Ulltveit-Moe og fleksibel permisjonstid

Jeg kjenner litt at jeg sliter med at det skal være så vanskelig å prioritere. Å ha barn tar tid. Å være i full jobb og midt i karrierejaget tar tid. Enten kan man gjøre det ene, eller så kan man gjøre det andre. Man kan ikke få både i pose og sekk. Er det så vanskelig å forstå?

ElinM skrev:

Jeg våger faktisk å gå så langt som å si at dersom et par ikke har tid til å være hjemme i 10 måneder til sammen med et lite barn så bør de faktisk vurdere om de bør ha barn.

glitterchick skrev:

Ja, det syns jeg faktisk. Er det slik at ingen av foreldrene kan ta permisjon bør man vurdere om det er riktig tidspunkt å få barn på. .

Der er jeg uenig med dere, og jeg synes det er rart at dere på et så generelt grunnlag dømmer andre menneskers liv og valg. Jeg synes det er mange andre valg foreldre tar som før burde kvalifisere til "burde ikke få barn"-stempelet enn det å begynne å jobbe før barnet er 10 måneder.

glitterchick skrev:

Nå skjønner jeg ikke helt hvor du vil hen? Tenker du på kontantstøtten? Jeg diskuterer i allefall permisjonstiden, ikke tiden etter permisjonstiden.

Dette var et svar til at Ru mente vi har for korte fødselspermisjoner i Norge (burde ha quotet).

MinaX skrev:

Der er jeg uenig med dere, og jeg synes det er rart at dere på et så generelt grunnlag dømmer andre menneskers liv og valg. Jeg synes det er mange andre valg foreldre tar som før burde kvalifisere til "burde ikke få barn"-stempelet enn det å begynne å jobbe før barnet er 10 måneder.

Jeg har nå faktisk ikke dømt noen. Jeg sa at de burde vurdere... Og dersom de har vurdert og funnet ut at de vil ha barn, ja da får de aller helst prioritere barna, men dersom de ikke gjør det, får de i det minste la være å klage. Barn tar tid. Har man ikke tid må man prioritere. Så enkelt er det.

MinaX skrev:

Der er jeg uenig med dere, og jeg synes det er rart at dere på et så generelt grunnlag dømmer andre menneskers liv og valg. Jeg synes det er mange andre valg foreldre tar som før burde kvalifisere til "burde ikke få barn"-stempelet enn det å begynne å jobbe før barnet er 10 måneder.

Jeg syns det er helt greit at folk gjør karriere, jeg syns til og med det helt greit at folk gjør karriere med barn. Men hvis man har er i et forhold og vet at ingen kan være hjemme hele permisjonstiden, så er det absolutt noe man bør ta med i beregningen ja. Sambo og jeg prioriterte masse annet enn barn en lang periode, og nettopp derfor fikk vi ikke barn da.

Jeg syns absolutt man bør jobbe med situasjonen slik den er i dag, hvor kvinner faller av karrierekarusellen fordi de velger å være hjemme. Men jeg tror riktig vei å gå er å jobbe for at det er like naturlig for menn å være hjemme, ikke at kvinner skal være mindre hjemme. Hvis menn er like mye hjemme som kvinner vil de stille likt i forhold til videre karriere.

Rypejenta skrev:

Det er ikke slik at alle har en familiesituasjon hvor mannen sier ja til å være hjemme et halvt år. Hvis mannen da ikke kan, og kona heller ikke kan, er man i en vanskelig situasjon. Hva gjør du da?
.

Det var denne setningen jeg også reagerte mest på. Det å være en familie er en evig vekting av de ulike medlemmenes interesser. Jeg syns ikke det var spesielt klokt å foreslå at 8 måndeder gamle babyer skal "betale" for at mor og far ikke klarer å dele permisjonen mellom seg på en måte som er akseptabelt i et likestillingsperspektiv.

Barnets interesser er helt fraværende i Ulltveit Moes argumentasjon. Jeg velger nesten å tro at journalisten har presentert et litt skjevt bilde av hva hun egentlig sa.

daffy skrev:

Det å være en familie er en evig vekting av de ulike medlemmenes interesser.

Nettopp. Å være en familie er et samarbeid hvor man tar hensyn til hverandre.

Men hvorfor er det akkurat 10-12 måneder som er riktig tid å være hjemme med barnet? Fordi det er så lang permisjon vi får i Norge? Mange her på FP ville steilet om man sa at "om man ikke er hjemme med barnet til det er to år, bør man vurdere om det er riktig å få barn". For noen familier kanskje 8 måneder er riktig, for noen er to år riktig.

