Hvem er mest "hjelpeløs" i søskenflokken din? (den voksne)

Det er ikke meg, i hvert fall.

Jeg stemte et sted i midten, men det er sannhet med modifikasjoner.
Yngstemann har definitivt store puter under armene, og det er utelukkende min mors feil. Samtidig er han håndtverker, og klarer seg fint sånn sett. Der kommer midterste bror litt til kort. Og han har for sikkerhets skyld funnet seg et kvinnemenneske som er av samme slaget. De kan ikke en gang male en vegg ...

Det er i hvert fall ikke meg. Jeg er eldst, og klarer meg best uten innblanding fra foreldre.

Eldstemann er mest hjelpeløs hos oss - eller, mest stakkarslig. Han har slitt litt med diverse helseproblemer fra han var liten av og har fått puter på størrelse med saccosekker sydd under armene av moren vår. Han har vært uføretrygdet noen år, og i lang tid dro moren min dit hver morgen for å lage frokost til ham, og hver ettermiddag med middag. SÅ syk har han aldri vært at han har trengt så mye hjelp. Nå har han fått seg en kone, som har overtatt brødskivesmøringen etter mor. Kan dere tenke det, en voksen mann som får brødskivene sine smurt for seg av konen sin?

Yngste i flokken hos oss var ganske svimete i lang tid, men han har bedret seg enormt etter at han flyttet hjemmefra. Så det er håp. 🙂

Den yngste.

Jeg lurer på om jeg har svart feil.

For søsteren min er slett ikke hjelpeløs, hun klarer seg helt fint, og jeg svarte ut fra det. Men nå ser jeg at man kanskje heller lurer på hvordan foreldrene våre ser på oss? Moren min ser nemlig ut til å mene at alt er mye tyngre og vanskeligere for lillesøsteren min. For eksempel hjemmestrikkede ullklær, det kan jo jeg ha, men ikke hun, for det må håndvaskes, og hun har så mye å vaske stakkars, og er så travel.

På det tidspunktet dette ble sagt hadde jeg fire barn i huset og hun hadde to. Jeg jobbet heltid, og hun 80%. Likevel hadde hun på en eller annen mystisk måte mer klesvask enn meg, og hadde mye mer å gjøre.

Vi er to, men ingen av oss er spesielt hjelpesløse.

Hvem søsken sosemikkel er klarer jeg ikke helt å sette fingeren på, men det er iallefall ikke meg.

Det er nok lillebror, ja. Det er en lang og vond historie med rus og annen elendighet i bildet, og det er ingen tvil om at foreldrene våre har brukt en god del flere år og årslønner på ham enn på meg. Det er veldig trist - ikke for min del (jeg klarer meg jo alltids ), men for hele familiens. Jeg er nesten karikaturen av en storesøster, og har vel egentlig vært selvstendig hele livet.

Jeg er typisk flink storesøster. Min yngste søster er nok den som er minst selvstendig, men så er hun også så ung at hun knapt kan kalles voksen, dermed er det kanskje urettferdig å trekke fram henne som mest hjelpeløs. Den mellomste har vært flinkest til å gå sin egen vei og være selvstendig på den måten.

Eldstemann har vært veldig flink økonomisk og utdanningsmessig, men er den som krever mest hjelp av foreldrene med hus og unger og alltid etterlater masse rot hos foreldrene mine etter besøk. Han er også den som hjelper minst til hos foreldrene mine.

Mellomste har fått en del økonomisk hjelp og er den som har sost mest med utdanning. Jeg er yngst og har fått en del økonomisk hjelp. På den andre siden prøver jeg å gjøre det jeg kan i retur (male hus, avlaste med bestemor, rengjøring osv)

Det er helt surrealistisk å lese, egentlig. Skummelt å se at man kan bli SÅ blinde som foreldre. Særlig disse med "h*n har sy mye, stakkars", fortalte rett i ansiktet til den som helt objektivt har MYE mer.

Vi er vel omtrent like sosete begge to. Han har vel fått litt mer hjelp av mamma og pappa siden han er flinkere til å spørre om det og at han faktisk bor på samme sted som har litt å si i hverdagen det også.

Mine foreldre var typisk distré nerde-professor-type av personlighet så vi tre barna har måttet ordne det meste selv fra ganske ung alder. Skulle vi på skitur med skolen f.eks måtte vi passe på å si fra at det skulle handles inn mat til den og pakke selv og jeg tror ikke jeg har blitt spurt om karakterene mine noen gang. Litt på grensen til omsorgssvikt faktisk, men det har gjort at vi alle tre er ekstremt selvstendige og har vært det fra vi var tidlig i tenårene.

Eg vil seia at det ikkje er nokon som peiker seg ut som så veldig hjelpelaus av oss fem, men så er eg jo og minst. 😛

Eg må innrømma at mor har gitt meg ein hundrelapp her og der i alle år, til tross for mine protestar. Men eg har vore økonomisk uavhengig sidan eg var ferdig med vidaregåande, og har utdanning, jobb, hus og heim. Saka er vel at eg er minstebarnet, uansett kor gammal eg blir.

Hos oss er det vel ingen av oss som er så veldig hjelpesløse, og hvis vi først er det så går det litt på omgang.. tror jeg.. AC

Vi er selvstendige, alle tre. Men klart, den yngste er jo alltid yngst... (ikke meg). Ellers kommer det nok an på livssituasjonen. Min egen har vært litt heftig de siste par årene, så det er nok jeg som har fått mest støtte (avlastning, økonomisk hjelpbekymringsmeldinger etc.) akkurat nå. Mine foreldre behandler oss temmelig likt, men har evne til å forskjellsbehandle oss ut fra omstendighetene.

Alhelí skrev:

Mine foreldre behandler oss temmelig likt, men har evne til å forskjellsbehandle oss ut fra omstendighetene.

Sånn er det her også Og det synes vi alle er helt fint.

Esme skrev:

jeg tror ikke jeg har blitt spurt om karakterene mine noen gang.

Ikke jeg heller.

Dagen før karakterboken skulle leveres med underskrift måtte jeg omtrent sette meg på foreldrene mine for å få dem til å se på den og skrive under.

I min familie er det helt klart mellomste som er den med størst puter under armene. Jeg, som er eldst, og minstebroren min har alltid klart oss. Vi fikser alt og har alltid vært selvstendige. Til stor forskjell fra mellombror.