Hvem er mest "hjelpeløs" i søskenflokken din? (den voksne)

Jeg syns det er så mange familier der et av de voksne barna er den som det alltid er synd på, den som soser og svimer og aldri får gjort ferdig en utdannelse og må få støtte fra foreldrene lenge etter at de er myndige.

Når Søsken Flink gjennomfører doktorgraden er det så vidt noen sender et kort, men når Søsken Sosemikkel gjennomfører et 2-årig kurs etter 10 år og får fast jobb så inviteres hele familien til festmiddag. For "du er jo så flink og klarer deg alltid, men Sosemikkel har jo alltid strevd sånn, stakkars!"

Mitt inntrykk er at det ofte er lillesøsken som får/tar denne rollen, men absolutt ikke alltid.

Vet ikke helt om jeg tør svare i denne tråden... tør du?

Vi er to søstre. Jeg er eldst, og min søster har alltid trengt mer hjelp enn meg. På flere vis.
Jeg innser at jeg gjennom livet gjerne burde skapt lavere forventninger til meg selv. Alt hun presterer vekker så mye mer oppsikt.

Jeg må skynde meg å skrive at hos oss er ingen hjelpeløs. Man kan si mye rart om mamma, men putesying - det drev hun IKKE med!

Jeg har bare en søster, og jeg er eldst. Til nå er mitt inntrykk at både søsteren min og jeg er ganske selvstendige, og at vi har trengt og fått hjelp i de samme fasene av livet. Selv om vi er veldig forskjellige, så har foreldrene våre vært flinke til å "se" oss med like øyne.

Jeg tror vi er ganske selvstendige alle sammen (vi er tre).
Men den ene søsteren min får mye mer slack ang diverse som jeg ikke vil gå inn på her, fordi foreldrene mine er redde for å miste kontakten tror jeg.
Hun er eldst.

Surre skrev:

Vi er bare to, men lillebror er definitivt mest hjelpesløs! Takket være mine foreldre...🙄

Sånn er det med lillebroren min og... Han nærmer seg 30, men mamma betaler studielånet hans fortsatt.

Ja, det er ihvertfall ikke meg. 😛

Midtimellombror!

Ingen, men yngste søsteren har ikke flyttet hjemme fra enda (går gymnas), så det kan jo bli henne, men jeg tviler sterkt, ellers er vi like selvstendige alle sammen.

Jeg er Storesøster Flink og har en yngre søster som er kunstner og som det er skrekkelig synd på. Jeg trenger ingenting, for jeg klarer meg jo så fint selv, mens hun trenger alt, for hun har det ikke så lett. Det virker som familien mener at det er ren og skjær lotto som har gitt meg utdannelse, jobb, hus, når sannheten er at det er hardt arbeid. For hun har uflaks, nemlig. Hun eier ikke skam i livet og lar lett foreldrene mine betale regninger for seg. Jeg ville før ha tygget av meg armen, tror jeg. Komme hjem, etter fylte tjue, og be om penger? Ja, det skulle tatt seg ut! :skingrestemme:

Mim: Se, jeg har fått toppkarakter!
Mor: Ja, ja, det skulle nå bare mangle, med dine evner. Lag middag, nå. Boklig lærdom er ikke alt.
Mimsøster: Se, jeg sto!
Mor: Kake! Flagg! Jubel!

Da jeg var hjemme sist fikk jeg ikke et sekund avlasting, selv om jeg reiste alene med to unger og ikke hadde sovet på en uke. For jeg har det jo så greit. Jeg tror greien er at foreldrene mine føler at noen trenger dem, og lar henne holde på.

Den eldste vil jeg si, men den i midten er litt han og.

Det rare er at det utrolig lett å bli sugd inn i den hjelpeløses verdensbilde. Vi har en annen slektning som har denne rollen, og det rare er at selv jeg, som irriterer meg vettløs av fomlingen hennes, også stiller opp og tilbyr gratis husvære, regner ut lånekostnader for henne, blir med på visninger.... For hvis ikke hun får hjelp så går det jo ikke, for hun kan ikke, stakkars. Det har liksom blitt sant for ALLE.

Polyanna skrev:

Det rare er at det utrolig lett å bli sugd inn i den hjelpeløses verdensbilde. (...)

Haha, jeg gjør det jeg også. Jeg har ikke tall på allle de gangene jeg har hjulpet henne med ditt og datt, for hun faller jo helt sammen ved minste motstand, tar alt mulig personlig og i det hele tatt.

Ingen her, har to yngre søsken.

Opp gjennom har det vel vært den yngste brodern. Men nå har han fått seg en dame med litt tak i så nå har han blitt bedre. Men det er ikke tvil om at han forventer mest hjelp og støtte av mamma og pappa.

Jeg krysset av for at lillebroren min er mest hjelpesløs, men i realiteten er vi nok like sosete. Det bare synes ikke så godt da jeg har en mann som ordnefikser for meg.

Bror og jeg har et veldig godt forhold, altså. Han stiller opp for meg/oss i bøtter og spann, der han kan. Han har fått en del mer økonomisk hjelp til å komme seg igjennom studiene, men samtidig så er han nok egentlig mye mer selvstendig enn det jeg er. Foreldrene mine er veldig bevisste på at de ikke skal forskjellsbehandle, og har nok sydd like store puter under armene på oss begge to. Nå har mannen plukket vekk mine, for noen år siden. Og broren min er i ferd med å kvitte seg med sine puter, helt på egen hånd.

Vi er flinkiser begge to.

Litt frustrerende for oss begge at det aldri ble flagg og jubel for noe som helst, fordi vi var jo så flinke likevel.

Eller jo, når jeg ble mamma var det flagg og jubel, men det skulle vel egentlig bare mangle.

Han er ikke hjelpeløs, han har høyere utdanning, bra jobb og bor sammen med en vakker og intelligent dame i en flott leilighet. Men lillebroren min er utrolig mye mer svimete, distre og slækk enn oss storesøknene. Han kommer alltid for seint, glemmer bursdager og dukker ikke opp til avtaler. Det er ikke tvil i min sjel om at det er fordi han er yngst og fikk en helt annen service hjemme til han var ganske stor. Jeg mener, mamma vasket klærne hans og ordnet middag enten han var til stede eller ikke, til han var over 20.

Jeg stemte ikke, for jeg føler som sagt at det er å overdrive å kalle han hjelpeløs.

Ingen som utpeker seg hos oss. Vi er tre heldige som har både utdannelse, jobb, hus og venner. 🙂 Og så har vi foreldre som er ekstremt rettferdige, både med tid og andre ytelser.