Hyacinth skrev:
Men det høres ut fra svarene i tråden at dette også handler om vilje, og at man ikke er villig til å ofre det som kreves? At det ikke er verdt det?
Alle klarer jo å forskyve døgnet ved forflytning over tidssoner til slutt?
Jeg er/var nok et B-menneske, men behov for rutiner og barn som våknet 5 i seks år på rad, samt alder, tror jeg, og tidlig legging, har ført til at jeg er mer A nå. Det er forferdelig å stå opp, og jeg står aldri opp før 7.30, men jeg sover heller ikke lenger enn 8 i helgene heller, da våkner jeg. Aldri opplagt, men det har med andre ting å gjøre. Og så blir jeg trøtt i 23-tiden og legger meg før midnatt. Hverdag som helg. Trives best med å ha slike rutiner, men i en ideell verden hadde det vært fint å kunne være sosial til 2 om natta en gang. Men det ee helt umulig å få til. Det ødelegger alt. Å stå opp tidligere en normalt ødelegger også for meg. Jeg blir så dårlig at jeg kaster opp og dagen er ødelsgt.
I dag var jeg oppe en halvtime tidligere pga en rørlegger som skulle komme. Han kom ikke likevel, og jeg er fremdeles forbanna. (Fordi jeg fremdeles er dårlig.)
Til en viss grad handler det om vilje, og siden jeg fikk barn har jeg jo levd som tvangskonvertert A-menneske. Jeg
kan jo legge meg tidlig og jeg
kan stå opp. Det er likevel ingen tvil om at det strider mot min indre klokke. F eks. er jeg helt klart mest kreativ på kveldstid. I studietiden skrev jeg helst oppgaver sent på kvelden/natten. Det er da jeg jobber best, og arbeidslysten kommer gjerne i 22-tiden. Det har helt klart gått ut over kreativiteten min å leve på A-tid. Det tar heller aldri mindre enn to timer før jeg sovner når jeg legger meg tidlig, men kroppen får jo likevel mer hvile enn om jeg ikke legger meg. I tillegg er jeg helt fullstendig i ørska når jeg står opp, og jeg blir aldri sulten før tidligst til lunsj. Kroppen min er bare ikke i gang, selv om den er det utad.
Vintertid er den beste tiden!
)
