Bare jeg som ikke kan fordra å snakke i telefon?

Jeg foretrekker nok heller å sende sms (til venner og kjente) eller å skrive mail fremfor å ringe. Liker virkelig ikke å prate i telefonen.

Jeg liker ikke å snakke i telefonen, fordi jeg stammer. Folk har stor aksept for det face to face, men på telefon skjønner folk ikke hva som skjer, de begynner ofte å le eller si "jeg tror det er noe galt med linja". Festlig.

Altså, jeg er både/og.

I noen tilfeller kan jeg glatt skravle i telefonen med mamma i en time eller to.

Men å ringe noen, det er ikke det jeg liker best nei. I jobbsammenheng gjør jeg det når jeg må, og det går egentlig veldig fint. Men jeg foretrekekr mail om jeg kan. Privat er jeg ikke så veldig glad i det, og foretrekker mail og sms om jeg kan, absolutt.

Jeg har ikke telefonskrekk lenger, men jeg liker ikke tørrprat. Virkelig ikke.

Jeg har telefonskrekk. Det koster meg ufattelig mye krefter å snakke i telefonen, og det kan ta meg dagevis å få tatt en viktig telefon. Og jeg er uhyre selektiv på når jeg tar telefonen.

Tekstmeldinger er helt ideelt. Da kan jeg lese beskjedene når jeg vil, og svare når jeg. 🙂

Helt uproblematisk. Jeg spør alltid om det passer å snakke med meg når jeg ringer til noen som ikke er i nær omgangskrets. Type "Forstyrrer jeg eller har du tid i noen minutter?".

Fløyel skrev:

Helt uproblematisk. Jeg spør alltid om det passer å snakke med meg når jeg ringer til noen som ikke er i nær omgangskrets. Type "Forstyrrer jeg eller har du tid i noen minutter?".

Jeg tror du traff kjernen her. Jeg spør alltid om dette, fordi jeg selv har blitt, og fremdeles jevnlig blir, invadert telefonmessig. Jeg har familiemedlemmer (og en nabo) som ringer og tømmer jærte sitt uten å ta hensyn til om det passer eller om jeg er interessert. Jeg tror faktisk det er det som er årsaken til at jeg har et snev av telefonangst. Jeg tar den helst ikke når den ringer, men overlater til andre å svare.

Niobe skrev:

Jeg har telefonskrekk. Det koster meg ufattelig mye krefter å snakke i telefonen, og det kan ta meg dagevis å få tatt en viktig telefon. Og jeg er uhyre selektiv på når jeg tar telefonen.

Tekstmeldinger er helt ideelt. Da kan jeg lese beskjedene når jeg vil, og svare når jeg. 🙂

Sånn var jeg før, og jeg har det endel enda, egentlig. Det blir verre og bedre i perioder.
Det er så irriterende når jeg feks. ikke har anledning til å ta telefonen på en stund og jeg ser at det er 4-5 ubesvarte anrop fra samme person og ingen meldinger. Da vegrer jeg meg skikkelig for å ringe opp igjen og irriterer meg over at vedkommende ikke kan sende en sms og skrive hva som er så viktig så jeg får vurdert om det er viktig nok til å ringe opp eller ei. /. Fibi har skjønt det, hun vet jo ståa, og sender en sms om jeg ikke tar telefonen.

Det er alltid mannens nummer som står oppgitt på klasselister osv, for han synes telefoner er helt ålreit.

Har overhodet ingen problemer med å snakke i telefonen. hverken privat eller offentlig.

Privat prater jeg ganske mye i telefonen, da stort sett med søstrene mine og med mamma. Mamma kan jeg snakke i timesvis med. Og så blir det daglige samtaler med mannen når han er ute på jobb.

Dersom jeg er opptatt står telefonen på lydløs og folk får en beskjed om å legge igjen en beskjed, dersom det ikke gjøres ringer jeg ikke tilbake, da regner jeg med at det var noe uviktig.
Jeg lar også telefonen bli liggende i bilen dersom jeg ikke vil bli forstyrret. Jeg anser det ikke som en plikt å være tilgjengelig for andre 24/7. Men jeg kan også skravle i timesvis dersom samtalen er engasjerende nok og jeg lytter gjerne til andre som har behov for å lette hjertet. Men er flink til å avslutte samtaler som drøyer ut.