ElinM skrev:

Jeg har nå faktisk ikke dømt noen. Jeg sa at de burde vurdere... Og dersom de har vurdert og funnet ut at de vil ha barn, ja da får de aller helst prioritere barna, men dersom de ikke gjør det, får de i det minste la være å klage. Barn tar tid. Har man ikke tid må man prioritere. Så enkelt er det.

Det er jeg enig i. Jeg er enig i at permisjonspengene er til for barnets skyld, ikke "barnepasspenger".

For det første vil jeg si: Ingen kan sitte utenfor å vite sannheten om hvem som er gode foreldre! Samtidig vet jeg godt hvorfor jeg har valgt å starte som frilanser fordi jeg vil ha mer tid med barna mine nå som de er små. Dette har jeg gjort i flere år nå, og trives med valget. For meg er det et verdivalg. Jeg arbeider som journalist og jakter nå på en mamma over 40 som har valgt å være hjemme med barna på fulltid og mener det er et kvalitetsvalg. Ikke bare lett å finne. Noen tips?

Ringblomst skrev:

Jeg arbeider som journalist og jakter nå på en mamma over 40 som har valgt å være hjemme med barna på fulltid og mener det er et kvalitetsvalg. Ikke bare lett å finne. Noen tips?

Her er det nok endel: http://toogto.com/forum/index.php

Jeg sendte ungen min i heldagsbarnehage da hun var 9 mnd. Jeg vet om folk som utøver omsorgssvikt og vold mot barna sine som har vært hjemme med dem i årevis.

Hvem burde få barn?

MinaX skrev:

Men hvorfor er det akkurat 10-12 måneder som er riktig tid å være hjemme med barnet? Fordi det er så lang permisjon vi får i Norge? Mange her på FP ville steilet om man sa at "om man ikke er hjemme med barnet til det er to år, bør man vurdere om det er riktig å få barn". For noen familier kanskje 8 måneder er riktig, for noen er to år riktig.

Jeg syns godt vi kunne ha to måneder lengre permisjonstid i Norge. Hvis du leste det jeg skrev (som du også quotet) så skrev jeg "i all hovedsak". Jeg tror nok noen barn fint kan overlates i barnehage ved 8 måneders alder, men jeg tror også det er en mindre andel som syns det er strålende.

Dette kan man heller ikke vite når man går gravid, siden alle barn er forskjellige og har ulike behov. Man bør derfor ha tenkt gjennom situasjonen på forhånd, siden man er så bissi at ingen av foreldrene har mulighet til å være hjemme hele permisjonstida.

Jeg ville ikke fått barn hvis jeg visste at både sambo og jeg kom til å prioritere karriere over barnet i akkurat den perioden.

Madam Mim skrev:

Jeg sendte ungen min i heldagsbarnehage da hun var 9 mnd. Jeg vet om folk som utøver omsorgssvikt og vold mot barna sine som har vært hjemme med dem i årevis.

Hvem burde få barn?

Jeez, Mim. Det er ikke helt det vi diskuterer.

Ringblomst skrev:

For det første vil jeg si: Ingen kan sitte utenfor å vite sannheten om hvem som er gode foreldre!

Nja. Vi har jo visse standarder å gå etter, og barnevernsloven og barneloven kan jo være en pekepinn?

MinaX skrev:

Men hvorfor er det akkurat 10-12 måneder som er riktig tid å være hjemme med barnet? Fordi det er så lang permisjon vi får i Norge? Mange her på FP ville steilet om man sa at "om man ikke er hjemme med barnet til det er to år, bør man vurdere om det er riktig å få barn". For noen familier kanskje 8 måneder er riktig, for noen er to år riktig.

Dette synes jeg er et poeng. Akkurat som noen nå mener at det er så veldig viktig å være hjemme med barn til de er tre år, fordi da får man kontantstøtte. Dersom kontantstøttealderen ble endret så ville det sannsynligvis være veldig riktig å være hjemme den tiden.

Jeg er uenig med Ulltveit-Mo. Jeg synes ikke at betalt fødselspermisjon skal erstattes med mer støtte til barnepass dersom man går tidligere tilbake.

Det jeg derimot kunne ønske meg, som henne, er at det skulle være lettere å få barnehageplass til yngre barn slik at det i større grad var mulig å bruke den aldeles utmerket modellen med tidskonto. Altså å strekke permisjonen slik at man kunne jobbe deltid lenger.

Tidskonto eller gradert uttak som det heter burde vært enklere å benytte seg av i praksis. Ulltveit-Moe har noen merkelige uttalelser som jeg ikke er enig i, men at det gjør henne uskikket til å være mor vil jeg ikke uttale meg om, at hun muligens burde ventet litt siden det passet så dårlig med denne permisjonen mitt oppi hennes og mannens liv. Ja det er mulig, eller at hun burde ta seg til å ta seg av sitt eget barn og forskyve enkelte andre planer, kan vel ikke være så vanskelig.

