Har dere gamle ting som betyr mye for dere?

Har dere fått/arvet noe fra familie eller kjente som betyr mye for dere?
Jeg har et gammelt kaffeservise etter min farmor. Det er vel rundt 120-150 år gammelt, ikke veldig gammelt med andre ord, men gammelt. Det er til 6 personer bare, men jeg har alle koppene og tallerknene enda.

Barna skjønner ikke helt hvorfor de må være så forsiktig med det og ikke får lov til å bruke det når som helst. For så fint er det jo ikke.

Min farmor har vært død i 7 år nå. Hun ble 96 år gammel. Hun var en god farmor. Da jeg fikk serviset som 22 åring var jeg ikke veldig overbegeistret. Men med årene har jeg satt mer og mer pris på det. Spesielt etter at hun døde.

Jeg har noe gammelt bunadsølv (Dalersølje og beltespenne),det er jeg veldig redd for,men det er i bruk.
Jeg har arvet den gamle Kenwood'en etter mommo, og den er jeg også glad i.
Litt småting etter farmor som jeg passer på.
Alt er i bruk, men jeg er ekstra glad i de tingene.

Jeg har mye arvet som jeg er glad i. Ikke så rart siden begge mine foreldre er borte. Det meste bruker jeg, men "goillsofaen" er det ikke lov å hoppe i. (Den er vel godt over 100 år)

Eldste søsteren min fnyser av at jeg har et forhold til ting, men for meg er den emosjonelle verdien langt større en den finansielle.

Jeg har til og med tatt vare på en del sølvpett som er ganse kitch og synes det er morsomt å bruke. Mazungen elsker det når hun får servere på de mest overdådige fatene.

Jeg har et kaffesrvise jeg ikke kommer til å bruke, jeg er usikker på alderen på deg men tror det er minst 150 år gammelt. 13 1/4 sølv bruker jeg uten problemer.

Jeg ville ansett 120-150 år gammelt servise som ABSOLUTT VELDIG GAMMELT jeg da...

Anser skåla jeg har fått/arva fra farmor som gammel jeg, men den er ikke eldre enn at hennes foreldre fikk den i bryllipsgave, da snakker vi vel ikke 100 år en gang... (Vel, farmor er over 80, og slett ikke den eldste i søskenflokken, så det nærmer seg vel opp mot 100, og vips, så syntes jeg plutselig den ble enda mer "verdifull" enn jeg hadde tenkt, for jeg synes 100 år er veldig lenge jeg!)

Jeg har et par småting jeg har fått når mamma og søskenene hennes ryddet dødsboet etter hennes foreldre, og farmor har delt ut div ting, slikt setter jeg pris på.

Det jeg eier som betyr aller, aller mest for meg er et smykke jeg fikk i dåpsgave av min mormor. Morfaren min døde på dagen ni måneder før jeg ble født. Mormor hadde tatt morfar sin giftering og fått en gullsmed til å banke den flat, sette inn ei perle og lage et smykke ut av dette til meg.

Det smykket er det mest verdifulle jeg eier, om ikke i pengemessig verdi, så på alle andre måter.

Det er ikke så gammelt som sådan - min eldste onkel er 80 år, så jeg tenker selve ringen er 81-82 år, alt etter hvor lang tid det tok fra mine besteforeldre giftet seg til de fikk sitt første barn.

Nei. Gammelt er kjipt. Ut med det.

Nei. Jeg finnes ikke sentimental ift ting og er ikke veldig glad i gamle ting. Jeg kan ikke komme på noe akkurat nå som er arvet, bortsett fra den ene bunaden min.

Jeg har flere kaffeserviser, men det ene som henger oppe/ står framme er rundt 60-70 år gammelt og er helt utrolig fint. Pga krigen etterhvert fikk ikke mormor tak i helt det samme servise, så enkelte tallerkner og skåler er ulike. De har jeg riktig nok ikke framme..

To store fat hører også til, og de skal på veggen. Bare kaffekanna får meg til å bli fuktig i øynene..

Jeg har kommoden som min mormor kjøpte når hun ventet min mor, så den er 50 år gammel nå. Den har hedersplass i stua. Den er kanskje ikke så gammel, men den tror jeg aldri at jeg skal kvitte meg med. Den er i bruk hver dag.

En gammel tandem-radio som funker som bare den.. Den er fra min morfar, og er minst 50 år gammel. Alderen er noe usikkert.

Jeg har noen gamle kaffebokser/ kakebokser / oppbevaring som ikke er så gamle, men mye sjarm.
Alt er etter min mor, mormor/ morfar.

