ønsker meg.

Vi havnet der med et brak for 3 år siden da mamma fikk slag. Vi har hatt dårlig kontakt opp gjennom årene og jeg har alltid sagt at jeg kom ikke til å stille opp når hun blir gammel og syk. Men så gjorde jeg det likevel gitt, og sammen med søstrene mine og pappa (de er separert) har vi laget oss en besøksordning. Vi deler på å følge henne til undersøkelser, lege og div, og i tillegg har hun støttekontakt, hjemmesykepleie og hjemmehjelp. Nå (i dag faktisk) har hun fått diagnoser altzheimers, så nå nærmer det seg nok sykehjem.
Jeg vil tro at meg og søstrene mine vil gjøre det samme for pappa når den tid kommer og at det offentlige tar seg av største byrden.

Svigers er min mann sitt problem, det får han ordne slik han selv og hans søsken synes er best. Mannen min har aldri måtte ta byrden av min syke mor og jeg slipper nok også unna hans. Jeg føler ikke at svigerforeldrene er mitt ansvar, på sammme måte som de ikke føler noe ansvar for meg.

Syrin skrev:

Hondacry: Korleis har dei ordna med å slå plenen? Er det naboar / ungdom som blir betalt for å slå?

Sjølv om det ikkje var meg du spurde, svarer eg. Mi bestemor har ei narkoman i rehabilitering som er formidla gjennom diakonen i kyrkja som slår plen og måker snø, litt avhengig av når på året det er. Eg veit ikkje om dette er ei ordning som er i bruk fleire plassar, men dei to har i alle fall stor gjensidig nytte av kvarandre. Glede og, har eg inntrykk av.

Akkurat det har vi ikke snakket om, men jeg er rimelig sikker på at vi kommer til å samarbeide veldig greit om det, jeg og min bror. VI begge stiller opp allerede nå dersom det trengs hjelp til noe, og jeg tviler på at det kommer til å endre seg så veldig når de blir pleietrengende. De er ikke det nå, men pappa klarer ikke så veldig mye fysisiske ting, så broren min hjelper til ved oppussing, bytting av ditt og datt. Jeg ser for meg at jeg kommer til å handle, besøke og sånne ting.

Min mor og stefar har 5 barn som bor nære nok til å hjelpe til, så det går greit. Foreldrene til mannen min skal få nøyaktig like mange timer hjelp som de har hjulpet oss (det er ikke mange timene i året) av meg. Resten må mannen min gjøre om han vil.

Men det er mange her som er ganske kategoriske på å ikkje gje hjelp, f.eks til svigers - og har sikkert gode grunnar til det. Eg ser ikkje på det som så galt. Men kva gjer de når dei ikkje får hjelp hos nokon? Kva gjer de når svigermor ringer og seier det er 15 grader inne, og ho greier ikkje bere inn ved? (ein greier ikkje hoste opp offentlig finansiert ved-bæring sånn på timen). Skal gamla fryse? Sjølv om du har 3 timar å kjøre dit?

Og behovet for eldrebustad vil jo melde seg, men det lar seg ikkje ordne i ei handvending - og kanskje vil dei ikkje dit frivillig. Eg spør ikkje for å vere slem, men eg problematiserer . For enkelte er alt ordna, men for ganske mange er det IKKJE ordna når situasjonen plutselig er der. Og sjølv om ein ikkje har snakka med svigers på 5 år - så ... eg veit ikkje... kjenner ein ei slags forpliktelse for at dei i alle fall ikkje dør i sengene sine?

Min onkel, einstøing, fekk slag etter slag. Han nekta å flytte ut av barndomsheimen. Han fekk alarm, for han ramla jo rundt i huset heile tida. Han ringde utallige netter til veslebrorer på 80 (min far), som måtte komme og hjelpe han tilbake i senga. Til slutt blei han tatt med makt til sjukeheimen, imot eigen vilje. Men det var nokre slitsomme månader i forkant. Kva GJER de da, de som seier at de kjem til å gjere ingenting? Ingenting altså?
(her vil de vel svare at partnar sine foreldre er hans ansvar eine og aleine, og hans prosjekt, isolert).