Selv skal jeg levere masteroppgaven min i juni, med termin i mai, så kommer nok dette til å bli forskjøvet ene aller andre veien. Det er slik det blir når familien øker- ting tar tid- og spesielt å ta vare på familien og de minste.

Barnehageplasser for de minste (ned til 6 mnd), mente jeg var ganske vanlig i flere barnehager. Å få plass for de er nok mye vanskeligere, ettersom de eldste barna ofte blir prioritert.

Madam Mim skrev:

Nja. Vi har jo visse standarder å gå etter, og barnevernsloven og barneloven kan jo være en pekepinn?

Hei igjen!
Selvsagt har du helt rett i det! Men min tanke, som sikkert ble noe overtydelig 🙂 er at det er lett å gå i den grøften at vi tror vi kjenner sannheten uten egentlig å gjøre det 🙂 Jeg mener også at vi bør våge å være gode "nabokjerringer" som småprater med barn vi møter regelmessig og viser at vi både ser dem og bryr oss om dem!

Sånn, da har jeg lest artikkelen i Dagbladet også. Og jeg blir litt forvirret over hva hun egentlig mener. Når det er snakk om kontantstøtten er hun og jeg helt på linje, og hun trekker frem at det er likestillingshemmende, fordi det i bunn og grunn er kvinnen som går hjemme. Men når det er snakk om permisjon, har hun tydeligvis forståelse for at ikke alle menn kan ta det ut. 😕

I tillegg er hun irritert over at ingen reagerer på at menn fortsetter å jobbe 15-18-timer i døgnet, men at hun får reaksjoner når hun vil også. Ikke ett eneste sted i artikkelen er barnet nevnt.

Jeg er enig med henne i mye, men ikke løsningen hennes. Også lurer jeg veldig på hvorfor 8 måneder tydeligvis er den magiske grensen. Hvis de tar ut 10 mnd. permisjon, og far tar en av dem, slik han (minst) skal, ville hun vært tilbake i jobb etter 9 måneder. Jeg ser ikke at den ene måneden kan utgjøre et slikt hav av forskjell.

Jeg har også prøvd å komme på stillinger som er så viktige at far ikke kan ta ut noe som helst av fødselspermisjonen, uten å komme på noe.

For så vidt så er det vel allerede ”mulig” å gå ut i jobb når barnet er ni måneder, ved at man velger å ta ut 100 % lønn, fremfor å ta ut 80 %. Det vet jeg om flere som velger, spesielt i de tilfeller der både mor og far har en karriere som må pleies, og hvor det ikke blir sett på som så veldig akseptabelt at man velger 80 %-løsningen (hvis man har et ønske om å klatre videre på stigen). Jeg vet også at det er flere fedre som har problemer med å ta ut seks uker sammenhengende permisjon, fordi det skaper store problemer for arbeidsgiveren. Dette er likevel mennesker som jeg vil påstå er gode foreldre, og som evner å kombinere karriere med familieliv, blant annet ved å gå fra jobben klokken 16 og heller jobbe etter barna har lagt seg, ved å kjøpe seg unna en del av de tingene som må gjøres hjemme gjennom bruk av vaskehjelp og au pair. Men jeg syns heller spørsmålet burde være hvem det er som skal betale for tilrettelegging av dette – og jeg mener vel strengt tatt det burde være arbeidsgiver som eventuelt gir tilskudd til vaskehjelp som frynsegode, ikke staten som betaler for dette.

Sånn jeg ser det så er fødselspermisjon et tilbud man har muligheten til å benytte seg av. Og ønsker man ikke å benytte det tilbudet så skal man ikke få igjen pengene på annet vis. At barnehagedekning fortsatt kunne vært bedre er det vel ingen tvil om, men først og fremst bør man vel prioritere å skaffe dekning til de barna som ikke lenger har foreldre hjemme i lønnet permisjon, fremfor å skaffe dekning for de barna som har foreldre som ikke ønsker å være hjemme i permisjon.

Jeg for min del kokte da jeg leste avisen i dag. Hun drar frem hjelp av aupair og bestemor. Men ingenting (som jeg så) om far. Hun trenger jo ikke å være hjemme 1år i perm. Hun kan jo dele på det med mannen. Og hvis man ikke har tid i det hele tatt til å være hjemme med barnet, da lurer jeg veldig på hva som er poenget med å få barn😕. Jeg er så glad hun ikke er min mor. Min mor er karrierekvinne, men jeg hadde synes det var fælt hvis hun hadde synes at det å få meg, var en slik "ulempe" at hun heller ville hatt penger.

Vil forøvrig bare si at når jeg skriver dette innlegget, så er jeg irritert, og har akkurat nå problemer (vil ikke) se dette synspunktet fra en annen vinkel.