Ser du på din mann/samboer/partners telefon?

Ekkir skrev:

Scenario: Mannen din er ute og mobilen hans ligger hjemme. Du hører det tikker inn en sms. Hva gjør du?

Jeg ser IKKE på den.

Det skulle tatt seg ut.

Nei det gjør jeg ikke, sier i fra att han har fått melding. Han sier selv att jeg kan få lov til å se, men jeg ser aldri igjenom mobilen hans uten å spørre først. Aldri noe problem å få se om jeg ønsker, men skjeldent jeg gidder.

Ekkir skrev:

Hvis så viktig informasjon pleier å bli gitt på hans mobil – hvorfor tar han den da ikke med seg selv?

Kanskje fordi han har glemt den? :erfart:

Hvorvidt man har noe å skjule kommer alltid opp som et poeng i slike diskusjoner (samme med hente andres post, svigermor som vasker huset uten at man vet om det på forhånd etc). Det er helt irrelevant, synes jeg.

Alle har krav på et privatliv, og om alle skal vite alt om alle, "for man har vel ikke noe å skjule", så får jeg helt klaus, og det føles helt klart som et overtramp.

Jeg får heller ikke inn noen sms'er som må skjules. Men de er mine, skrevet til meg og for meg - og slett ikke ment for mannens eller andres øyne.

Når jeg sender meldinger til venninner, så forventer jeg IKKE at mannen deres skal lese. Jeg vil da heller ikke at de skal lytte når jeg ringer, eller lese et brev jeg har skrevet! Akkurat samme sak.

Det er sunt å ha noen grenser, noen egne rom.
Det betyr da slett ikke at disse rommene er fyllt av ting som ikke tåler dagens lys.

Jeg er for øvrig helt avhengig at gubben i det minste sjekker hvem jeg har fått melding fra, ettersom jeg er helt rå på å glemme telefonen igjen hjemme og på den måten gå glipp av møter etc..

Vi har heller ingenting å skjule, men leser ikke hverandres meldinger. Synes det er en merkelig ting å gjøre.

Selvfølgelig ingenting.

Tja. Ringer det og han ikke er hjemme, ser jeg på hvem som ringer. Er det for eksempel svigerfar, tar jeg telefonen. Jeg ser vanligvis ikke på meldinger han får, med ett unntak. Han har hatt en stalker etter seg i et halvt års tid, og de meldingene hun sender ham, de leser jeg.

Jeg kjenner et par familieterapeuter som driver med par-terapi. De sier at ingen ting er mer konfliktfylt i forhold der en eller begge partene er sjalu enn mobiltelefon. Det med sms trigger vist noe veldig i en sjalu sjel, og det topper seg når partneren mener at mobilen med sitt innhold er privat.

Jeg svarer telefonen hans når den ringer, men leser aldri meldinger, om ikke han ber meg om det (feks hvis vi er i bilen og han kjøre). Han leser heller ikke mine. Det handler ikke om å ha noe å skjule, bare om at jeg har null interesse for hans sms'er, og han har null interesse for mine.

Mht mail så leser jeg de som ramler inn på fellesmailen, av den enkle grunn at han har bedt meg om det, fordi han sjekker den så sjelden selv. Brev åpner jeg som regel ikke, særlig ikke hvis det ser privat ut. Regninger hender det jeg åpner og legger i regningsbunken. Vi har felles økonomi så der har vi ikke noe å skjule.

Jeg ser ikke på den da nei....

Zoë skrev:

Når jeg sender meldinger til venninner, så forventer jeg IKKE at mannen deres skal lese. Jeg vil da heller ikke at de skal lytte når jeg ringer, eller lese et brev jeg har skrevet! Akkurat samme sak.

Det er sunt å ha noen grenser, noen egne rom.
Det betyr da slett ikke at disse rommene er fyllt av ting som ikke tåler dagens lys.

Jeg er helt enig med deg at det er viktig å ha private rom og grenser som den andre ikke trår over i et forhold, men jeg er ikke umiddelbart enig i at noen andre har noe med hvor de grensene går.

Jeg synes ikke jeg er forpliktet til å holde mannen min unna min mobil, hvis det passer oss begge slik at han leser alle meldinger som kommer inn. Jeg synes ikke SMS er et spesielt egnet medie for betroelser, og selv om jeg ikke ville drømme om å vise mannen min en fortrolig SMS fra en venninne, synes jeg ikke at jeg er forpliktet til å holde mobilen min strengt privat til en hver til, i tilfelle det skulle dumpe inn en fortrolig melding en eller annen gang.

Jeg leser ikke SMS hvis ikke han ber meg om det, men tar telefonen hvis det er et navn jeg kjenner. Det samme gjør han med min mobil.

Jeg sjekker hvem som har sendt melding. Hvis det er fra min mor (hun tar som regel kontakt med min kjære fordi han er lettere å få tak i), fra svoger'n eller fra felles venner så leser jeg gjerne, med mannens velsignelse. Jeg svarer endog for ham uten at jeg nødvendigvis sier at det er jeg som er avsender. :siamesisk:

Elskerinner, ikke-felles venner og jobbkollegaer får være i fred, dah.

Leser ikke sms, men tar den om det ringer.

Nei, jeg hverken sjekker meldinger eller svarer hans mobil om han ikke ber meg om det.

Jeg kan se på meldinga ja , og jeg svarer om noen ringer. Det samme gjør han. Dette er vi enige om er ok.

Jeg leser av prinsipp ikke meldingene hans. Svarer dog på telefonen om den ringer og han ikke er der.
Han sjekker ofte meldingene mine, men det er fordi eg ber han om det om jeg f.eks har hendene fulle med amming. Har nemlig en mobil som piper helt til jeg har åpna uleste meldinger/sjekka ubesvarte anrop.

Jeg lar den ligge og gir beskjed når mannen kommer hjem at han har fått en melding.
Ringer den hender det jeg svarer.

Niks. Aldri. Det blir som å lese andres brev eller mail.