Bare jeg som ikke kan fordra å snakke i telefon?

Aner ikke hvor denne motviljen kommer fra, men jeg unngår å prate i telefon så langt det lar seg gjøre. Noen ganger MÅ jeg jo.

Helst skulle jeg bare kommunisert via skrift, ikke lyd.

Det tror jeg ikke du er alene om. Jeg har en bror som ikke akkurat er noen stor fan av å snakke i tlf. Selv så har jeg forsåvidt ingenting i mot det, men etter at folk bare har mobiltlf, så skravler jeg mye mindre i tlf enn jeg gjorde før.

Mamma er forresten heller ikke så glad i å ta litt sånne "offisielle" telefoner til firmaer osv, så jeg blir ofte kalt inn for å ringe, og gir meg ut for å være henne.

Med familie og venner går det helt fint. I jobbsammenheng er det helt forferdelig.

jeg hater det.. HATER!

Må innrømme at det ikke er akkurat min favoritt syssel.
Jobbsammenheng er greit nok, om noen ringer meg. Bøygen er større om jeg må ringe.
Når jeg tenker meg om er det litt sånn privat også.

Jeg kan uproblematisk snakke i tlf i jobbsammenheng, men med familie og venner hater jeg det.

Jeg hater det også.

Jeg hadde telefonskrekk i mange år. Har et snev av det enda, men nå er det mer "liker ikke" og ikke "tør ikke", heldigvis. Så jeg kan godt ta telefoner, men jeg foretrekker så absolutt mail og sms. Jeg hater å snakke lenge i telefonen, fordi jeg ofte holder på med noe når telefonen ringer (middag, vasking, lekser, etc), men også fordi jeg kun har mobil og får vondt i hodet (og blir helt varm på ene siden av hodet) når jeg har snakket i tlf i mer enn 10 minutter. Handsfree hjelper vel kanskje på det, må få skaffet meg det. Men jeg er veldig glad vi lever i en tidsalder der jeg kan kommunisere via mail og sms altså. Håper barnehagen får et system der man kan sende en melding for å si fra at barnet har fri eller lignende, i stedet for at man må ringe. Er ikke alltid de tar telefonen heller, så da må jeg ringe og ringe.

Input skrev:

Jeg kan uproblematisk snakke i tlf i jobbsammenheng, men med familie og venner hater jeg det.

Jeg er også omtrent på dette planet, skjønt hater er nok et for sterkt ord for min del. Telefoner til offentlige etater og sånt er ikke noe problem, så jeg har nok snarere en sosial utviklingshemming enn telefonskrekk. Tekstmeldinger og e-post er en gave for sånne som meg.

Jeg hater det også, selv med mannen. Likevel skal han ringe meg hver eneste kveld hjem fra jobb, mens jeg står opptatt med lekser, middag på ovnen, hunder som krever sitt etc.

Ikke alene nei, jeg hater å prate i telefon.

Svigermor har etter 4 år gitt seg på "du må bare ringe og slå av en prat altså"
og jeg gjentar meg selv med "ja, du vet jo hvor glad jeg er å prate i telefon."
"Åååå?" kommer det fra henne også må jeg fortelle for n'te gang at jeg prater såvidt med min mor, kaaaanskje 1 gang i uka- og vi har verdens beste forhold, kjempeglad i henne, men vi er like lite glade i å prate i telefon begge to.
"Ja du sier det ja....mmm jah, men du må nå bare ringe da"
er jeg virkelig så dårlig på å ordlegge meg?

Men joda, jeg tar diverse telefoner, fordi jeg må men liker det kommer jeg aldri til å gjøre nei.

Jeg har ikke telefonskrekk, og kan godt ringe offentlige etater osv, jeg bare liker ikke å måtte snakke i telefonen når andre vil.

Bluen skrev:

Jeg er også omtrent på dette planet, skjønt hater er nok et for sterkt ord for min del. Telefoner til offentlige etater og sånt er ikke noe problem, så jeg har nok snarere en sosial utviklingshemming enn telefonskrekk. Tekstmeldinger og e-post er en gave for sånne som meg.

Jeg er og litt der. Jeg er liksom redd for å forstyrre eller noe.....og jeg er taletrengt altså!

Jeg er heller ikke noe glad i å prate i telefonen. Jeg synes på en eller annen måte det er litt *eh* kjedelig. 😮

Eg har skrekk når det kjem til det å ringe nokon eg ikkje kjenner. Synest det er heilt grusomt, og utset det så lenge eg kan. Det gjeld både jobb og privat. Familie og vener er ikkje noko problem, og då kan eg skravla i veg ganske så lenge.

Bauche skrev:

Jeg er og litt der. Jeg er liksom redd for å forstyrre eller noe.....og jeg er taletrengt altså!

Det verste er de som ringer og gir seg til å tørrprate i en time og sånt. Heldigvis later det til å være en utdøende rase.

Jeg liker alt som kan løses ved sms eller mail. Ringer det, ber jeg ofte mannen svare. Jeg ringer og sjeldnere og sjeldnere selv. FB er en god grunn for det. Mange i familien ser jo uansett hva vi gjør.

Mine telefonregninger består gjerne av fire utgående telefonsamtaler og 200 sms.

Jeg kan virkelig ikke fordra å snakke i telefonen - det er så ille at det knyter seg fysisk i magen min om telefonen ringer. Må jeg ringe noen, kvier jeg meg i en evighet i forkant.

Det er bare et menneske jeg har opplevd at det er virkelig koselig å prate med i telefonen, og hun er Nabojenta. Hun har en synsk evne til å ringe meg når jeg virkelig har trengt et puff i humøret.

Bluen skrev:

Det verste er de som ringer og gir seg til å tørrprate i en time og sånt. Heldigvis later det til å være en utdøende rase.

Da blir jeg nesten litt aggressiv...