Hva med de som kan alt, tror de?

Ofte møter man mennesker som vet bedre, som nekter å innse de faktisk tar feil. Mennesker som motsier deg med det du forteller.

Hvordan reagerer dere? Hva sier dere? Selv blir jeg litt satt ut. Er en ganske sta person, men når jeg møter mennesker som vet alt, som kan alt og tror de er verdensmestre, da blir jeg satt totalt ut. Mister litt mot og mæle. Hva med dere?

Opplevde dette i går. En som faktisk gikk inn å sa jeg hadde feil med min sønns diagnose. Ble helt sat ut jeg, selv om jeg egentlig viste jeg hadde rett. Personen var vel sånn omtrent 25-30 år eldre en meg. Lot vær å si i mot. Stå for det jeg vet er rett, likte det ikke i etterkant. Hvorfor ikke ha litt mer ben i nesa, men så for jeg blir usikker så stepper jeg ut.

Er det galt å være bedreviter også nå?!

Sånn på det mer seriøse, så skjønner jeg godt at du blir litt satt ut når noen forteller deg at de vet bedre enn deg hvilken diagnose sønnen din har.

Teofelia skrev:

Er det galt å være bedreviter også nå?!

Teofelia skrev:

Sånn på det mer seriøse, så skjønner jeg godt at du blir litt satt ut når noen forteller deg at de vet bedre enn deg hvilken diagnose sønnen din har.

Takk for det. 😉 Diagnosen var i å for seg grei, men det var det det havnet under som han blånekter på.

Når voksne (jada er lissom det jeg åsså da!!) står forran en og på en måte tråkker deg ned, da kommer den lille ungen fram i meg og jeg trekker meg pent tilbake med halen mellom bena!

For F*** jeg blir tretti år snart, ikke femten! Jeg trebarnsmor og ikke en tennåring, men når 50-60 åringer står forran en og kan alt, dette kan jeg altså. Yeah right. 🙄

Egentlig så er vel det beste å ikke bruke så mange kalorier på premietullinger. På den andre side så skjønner jeg at det kan friste å sette enkelte på plass, sånn skikkelig liksom. Problemet mitt er iallefall at alle de vanvittig gode argumentene kommer i etterkant av at jeg snakker med slike.

Irma skrev:

Egentlig så er vel det beste å ikke bruke så mange kalorier på premietullinger. På den andre side så skjønner jeg at det kan friste å sette enkelte på plass, sånn skikkelig liksom. Problemet mitt er iallefall at alle de vanvittig gode argumentene kommer i etterkant av at jeg snakker med slike.

Ja ikke sant! De dødskule kommentarene man ville ha sagt kommer poppende inn i hodet når man kjører hjemmover, slukøret og litt sånn trist som faen. 😎

Har en venninne som har en tungespiss som er like skarp som et knivegg, hater den tungen inntens innimellom, men Gud som jeg misunner henne den noen ganger. Tror jeg skulle lånt den i går jeg.

Hmm, skjønner hva du mener, har en i familien der vi og..
Gutten vår har da ikke Ad/hd...

Neida, vi bare later som....

Michayla skrev:

Hmm, skjønner hva du mener, har en i familien der vi og..
Gutten vår har da ikke Ad/hd...

Neida, vi bare later som....

Er den dama oppe også!

Ja ikke sant dere bare later som!

Med sånne mennesker er det lurt å trekke pusten, late som ingenting, gå hjem og tenke over hva du burde sagt,- og gjerne ta notater......Deretter ringe dagen etter og gi en saftig tilbakemelding som virkelig synger!!!

Det føles godt etterpå!

Misteri skrev:

Er den dama oppe også!

Ja ikke sant dere bare later som!

Du kjenner da meg? legger meg tidligst 02.00

Jeg har også opplevd å møte på skråsikre folk. En følte jeg meg lenge underlegen i forhold til. For hun var så sikker, så bastant og i det hele tatt når vi snakket om barn og sykdom. Da jeg begynte på sykepleien noen år senere fikk jeg meg derimot en god latter flere ganger, da jeg innså hvor kunnskapsløs damen egentlig hadde vært.

