Ulltveit-Moe og fleksibel permisjonstid

Jeg synes artikkelen er litt tøysete, og er enten litt lite gjennomtenkt eller dårlig skrevet. Men jeg synes det er enda mer tøysete å si på andres vegne at de kanskje ikke burde få barn hvis de vil starte å jobbe etter 8 i stedet for etter 9 mnd. Det er en viktig, men tross alt svært liten del av livet, og det kan godt hende at man i den type jobber har andre fordeler som veier opp ganske mye.

Nå er jo mannen hennes temmelig kjent, og jeg blir ikke forbauset hvis det er vanskelig for ham å være helt borte fra jobben sin i lengre tid. Til gjengjeld kan det hende at han har fleksibilitet til å være sammen med barna sine på andre tider og måter enn oss vanlige lønnsmottakere, og det er vel dét Karen UM etterlyser: mer fleksibilitet. Én ting er alder for start (begge mine har fått plass i 0-3), en helt annen sak er at det er veldig mye vanskeligere å få plass til barn utenom hovedopptaket.

Hva hvis man er student? Er det fremdeles forkastelig å sende barnet i barnehagen ved semesterstart hvis barnet er 8 mnd, hvis alternativet er å vente et helt år med studieprogresjonen? Eller er det bare galt hvis man trenger å komme tilbake i jobb?

Scarlett skrev:

Men jeg synes det er enda mer tøysete å si på andres vegne at de kanskje ikke burde få barn hvis de vil starte å jobbe etter 8 i stedet for etter 9 mnd.

Jeg vet ikke om noen har sagt det i denne diskusjonen, jeg har hvertfall ikke gjort det.
Jeg vet godt hvem mannen hennes er, og jeg kan ikke se at han ikke greier å ta en eller to måneder permisjon. Det kan til og med gjøres med tidskonto.

Nå er det slik i Norge, som både Gaia og jeg har påpekt, fint mulig å kun være hjemme med barnet i 9 mnd, hvis far kun tar ut den permisjonen han "skal". Jeg skjønner ikke at denne ene måneden betyr så mye for videre karriere, siden Ulltveit-Moe mener det er 8 måneder som er ideelt?

Det jeg reagerer å er hennes manglende fokus på far i situasjonen. Et fokus hun selv kritiserer, det er det som gjør meg så forvirret.

Tja, ikke ordrett, men det er flere som sier at man bør vurdere det, og det er vel ikke så langt unna å si at de kanskje ikke bør få.

Jeg er på ingen måte noen Ridder Av Karrierekvinnenes Bord, men du er jo like fullt i møkka om du venter til 9 mnd hvis det ikke er mulig å få barnehageplass før barnet er 1 år? Poenget hennes er at systemet er veldig lite fleksibelt, særlig hvis du ikke kan betale deg ut av det, og det har hun jo rett i.

Scarlett skrev:

Tja, ikke ordrett, men det er flere som sier at man bør vurdere det, og det er vel ikke så langt unna å si at de kanskje ikke bør få.

Nei, det kan jo være en konsekvens. Men sånn er det jo med alle valg i livet, jeg kan ikke skjønne at det å få barn er liksom noe man har rett til, selv om man ikke vil gjøre endringer i livet ellers. Når vi valgte å få barn var det fordi vi var på et sted i livet det passet, hvor vi begge var så fleksible at vi ville kunne ta ut permisjon, i tillegg til å være veldig tilgjengelig de første årene. Hadde vi begge f. eks. hatt en jobb hvor vi reiste mye og ikke ønsket å gi opp dette på noe som helst vis, så hadde vi nok utsatt det å få barn. Jeg valgte faktisk å slutte i jopbben min, fordi jeg ikke så den som spesielt forenlig med det å få barn.

Scarlett skrev:

Jeg er på ingen måte noen Ridder Av Karrierekvinnenes Bord, men du er jo like fullt i møkka om du venter til 9 mnd hvis det ikke er mulig å få barnehageplass før barnet er 1 år? Poenget hennes er at systemet er veldig lite fleksibelt, særlig hvis du ikke kan betale deg ut av det, og det har hun jo rett i.

Er man student finnes det barnehageplasser til barn under ett år, og som jeg fant ut i løpet av denne tråden, så fines det kommunale plasser også. Når målet om full barnehagedekning er oppnådd, vil det vel være lettere for de små å få disse plassene også.

