Koseprater du/dere?

Pus er grusomt.

Nei - her er det lite kosesnakk oss voksne i mellom.

Har aldri møtt på folk som gjør det heller jeg da.

Bare hvis vi tuller. Samboeren min begynte for tull å kalle meg pus når han var på guttetur og det har han fortsatt med. Det er mer enn spøk enn noe annet. Jeg slang på røret første gangen han gjorde det. Han skulle overgå seg selv et par ganger etter det og kalte meg for "min lille due". Det ble ikke godt tatt imot gitt.

Zoë skrev:

Tror jeg skal insistere på at mannen skal begynne å kalle meg "Løveli hønnibønni"

Løvely høney.

Neip.

Egentlig reagerer jeg ikke så kraftig på det, da. Jeg bare liker den smileyen så godt.

Vi koseprater ikke med babystemme og klissete navn, men vi har en internsjargong, og selv om den ikke er klissete (og mer ment som humor) er det jo veldig koselig at det er sånn. Det går kanskje ikke for det samme?

Tja, kanskje litt? Ikke med babystemme, men Pidamannen og jeg kalte hverandre "babe" på tull i begynnelsen, og etterhvert har det gått over til å bli en del av hverdagsspråket vårt. Jeg tar meg i det av og til når det er andre til stedet - da kommer jeg på at dette kanskje høres litt teit ut. 😉

Niks.

Iiiik, nei! Aldri til voksne folk.

Men til dattera mi koseprater jeg masse.

Fibi skrev:

Ikke med "babytonefall", men kan godt finne på å kalle mannen for både pus, skjønnas og elskling. :klissete:

Jeg og kan finne på å si sånt til mannen min. Bruker igrunn aldri navnet hans, men kaller han mannen min og sånt. Tidligere har jeg kalt han gutten min, men hvis jeg gjør det nå så svarer alle tre hvis gutta er der og.

Joika skrev:

Sånn: "Heeei puuuss... "...."lille jenta/store gutten miiiin.... " "nåååååw.... du er skjønn og løveli hønnibønni... "...

Dere skjønner tegninga?

Ikke slik som dette ihvertfall!

Men vi koseprater på vår måte. "Glad i deg, vennen" "Elsker deg og, gullet"

Så snakker vi sammen sikkert 4-5 ganger om dagen per telefon.

Madam Mim skrev:

Lille venn? Det er ikke koselig, det er klassisk hersketeknikk.

Ja! Det og "kjære deg". Jeg spyr når noen skriver eller sier det til meg. Jeg holdt på å ta livet av Fibi en gang hun sa "kjære deg" til meg i en diskusjon. Hun har ikke sagt det siden.

Når det gjelder koseprating så kan jeg godt snakke litt klissete til barna. "Skjønne barna mine, mamma elsker dere over alt i verden" osv. Men er dette klisseprat da? Reagerer folk på sånt? Jeg har i hvertfall ikke tenkt å slutte med det whatsoever.

Jeg koseprater masse med den lille gutten min, og kaller ham for koselige ting. Er det galt også nå?

Joika skrev:

løveli hønnibønni... "...

<------ Selvsagt!





Jeg si kjæresten min, når jeg vil få hans oppmerksomhet, men det er vel det.
Ellers koser vi masse, store og små!

Jeg har "kosenavn" på barna mine, men det sies ikke med "kosestemme".
Snart tre-åringen svarer konsekvent at han er "gutt", ikke allverdens kosenavn

Maximillia skrev:

Jeg koseprater masse med den lille gutten min, og kaller ham for koselige ting. Er det galt også nå?

Det har i alle fall blitt vist at spedbarn responderer positivt på "babysnakk", og at det er en universell greie å legge om tonefall og intonasjon når man "prater" med et lite nurk. Jeg tenker at det blir litt det samme som å sette seg ned på huk når man snakker med et lite barn, liksom for å komme på nivå med den man samhandler med. En fin ting, spør du meg.

Ja, det funker bra å babysnakke med spedbarn. 🙂 Med sjuåringen snakker jeg jo mest vanlig selvfølgelig. Men noen ganger kan jeg kosesnakke også, når han f.eks. sitter på fanget. Det er ikke sånn at jeg har en egen barnslig kosestemme til ham på heltid, som jeg faktisk har hørt noen foreldre ha.

Jeg kaller Amidriel for pus. Akkurat "pus" og "snuppa" blir jeg til stadighet kalt av et par kompiser som først gjorde det på pur faen fordi de så hvordan jeg reagerte en gang en amøbe kalte meg "snuppa" helt seriøst, og etter det har det blitt en slags internspøk.

Jeg kommer ikke unna britene her heller, de jeg jobbet og jobber med kaller meg jo støtt og stadig for "sweetie" og "honey", men det er jo sånn briter gjør.
Favorittbriten min får kalle meg "honey", "gorgeous", "sweetie" og "treackle" så mye han vil.

Koseprat og koseprat... Jeg snakker bare tull egentlig jeg. :ærlig:

Jeg får veldig oppheng i ett eller annet også bruker jeg det i evigheter til hele familiens store fortvilelse. Nå for tiden har jeg oppheng på sexy-babe. Så nå heter drømmeprinsen konsekvent sexybabe hjemme. Hvilket han elsker, tatt i betraktning tvye år i industrimetal-miljløet i Oslo.

Med ungene koseprater jeg masse - kaller de skatten min, gullungen, deilige barnet mitt osv osv. Han store synes det er veldig stas når han har kameratene på besøk.

Han minste synes det er veldig ålreit da. Og han største også når det er kvelden og ingen hører det. 🙂

Og drømmeprinsen finner seg i det utroligste sålenge jeg elsker ham med all kraft jeg eier som kvinne, og det gjør jeg.