Hva med de som kan alt, tror de?

Vi har ei slik i familien, knappe 20 år. Hva hun IKKE kan altså. Og hva hun ikke har opplevd. Og så mange venner hun har. Liksom. Jeg har gitt opp å diskutere, og jeg sier bare "jaja..." og himler åpenlyst med øynene, og lukker øra.

Skjønner godt at du ble satt ut, man pleier da ikke å bli møtt med "slike" til vanlig. Så da sitter man som oftes der og ikke helt vet hva man skal si.

Min gode vennine har en mann som bedreviter delux. Han vet til å med bedre enn meg hva jeg mener om ting og hva jeg skal si før jeg har tenkt å si det.
Helt utrolig at han vet så mye. Det er nesten så at jeg begynner å lure om han er kanskje geni eller noe. Helst noe da! *dåner og synes virkelig synd i venninen min*

Georgine skrev:

Det fungerer å late som man er dødsinteressert, spørre hvor lenge vedkommende har jobbet med barn med denne diagnosen... og hvor de har utdannelsen sin fra..

Dette er verdt å sitere - for det er helt sant at det funker.

Å være like bastant, sta og motsi dem, er som å helle parafin på bålet.

Det kan vel heller ikke være noen tvil om at skråsikre bedrevitere sjelden er de klokeste menneskene.
Så jeg prøver å overhøre dem,jeg

Jeg har en svigerinne av denne sorten, og etter noen glass vin, sliter hun oss alle ut med den særdeles intense skråsikkerheten og påståeligheten sin.

Lurer på hvorfor noen blir sånn?

Jeg klarer ikke å ta slike mennesker på alvor. På en dårlig dag, blir jeg irritert. På en god dag, ler jeg litt inni meg og er mildt overbærende.

Skjønner godt at du ble satt ut! Og jeg er helt enig i at det er ekstra vanskelig å si folk i mot når de er eldre enn deg.

Jeg har opplevd noe lignende som deg Iset. Min venninne visste mye bedre enn meg hvor legen min holdt til, og der jeg påsto at de hadde kontorer, der fantes det i følge henne ikke legekontor engang! Dumme meg...

Ignorance is bless.

Dragen skrev:

Ignorance is bless.

Og en dose medlidenhet gjør også det hele lettere å svelge. "Stakkars deg som ikke ser hvor dum du fremstår".

Slike mennesker får frem det verste i meg, da spesielt om det er en eldre mann som behandler meg nedlatende. Jeg er barnslig nok til å ha stor glede av å sette slike mennesker på plass

Har en sånn sjef nå, og jeg blir som deg helt satt ut. Hun vet ikke alltid best, men nesten alltid 🙄
Jeg er egentlig ikke en person som ikke pleier å si det jeg mener om diverse ting, men overfor henne blir jeg nesten nervøs og mister helt munn og mæle.
utolig slitsomt at noen andre hele tiden vet mye bedre og avfeier ethvert forslag man kommer med.

Skjønner godt du ble irritert - makan!

Jeg bor sammen med en slik en, men heldigvis har han noen begrensninger og mange gode sider som veier opp for skråsikkerheten. Men jeg klarer aldri å slutte og irritere meg - selv ikke etter 16 år. *standhaftig*

Dragen skrev:

Ignorance is bless.

Eller kanskje bliss?

Det er alltid noen som vet best, og forklarer det gjennom sine egne meninger/erfaringer/venners opplevelser. Det er mange som forsøker å motbevise statistikk med egne erfaringer...

Forstår frustrasjonen, Misteri, men det er lite å gjøre med slike mennesker. Annet enn å overhøre dem.

Observatøren skrev:

Eller kanskje bliss?


Forstår frustrasjonen, Misteri, men det er lite å gjøre med slike mennesker. Annet enn å overhøre dem.

Denne overhører jeg glatt.

Dragen skrev:

Denne overhører jeg glatt.