Jeg har utrolig gamle flotte skjell ( to stk ) og min mormors første lekeservise. ! Jeg er veldig glad i alt sammen...

Jeg har noen gamle jule-kuler som jeg har fått av pappa, og som han har hatt med fra sitt barndomshjem. Er så glade i de, at jeg nesten ikke tør å ha de på juletreet. Tror kanskje de skal få henge litt tryggere i et vindu denne jula.

Er veldig glad i game ting

Ikke mye, har en gammel vase som jeg husker fra bestemors hus, den står litt bortgjemt her, riktignok, men den kvitter jeg meg ikke med.

Jeg har et smykke som farfar delvis har laget til min farmor, han tok et lite anheng i gull med farmors initialer på og lagde en brosje av sølv som han har satt det i.

Fordi det er mine initialer også fikk jeg dette mens de fortsatt levde. Det betyr utrolig mye for meg, siden dette består av deler som jeg tenker er fylt med kjærlighet (anhenget var opprinnelig en konfirmasjonsgave til farmor).

Så har jeg en kniv som farfar har skåret ut skaft og slire til, med knivblad av en av de beste knivsmedene i Sør Norge. Nydelig kniv, og fantastisk å bruke.

Og en gammel tallerken med hullmønster fra farmors søstre. Jeg elsket den som liten, og selv om den er slitt og sprukken så elsker jeg den litt fortsatt.

Selv om jeg er glad i disse tingene, så er jeg ikke en samler ellers.

Ja, det er mulig at 120-150 år er veldig gammelt. Men det finnes jo mye som er mye eldre også.

Jeg bruker det ikke mye. Er redd for at det skal bli knust. Får jo aldri erstattet det.

Jeg kaster jo ellers mange gamle ting som ikke har noe verdi for meg, eller som ikke betyr noe for meg.

Den første Levis buksen min.

Ja det har jeg.

Har arvet forskjellige ting etter mine oldeforeldre og besteforeldre.
Gamle møbler og sølvtøy.

Jeg har ei dukke fra jeg var liten liggende også.

Det er en spesiell historie bak denne dukken. Jeg var på besøk hos min mormor og morfar en 17 mai da jeg var 6-7 år gammel. Jeg fikk 10 kr av min mormor og jeg måtte love henne at jeg ikke kjøpte lodd. Men det første jeg gjorde da jeg kom ned på torget var å kjøpe lodd for alle pengene. Og jeg vant. Ei stor dukke, som nesten var like høy som meg. Med langt hår og fine klær.

Jeg begynte å gråte. Jeg torde ikke gå hjem til mormor og vise henne dukka, for jeg var redd hun skulle bli sint, siden jeg hadde kjøpt lodd.

Det tok lang tid før jeg våget å gå hjem, og tårene trillet hele tiden.

Så den historien kommer jeg alltid til å huske ja.

Foreløbig har jeg 3 av 4 besteforeldre, så arv har det ikke blitt mye av så langt (heldigvis). Men - jeg har "arvet" mormors symaskin. Hun har bodd på sykehjem i mange, mange år, full i alzheimers, så det sier seg selv at den ikke ble brukt.
Den er generelt lite brukt av henne og var omtrent som flett ny da jeg fikk den. Den gangen den ble kjøpt var det nok en topp modell, med digitalt display og greier og den er over 15 år gammel. Meget godt brukt av meg, men den begynte å tulle seg, så etter at ny maskin kom i hus er den en ekstra maskin. Jeg elsker den og kommer aldri til å kvitte meg med den.

Jeg har noen ting som jeg har arvet etter min mormor, bla annet gullklokken hun fikk til 60 årsdagen sin. Den er ikke så veldig gammel, mor var født i 1919, men klokken ville hun bytte fordi hun syntes det var bortkastet å bruke så mange penger på en klokke(hun var direkte gjerrig ). Min bestefars argument for at den ikke skulle leveres inn var at jeg skulle arve den. Da var det greit og hun løp i bankboksen med den.
Jeg bruker den ofte når jeg er litt pyntet.
Jeg har også et halskjede i gull etter mor, helt enkelt, men jeg husker at hun hadde det på seg hver eneste dag, og derfor betyr det mye for meg.

Jeg har en porselenshund etter min farmor. En liggende schäfer.

Jeg har en gammel koffert og en gammel kiste etter tanten til pappa. Hun var en veldig spesiell person for meg å jeg er veldig glad for de tingene jeg har fått etter henne.

Mannen har en ekorn bamse fra han var liten, den fikk han når han flyttet i fosterhjem , gutten vår har tatt over den nå å den er alltid med i senga.