Det er i grunnen rart hvordan noen med skråsikkerhet klarer å bløffe omverdenen til å tro at de vet mye bedre.

Desverre finnes det bedrevitere i alle aldersgrupper har jeg funnet ut og de er like irriterende hver gang.

Derfor pleier jeg å "gi" meg fra en diskusjon når de ikke gir seg.

Jeg kan godt være litt bastant i blant jeg også, men prøver å være ydmyk også. Og innrømmer at jeg har feil.

Iset har ei venninne som vist nok vet og kan alt, og jeg fikk meg en god latter da Iset fortalte at denne venninna visste bedre hvor Iset bodde enn Iset gjorde selv.

I slike situasjoner gjør jeg alt for å parkere bedreviteren, om jeg så må dra frem alskens opplsagsverk. Kan ikke fordra bedrevitere som ikke vet hva de prater om.

Ms.Lee skrev:

Jeg kan godt være litt bastant i blant jeg også, men prøver å være ydmyk også. Og innrømmer at jeg har feil.

Iset har ei venninne som vist nok vet og kan alt, og jeg fikk meg en god latter da Iset fortalte at denne venninna visste bedre hvor Iset bodde enn Iset gjorde selv.

Signerer det øverste, og knegger meg ihjel på det nederste. Husker godt den episoden. "Nei du bor jo langt der ute". Eh nei, jeg bor rett ved Kvadrat". "Nei det gjør du vel ikke, jeg vet godt hvor V er henne".

Misteri skrev:

Opplevde dette i går. En som faktisk gikk inn å sa jeg hadde feil med min sønns diagnose. Ble helt sat ut jeg, selv om jeg egentlig viste jeg hadde rett. Personen var vel sånn omtrent 25-30 år eldre en meg. Lot vær å si i mot. Stå for det jeg vet er rett, likte det ikke i etterkant. Hvorfor ikke ha litt mer ben i nesa, men så for jeg blir usikker så stepper jeg ut.

Det fungerer å late som man er dødsinteressert, spørre hvor lenge vedkommende har jobbet med barn med denne diagnosen... og hvor de har utdannelsen sin fra..

Det er slitsomt med sånne folk så skjønner godt at du blir oppgitt. Stort sett så orker jeg ingen stor diskusjon , men bare trekker meg unna.

Hadde forøvrig en kompis som kunne alt og visste alt i tenåra, han var noen år eldre og hadde selvsagt MYE mer peiling enn oss fjortisene. Etter en diskusjon en gang så fant vi ut at vi skulle sende brev til kilden for å få bekreftet at vi hadde rett i denne diskusjonen, kilden var statsministeren den gang og vi fikk svar og vi hadde rett, tok med oss brevet og viste han det, hans svar var å begynne å snakke om et helt annet tema som om det var det vi hadde diskutert og ikke det vi hadde fått svar på. I hans øyne hadde vi nemlig tatt feil diskusjon også. Merkelig skrue.

Oh dear... du aner ikke hvor mye dumme kommentarer vi har fått mhp storebror... jeg blir helt matt noen ganger. I bursdagen min tidligere i sommer mente de at vi kan han for lite vitaminer (siden han er så tynn) - da sprakk det for meg og jeg ba de holde kjeft... Noen ganger klarer jeg å la være å kommentere, andre ganger klarer jeg bare ikke...

Alltid irriterende med de som stadig motsier fakte og nærmest får deg til å måtte forsvare ting. Jeg h har en familie som er slik alle mann derav min tendens til å automatisk overforklare og begrunne. Slitsomt.

Min storesøster er morsomst. Hun sier bestandig. "Nå er du dum altså for det er bare tull " eller lignende. Heldigvis er hun ikke så kunnskapsrik at jeg hører etter