Jeg har tenkt litt på dette. Mamma kommer aldri til å få hjelp av oss, jeg har ikke kontakt med henne. Som man reder ligger man, liksom. Pappa kommer nok til å få noe. Det jeg har tenkt mest på er svigermor. Hun bor i nord, vi i sør. Mannen er klar på at han aldri kommer til å flytte nordover igjen og jeg er enda klarere på at jeg kommer aldri til å bli med. Trenger hun hjelp da må hun flytte sørover. Jeg syns det er fryktelig dumt hun ikke gjør det nå mens hun enda er sprek. Hun har bare et barn i live, nemlig min mann. Jeg antar at om noe skulle skje henne nå må hun på pleiehjem, er vil ikke aktuelt å flytte når man allerede er dårlig? Vi har ikke plass til å ha henne i hus.

Enig med deg Syrin. Jeg skulle hatt et virkelig alvorlig problematisk forhold til mine foreldre eller svigerforeldre for å bestemme meg for å ikke hjelpe dem når de ble gamle, og jeg ville også blitt svært skuffet om det var motsatt og mannen min stilte seg helt på sidelinjen og mente at min familie utelukkende var mitt problem.

Jeg jobber på et tildelingskontor som tildeler hjemmesykepleie,dagplasser, sykehjemsplasser og er med og vurderer boligtildelinger. Så jeg har en del tanker rundt dette. Men mine foreldre er bare i midten av 50-årene ennå.
De har tenkt og flytte i mer lettvint leilighet om ca 10-15 år vil jeg tro. Siden mine søsken ikke bor i nærheten så blir det meg mye faller på. Jeg kommer til å følge til lege, handler nok ja og vil bistå det jeg klarer. Men de får søke hjemmehjelp og evt bistand med personlig hygiene. Jeg kommer nok ikke til å være den mest lettvinte pårørende og kommer nok til å ville ha mye informasjon. Jeg håper de slipper å komme på sykehjem, og vil strekke meg ganske langt for at de slipper det. Mtp omsorgsteknologien som er i full fart tror jeg sykehjemsplasser kommer til å bli kraftig redusert, og at det satses mer på bo-og servicesenter.

Hvilken teknologi ser du for deg skal minske behovet for sykehjemsplasser, Jinx? :sporer av:

Svigermor er 86, bor langt unna, i enebolig, er enke, har kun ett barn, og er allerede ganske hjelpetrengende. Det har gått relativt raskt nedover siste året. Heldigvis har hun en søster og hennes mann som hjelper henne en del, men de er like gamle som henne. Naboer hjelper litt. Dagligvarer får hun levert på døra fra en "nærbutikk". Hittil har det gått på et vis, men det er bare et tidsspørsmål før hun må på hjem er jeg redd. Jeg håper den prosessen kommer til å gå greit. Jeg mener det er min manns ansvar først og fremst å følge opp dette, og jeg syns nok han engasjerer seg litt for lite.

Jeg har allerede pleiet min mor inn i døden, jeg var 21 da hun døde av kreft. Alle søsken bodde langt unna, så jeg var ganske alene om "jobben". Bodde hos henne periodevis for at hun skulle få bo hjemme så lenge som mulig, men sa nei til å være der alene da hun skulle dø, så det skjedde på palliativ avdeling på sykehus. Faren min døde brått da jeg var tidlig i ungdomsårene, så der var det aldri noe pleiebehov på den måten.

Jeg hadde gjort det samme for svigerforeldrene mine, men det måtte jo nødvendigvis blitt andre former, siden jeg/vi ikke er barnløse.

Jeg har ikke kontakt med mine foreldre, men søstra mi følger opp moren vår. Hun er nettopp kommet på pleiehjem, og står langt frem i køen om omsorgsbolig, så hun er godt inne i systemet allerede.

Svigers er unge og spreke, og de bor femti mil unna. Derfor er det ikke mye vi kan hjelpe til med praktiske ting. Mannens bror bor like ved, så jeg regner det som naturlig at de tar seg av det som trengs. Der har også oppmerksomhet til barnebarn og hjelp i hverdagen alltid gått i svogerens favør, så det regner jeg som helt rettferdig. (Vi bodde i nærområdet der i femten år, så det har ikke alltid vært avstand som har gjort at de har "glemt" vår familie.)

Jeg ser at det jeg har skrevet virker veldig kynisk, men det er jo en grunn til at jeg har kommet dit. Jeg skulle gjerne hatt større familie...