Det er jo en her inne som har en avatar som omhandler akkurat dette; noe med at de dumme er så skråsikre og de kloke så usikre på alt.

Hva var det nå igjen?

Zoë skrev:

Det er jo en her inne som har en avatar som omhandler akkurat dette; noe med at de dumme er så skråsikre og de kloke så usikre på alt.

Hva var det nå igjen?

Pollyanna. Samme dame som i sin tid undret seg over hvordan kvinner som var sammen med ubrukelige menn kunne tro at mannen skulle få hjernetransplantasjon på fødestuen.

Er det noen som har peiling, så er det Polyanna.

Jeg gidder ikke forholde meg til sånne folk. De får snakke ferdig og så ser jeg på dem, svar "Åja" og forsetter med noe helt annet. Det nytter ikke diskutere med slike, de tenker sitt uansett hva man sier eller argumenterer i mot. Som sagt gidder jeg ikke det, så fremt det ikke er veldig viktig for meg hva denne personen mener, da går jeg fem på og ender opp med å argumentere, bli såret og til slutt sint på meg selv for at jeg i det hele tatt begynte diskusjonen.

Dragen skrev:

Pollyanna. Samme dame som i sin tid undret seg over hvordan kvinner som var sammen med ubrukelige menn kunne tro at mannen skulle få hjernetransplantasjon på fødestuen.

Er det noen som har peiling, så er det Polyanna.

Åh. Nå ble jeg voldsomt usikker: Var du ironisk?

Jeg kan ofte være temmelig skråsikker, men prøver å ta meg sammen... Jeg syns i hvert fall jeg var veldig flink da jeg ikke sa et kvidder til damen som fortalte meg om alle sønnens allergier. De på Ullevål hadde ikke peiling - tenk de hadde våget å påstå at han ikke var allergisk mot noenting! Gutten hadde jo tørr hud i knehasene - det var da opplagt at han var allergisk! Så hun hadde sendt prøver til en homeøpat i USA og gutten var kjempeallergisk. Nemlig. For eksempel glutenallergisk. Derfor hadde hun med egen kake til ham. Bakt med spelt.

Og jeg bare nikket og sa INGENTINGEN.

Polyanna skrev:

Derfor hadde hun med egen kake til ham. Bakt med spelt.

Og jeg bare nikket og sa INGENTINGEN.

Jeg synes forsåvidt godt du kunne sagt noe her, uten å behøve og bestride hans allergier.

Polyanna skrev:

Og jeg bare nikket og sa INGENTINGEN.

Hvordan klarte du det?

Å jo, du skrev et langt satirisk, ganske ondskapsfullt og veldig morsomt innlegg på NM etterpå og fikk tatt det ut der, så klart.

Hu hei, bastante mennesker som ikke gir seg kan være slitsomme. :erfaren_bastant:

Jeg pleier ofte å avslutte diskusjonen med: ”jaja, det er bra at det nå en gang er slik at faktum ikke forandrer seg selv om du mener noe annet.” Og så prøver jeg å se ut.

Irma skrev:

Egentlig så er vel det beste å ikke bruke så mange kalorier på premietullinger. På den andre side så skjønner jeg at det kan friste å sette enkelte på plass, sånn skikkelig liksom. Problemet mitt er iallefall at alle de vanvittig gode argumentene kommer i etterkant av at jeg snakker med slike.

Samme her. Det blir som når en bekjent av mannen sa til oss for et par år siden, på en danseoppvisning for storesøster, at vi kunne jo vente til storebror ble 2 år, så fikk vi jo vite om han hadde ADHD. Det virket som om hun trodde han hadde det. Han var da 1,5 år, og meget nysgjerrig av seg, løp litt rundt og satt ikke stille. Jeg ble stum jeg også.
Jeg hadde blitt mer bekymret om han hadde sittet stille i 2 timer 🙄
Hun kjenner oss jo ikke noe videre heller, så det var en noe fresk uttalelse.
Sånne får man bare overse rett og slett.