Ja, jeg er enig med henne i at slik det er i dag så må man betale seg ut. Jeg personlig er i mot at man skal gjøre det, fordi jeg syns det er viktigere at foreldrene faktisk er sammen med barnet sitt i permisjonstiden, enn at de skal kunne hoppe tilbake i karrieren én måned tidligere.

Som sagt enig i mange av problemstillingene hun legger fram, men jeg mener løsningen må i stor del være at far kommer mer på banen.

Her er forresten en oppfølgingsartikkel i Aftenposten.

glitterchick skrev:

Nei, det kan jo være en konsekvens. Men sånn er det jo med alle valg i livet, jeg kan ikke skjønne at det å få barn er liksom noe man har rett til, selv om man ikke vil gjøre endringer i livet ellers. Når vi valgte å få barn var det fordi vi var på et sted i livet det passet, hvor vi begge var så fleksible at vi ville kunne ta ut permisjon, i tillegg til å være veldig tilgjengelig de første årene. Hadde vi begge f. eks. hatt en jobb hvor vi reiste mye og ikke ønsket å gi opp dette på noe som helst vis, så hadde vi nok utsatt det å få barn. Jeg valgte faktisk å slutte i jopbben min, fordi jeg ikke så den som spesielt forenlig med det å få barn.

For all del. Alle bør ta en vurdering om når og om man skal få barn. Jeg bare liker ikke helt at man antyder det på vegne av andre man ikke kjenner.

glitterchick skrev:

Er man student finnes det barnehageplasser til barn under ett år, og som jeg fant ut i løpet av denne tråden, så fines det kommunale plasser også. Når målet om full barnehagedekning er oppnådd, vil det vel være lettere for de små å få disse plassene også.

Ja, jeg er enig med henne i at slik det er i dag så må man betale seg ut. Jeg personlig er i mot at man skal gjøre det, fordi jeg syns det er viktigere at foreldrene faktisk er sammen med barnet sitt i permisjonstiden, enn at de skal kunne hoppe tilbake i karrieren én måned tidligere.

Som sagt enig i mange av problemstillingene hun legger fram, men jeg mener løsningen må i stor del være at far kommer mer på banen.

For det første er det ikke nødvendigvis bare snakk om den ene måneden. Det er veldig vanskelig å få plass til et oktoberbarn overhodet, fordi de fleste barnehager ikke
a) tar inn dette barnet i august, fordi det er for lite eller
b) tar inn særlig mange barn i løpet av året.

Og spørsmålet mitt rundt studenter var bare om det var OK for studentforeldre å levere en 8-mnd gammel baby i barnehagen, men ikke for hr. og fru Karriere.

Ja, forhåpentligvis blir det lettere når det blir full barnehagedekning og man kan velge litt selv. Da vil kanskje flere barnehager sette fleksibilitet på dagsorden, både mht. åpningstider og starttidspunkt.

Scarlett skrev:

Og spørsmålet mitt rundt studenter var bare om det var OK for studentforeldre å levere en 8-mnd gammel baby i barnehagen, men ikke for hr. og fru Karriere.

Vel, jeg synes nok det er mer ok for en student enn for herr og fru Karriere. Det har noe med konsekvensene å gjøre. Det kan være krise å måtte utsette studiene et helt år (hva skal man leve av, for eksempel?), mens at herr og fru Karriere velger å begynne å jobbe tidligere muligens handler om behovsdekning på et høyere plan i Maslow.

Jeg er enig i mye som er sagt i denne debatten, og føler UM kjører problemstillingen inn i feil spor. Det må absolutt fokusere på at kvinner sakker akterut i arbeidslivet, men det kan vi hente inn ved at menn og kvinner blir mer likestilt i permisjonsfordelingen. Ikke ved at kvinner er kortere hjemme. Fullt likestilte kan vi vel ikke bli før menn er like "ustabile" arbeidstakere som kvinner på grunn av barneomsorg.

Scarlett skrev:

Og spørsmålet mitt rundt studenter var bare om det var OK for studentforeldre å levere en 8-mnd gammel baby i barnehagen, men ikke for hr. og fru Karriere.

I utgangspunktet syns jeg det går ut på ett, selv om en student nok kan ha større fleksibilitet i hverdagen enn Herr og Fru Karriere.

Jeg syns bare det er helt merkelig at en dame som tydeligvis er såpass feministisk som henne ikke ser det absurde i at mannen hennes ikke "kan" være hjemme. Og at vi sier at noen menn har så viktige jobber at de ikke kan ta permisjon. De får da like mye barn de, som oss.

glitterchick skrev:

Jeg er enig med henne i mye, men ikke løsningen hennes.