Treningssak.

Bluen skrev:

Jeg er også omtrent på dette planet, skjønt hater er nok et for sterkt ord for min del. Telefoner til offentlige etater og sånt er ikke noe problem, så jeg har nok snarere en sosial utviklingshemming enn telefonskrekk. Tekstmeldinger og e-post er en gave for sånne som meg.

Det er litt mystisk, for noen ganger tror jeg du er meg.

Forøvrig har jeg hørt mer enn en gang at jeg høres skrekkslagen ut når jeg svarer. Men når vilt fremmede tall lyser på fonen bør man jo være skeptisk.

GydaG skrev:

Det er litt mystisk, for noen ganger tror jeg du er meg.

Forøvrig har jeg hørt mer enn en gang at jeg høres skrekkslagen ut når jeg svarer. Men når vilt fremmede tall lyser på fonen bør man jo være skeptisk.

Jeg tror jeg har startet mer en enn telefonsamtale med deg med å si «bøh». Det løser opp stemningen litt.

Fløyel skrev:

Jeg tror jeg har startet mer en enn telefonsamtale med deg med å si «bøh». Det løser opp stemningen litt.

Rein flaks at jeg ikke har dødd på flekken. 😛

Jeg hater det. Derfor er det så morro at jeg sitter på sentralbordet på jobben.

Jeg elsker å skravle i tlf.
Det er den beste måten for å beholde en god kontakt med veninner og familie på østlandet. 😛 Så det har jeg ingen problemer med. Men så har også mine veninner og familie, vett til og gi beskjed hvis det faktisk ikke passer å tyte i evigheter, og det syns jeg er grådig kjekt at de gjør. 🙂

Til offentlige kontorer er jeg blitt bedre, men det elsker jeg ikke akkurat. Men jeg er nå blitt bedre etter jeg ble alene med ungene og må ta alt av telefoner selv.

Det er litt med dagsformen, men stort sett har jeg lyst til å bli ferdig med samtalen så snart som mulig ja 🙂 Mer fan av sms!

Spesielt når samboer'n er på vei HJEM fra jobb, men ringer enten fordi hun kjeder seg der hun venter på bussen, eller har noe hun bare MÅ fortelle. *Grøss* 😀

Eg har hatt ganske kraftig telefonskrekk, no heng det mest i på privat plan. Eg likar ikkje å ringe og forstyrre, eg likar ikkje at eg skal vere så veldig tilgjengelig heile tida berre fordi eg har telefon, og eg kan ikkje fordra å måtte ringe til banken/NAV/div kontorer om eg skal ha opplysingar, eg vil ha det skriftlig sånn at eg får med meg kva som vert sagt.


Men på jobb er det ikkje noko problem.

Nei, jeg liker ikke å skravle i telefonen i det hele tatt og er flink til å utsette telefoner. Det gjør meg egentlig ikke så mye når keg først er i gang, men jeg liker mye bedre å skravle ansikt til ansikt. Og synes Mail og sms er en fin ting.

Test deg selv:

1.
Du lider av alvorlig telefonskrekk. Du setter deg heller i bilen og kjører en halvtime i håp om at den du skal snakke med er til stede. Er det ingen vei utenom, skriver du opp alt du skal si, også ditt eget navn. Du lar det ringe maks tre ganger før du slenger på røret, beklager at det ikke var noen der, og lover at du skal ringe senere. (Mye senere.)

2.
Du vegrer deg for å ringe; selv ikke familie og venner får høre mye til deg. Du sender heller en tekstmelding. Må du ringe, kan det ikke skje før du har psyket deg opp en dag eller to først.

3.
Du har et avslappet forhold til telefonering. Du kikker på klokka før du tar av røret, du liker jo å vise litt hensyn.

4.
Du er den fødte telefonselger; hverken middagslurtid eller gullrekka på NRK stopper deg. Du legger ikke på før de i den andre enden kommer med (etter hvert lettgjennomskuelige) unnskyldninger som "bikkja må ut" eller "jeg må dessverre gå nå, jeg skal på et møte". Selv om du får beskjed om at "vi ringer deg tilbake", ringer du opp igjen etter kort tid for å være sikker på at man ikke har glemt deg.

Jeg er en typisk toer.

Jeg er også en klar toer. Jeg KAN havne i 1-ern til tider, men ligger for det meste på 2.