Det var samme følelse som jeg satt med da jeg leste hele intervjuet. Jeg synes mye kunne løses med fleksibilitet i når et barn starter i barnehage. Permisjonen er et privilegium for at man skal kunne være hjemme med barnet, enten mor eller far.

Adrienne skrev:

Det var samme følelse som jeg satt med da jeg leste hele intervjuet. Jeg synes mye kunne løses med fleksibilitet i når et barn starter i barnehage. Permisjonen er et privilegium for at man skal kunne være hjemme med barnet, enten mor eller far.

I hennes tilfelle ville alt vært løst om far kunne ta en del av permisjonen også.

Monsoon skrev:

Vel, jeg synes nok det er mer ok for en student enn for herr og fru Karriere. Det har noe med konsekvensene å gjøre. Det kan være krise å måtte utsette studiene et helt år (hva skal man leve av, for eksempel?), mens at herr og fru Karriere velger å begynne å jobbe tidligere muligens handler om behovsdekning på et høyere plan i Maslow.

Vel, det kan hende, men det vet strengt tatt ikke andre enn de det gjelder, gjør de vel? Kanskje toget går for akkurat denne stilligen/stipendet/fusjonen/kontrakten? Poenget hennes er at systemet ikke legger opp til noen form for fleksibilitet hvis hverken far eller mor kan/vil være være hjemme frem til barnet er ett år.

Monsoon skrev:

Jeg er enig i mye som er sagt i denne debatten, og føler UM kjører problemstillingen inn i feil spor. Det må absolutt fokusere på at kvinner sakker akterut i arbeidslivet, men det kan vi hente inn ved at menn og kvinner blir mer likestilt i permisjonsfordelingen. Ikke ved at kvinner er kortere hjemme. Fullt likestilte kan vi vel ikke bli før menn er like "ustabile" arbeidstakere som kvinner på grunn av barneomsorg.

DER er vi helt enige. Det er en annen debatt, og en mye viktigere en.

glitterchick skrev:

I utgangspunktet syns jeg det går ut på ett, selv om en student nok kan ha større fleksibilitet i hverdagen enn Herr og Fru Karriere.

Jeg syns bare det er helt merkelig at en dame som tydeligvis er såpass feministisk som henne ikke ser det absurde i at mannen hennes ikke "kan" være hjemme. Og at vi sier at noen menn har så viktige jobber at de ikke kan ta permisjon. De får da like mye barn de, som oss.

Igjen, det vet vi ikke. Jeg vet f.eks. som et faktum at lille frk. Ulltveit Moe tilbrakte atskillig færre timer i barnehagen i sitt første år enn min elskede lille Sneip Vanlig-Lønnsmottakersønn.

Adrienne skrev:

Det var samme følelse som jeg satt med da jeg leste hele intervjuet. Jeg synes mye kunne løses med fleksibilitet i når et barn starter i barnehage. Permisjonen er et privilegium for at man skal kunne være hjemme med barnet, enten mor eller far.

glitterchick skrev:

I hennes tilfelle ville alt vært løst om far kunne ta en del av permisjonen også.

Joda. Nå løste det nok seg sikkert greit for dem i alle fall. Men hun setter fokuset på et viktig poeng. Det er vanskelig for både mor og far å velge noe annet enn full permisjon tilsammen i Norge. Husk at det motsatte er tilfelle i mesteparten av den vestlige verden, der må man tilbake til jobb innen få måneder. Og det er atskillig vanskeligere for dem som ikke kan betale seg ut av det.

Det ER et privilegium, men åpenbart også nærmest en plikt.

Scarlett skrev:

Det er vanskelig for både mor og far å velge noe annet enn full permisjon tilsammen i Norge.

Det ER et privilegium, men åpenbart også nærmest en plikt.

Ja, det er det, og personlig så syns jeg det er greit. Jeg syns faktisk permisjonen skal taes av foreldrene, jeg syns ikke den skal være kortere og ønsker meg ikke amerikanske tilstander.

Igjen, jeg syns hun begynner i feil ende. Få pappa ut i permisjon, rett og slett.

Jeg hørte henne på radioen i dag sammen med Anniken Huidfelt (?), og jeg er på linje med Ap-politikeren, at om man ikke nytter seg av et gode så skal man ikke få en kontantutbetaling i "premie" for det.
Men UM var ikke helt oppdatert på at det fantes barnehager som tok i mot barn på under et år, så kanskje hun skulle sjekket litt mer før hun skrev en slik artikkel.

Jeg har sittet og fintenkt litt på dette med hvilke jobber som er for viktige til at man kan ta ut foreldrepermisjon uten konsekvenser. Og ja, jeg er enig - det er fint lite.

Likevel ser jeg at artister, kunstnere og oppfinnere som må "smi mens jernet er varmt" kan ha store problemer med å avbryte karrieren for å en lang permisjon - man kan være glemt når den er over eller man taper et tidsrace på oppløpssiden.

Man kan også ha så mye opparbeidet spesialkompetanse gjennom et langt yrkesliv at det blir helt umulig å skaffe erstatning eller vikar; man har malt seg inn i et hjørne uten mulighet til å komme løs. Jeg ser at det feks kan være vanskelig for en kontrollfreak av en bedriftseier å skulle forsvinne til venstre i månedsvis uten konsekvenser. Men på den annen side; det finnes tidskonto for den slags problemstillinger.

Er det bare meg som himler bittelitt og tenker at nei, man får ikke i pose og sekk når man får barn med en (sannsynligvis) erkekonservativ mann på 60+? Hva hadde hun trodd liksom?

Miss Norway skrev:

Er det bare meg som himler bittelitt og tenker at nei, man får ikke i pose og sekk når man får barn med en (sannsynligvis) erkekonservativ mann på 60+? Hva hadde hun trodd liksom?

😀 hehe, Miss Norway. Husker også en Mr. Ulltveit Moe i sommerens agurkserie i DN som var hjemme med datteren sin fordi hun var syk, men vi måtte for all del ikke tro at det var vanlig.

mosol skrev:

:D hehe, Miss Norway. Husker også en Mr. Ulltveit Moe i sommerens agurkserie i DN som var hjemme med datteren sin fordi hun var syk, men vi måtte for all del ikke tro at det var vanlig.

Aha! Var det han ja!

Lille Ru skrev:

Jeg er for en tre-deling av permisjonen. 1 del til mor, en likestor del til far og så en del på deling. Og det uten å ta av den delen mor har i dag; altså utvide den totalt.

INFO: Mors del av permisjonen er 6 uker (+ 3 før fødsel). Fars del er 6(?) uker. Resten kan man dele som man vil.

Gaia skrev:

For så vidt så er det vel allerede ”mulig” å gå ut i jobb når barnet er ni måneder, ved at man velger å ta ut 100 % lønn, fremfor å ta ut 80 %. Det vet jeg om flere som velger, spesielt i de tilfeller der både mor og far har en karriere som må pleies, og hvor det ikke blir sett på som så veldig akseptabelt at man velger 80 %-løsningen (hvis man har et ønske om å klatre videre på stigen).

Hverken jeg eller mannen har noen karriere å pleie, men vi tok likevel ikke ut ett helt år permisjon. Og det var da fullt mulig å gå ut i jobb etter 42 uker, barnehageplass fikk vi også. Vi måtte riktignok betale for "mer plass enn vi brukte", den første mnd benyttet vi ikke i det hele tatt, og de neste månedene brukte vi bare fire dager i uka.

Jeg har tenkt på en annen del av denne diskusjonen i dag - nemlig hva er i utgangspunktet en karriere?

Ulltveit-Moe er to år eldre enn meg og er allerede professor ved Universitetet i Oslo. Det er knallbra når det gjelder en forskerkarriere, det skal ingen ta fra henne. Med god hjelp fra familien sin (men vi kan anta ikke fra mannen sin akkurat?) har hun også klart å få barn - og dama er helt sikkert en god mor - på godt og vondt som alle oss andre her inne.

Men - hva er nå egentlig en karriere? Hun sier at de som jobber fra 8 til 15.30 har ikke sjanse til å gjøre karriere. Det får hun sette på sitt eget løp - og for å være ærlig tror jeg hun har helt rett. Du blir ikke professor i den alderen med å ta lange permisjoner hjemme med barn.

Jeg har en karriere jeg er stolt av. Jeg har jobbet fulltid siden jeg var 24 år, og i løpet av de årene har jeg både hatt gode jobber, fått lære mye, har tatt mer utdanning og har det siste året gått over i en litt annen bransje og jobber nå som prosjektleder. I tillegg har jeg tre barn, og alle ungene har hatt meg eller faren sin mye hjemme - alle har hatt oss hjemme på fulltid i mer enn et år. Jeg synes faktisk dette er et godt eksempel på at det er mulig å kombinere karriere med barn.

Det er ikke alle som skal inn i jobber hvor det er knallhard konkurranse. Men - det finnes likevel ganske mange ok jobber som det ikke er så vanskelig å få til bra. Jeg er stolt over at jeg har jobbet vanlige fulltidsstillinger opp gjennom årene og likevel har levert gode resultater som mine ledere har vært svært godt fornøyd med. Jeg har jobbet overtid i perioder, men har sørget for å avspasere timene mine gjennom lengre ferier.

Jeg er med på å forme min karriere - og i årene framover er jeg forberedt på å levere gode resultater for bedriften min. Og det skal jeg sannelig klare innenfor de 37,5 timene jeg blir betalt for hver uke. Resten av tida mi skal jeg bruke sammen med familien (ungene) og venner - være i balanse rett og slett. På den måten har jeg mye overskudd til å bruke på jobb.

Er ikke det en karriere da jenter? Jeg tror ganske sikkert at jeg er like fornøyd med livet mitt og karrieren min som Ulltveit-Moe, men til gjengjeld har jeg kunne jobbet 100% for den. Det kaller jeg en god deal!

glitterchick skrev:

Jeg syns dette er å vri problemstillingen og begynne i feil ende. Jeg personlig reagerer ikke på at hun ikke ønsker å være hjemme med barnet lenger, men at ingen av foreldrene ønsker å være hjemme hele permisjonstiden. Jeg syns tid er noe man bør ta med i beregningen når man får barn, tross alt.
Jeg syns også man heller bør jobbe for at det blir mer press på fedre til å ta ut større del av permisjonen enn at ingen skal gjøre det.

Hva syns dere?

Jeg er helt enig med deg. Ingen vil være hjemme i hele permisjonstiden, fordi det går ut over karrieren? Man kan ikke stoppe opp så lenge en gang. Burde man da i det hele tatt få barn når man ikke har tid til dem og ikke har lyst til å være sammen med dem?

Er det virkelig et mål å jobbe 15-18 timer i døgnet? Får man noe ut av det, bortsett fra dårlig helse? Får arbeidsgiver egentlig noe igjen for pengene sine når folk ikke er hjemme lenge nok til å få en normal natts søvn en gang, samt ikke minst få andre impulser i livet sitt enn jobben? Hvis begge foreldrene jobber sånn, kjenner de hverandre? Kjenner de ungen(e)? Trenger de ektefelle og barn i det hele tatt? Er de egentlig bare staffasje i dyre billedrammer på skrivebordet?

Tenkte litt på denne saken i går kveld, og begynte å regne på tidene hun mente en mamma burde kunne jobbe uten å få pepper, 15-18 timer. Om du begynner kl. 0700 om morgenen, vil du da være hjemme 2200-0100 om kvelden/natten. Da synes jeg faktisk ikke at det er greit å få unger, jeg. I en kort periode kan det vel gå, men om karrieren skal være så viktig da ser jeg ikke helt vitsen med å få barn. Og det er heller ikke greit at en mann skal jobbe så mye over lengre tid. Hva skal han da med kone og barn? Ha seg litt mellom jobbøktene? Ingen kan greie å innbille meg at han greier å skvise inn nok kvalitetstid med kone/barn mens han sover!

TBM skrev:

Jeg har tenkt på en annen del av denne diskusjonen i dag - nemlig hva er i utgangspunktet en karriere?

(...)

Men - hva er nå egentlig en karriere? Hun sier at de som jobber fra 8 til 15.30 har ikke sjanse til å gjøre karriere. Det får hun sette på sitt eget løp - og for å være ærlig tror jeg hun har helt rett. Du blir ikke professor i den alderen med å ta lange permisjoner hjemme med barn.

Ja, hva er egentlig karriere? Jeg lurer meg på om UMs debatt egentlig er myntet på en ørliten prosentdel av befolkningen. For slik hun prater så er karriere ensbetydende med å strebe mot direktørtittel, et professorat, å bli utnevnt til statsråd eller kanskje supermodell. Hva med alle oss andre, som befinner oss et hakk eller to under? Mange føler seg faktisk både flinke, smarte og i vinden, og klarer det med å jobbe 40 timer i uken. Å jobbe 80-timers uker er stort sett ikke nødvendig i veldig mange jobber. Er denne diskusjonen egentlig ikke myntet på oss?