Skal du se «Utøya 22. juli»?

Jeg har lest mye om «Utøya 22. juli» de siste dagene, både anmeldelser og andre artikler om filmen. Den har fått mange gode omtaler i norske medier, f.eks. NRK Filmpolitiet, og det virker som om Erik Poppe har gjort noen «riktige» grep når han først ville lage film om en så ekstrem hendelse.

Selv tror jeg dette er en film jeg ikke vil eller trenger se. Jeg klarer ikke helt forklare hvorfor, men følelsene etter 22. juli er fortsatt så sterke for meg at jeg tenker vil det ikke tilføre noe «meningsfylt» eller viktig å se filmen.

Hva tenker andre? Har dere sett eller skal dere se filmen? Hva tenker dere om den og de andre filmene/seriene som kommer framover?

Nei det har jeg ikke noe behov for. Jeg kjenner ingen som var på Utøya men min beste venninne kunne ha dødd i regjeringskvartalet hvis hun hadde vært på kontoret sitt akkurat når det skjedde. Heldigvis var hun på et annet kontor i bygget. Jeg kunne eventuelt ha blitt med henne for å se den hvis hun bad meg om det.

Jeg tror ikke det. Nyhetssendingene fra den gangen sitter fortsatt i, det gjorde så sterkt inntrykk. De desperate skrikene til ungdom som bryter sammen idet de kommer i sikkerhet. Glemmer det aldri. Jeg satt som fjetret og slukte alt av nyhetssendinger, selv om jeg egentlig ikke ville se. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skulle se det rekonstruert.

Det samme gjelder f.eks podcasten om Åsta-ulykken. Jeg hørte ting om den ulykka som ga meg mareritt i lang tid etterpå, og orker ikke å høre mer om det. Det gjelder enkelte andre hendelser også, som jeg husker fra da de skjedde, som gjorde sterkt inntrykk, med enkelte detaljer jeg ikke blir kvitt. Bilder av folk som hoppet ut fra tvillingtårnene... Slike ting. Jeg orker ikke å få dem gjennomgått eller rekonstruert på nytt og på nytt, fra ulike synsvinkler. Det holder med den første gangen.

Jeg vet ikke. Jeg føler egentlig ikke noe behov for å se den,men det kan hende jeg gjør det likevel.

Jeg hadde tenkt å lage en tråd om dette. Jeg har en (straks) fjortenåring som ønsker å se denne. Han er svært moden, klok og uvanlig samfunnsengasjert, men likevel bare et barn på snart fjorten. Hva tenker dere om dette? (I tilfelle det blir noe av, blir det selvsagt ikke uten en voksen. Filmen har også 15-årsgrense.)

Nei. Ingen av mine barn heller, hvis jeg kan hindre det.

Ja, det tror jeg at jeg skal.

Jeg kommer til å se den, men kanskje ikke på kino.

Nei, jeg føler et er for nært i tid enda. Mulig jeg ser den når den er tilgjengelig på andre steder enn kino. Jeg tror ikke jeg orker storskjerm.

Eg skal sjå den på kino. Vurderer å ta med 13-åringen, men er litt usikker.
Filmen har 15-års aldersgrense og då er det i følge reglane ok sålenge ho er i følge med ein voksen. Ho er heller ikkje av den enstelige typen, så trur eigentlig at ho vil takle det fint. Men eg er altså likevel litt i tvil.

Jeg tror ikke at noen av de andre i familien vil se den. Passer det så ser jeg den, tror jeg, men neppe på kino.

Nei det tror jeg at jeg dropper gitt. Både jeg og ungene.

Jeg kommer ikke til å gå på kino og se den, men kanskje om den en gang kommer på tv.

Jeg har ingen harde meninger om at denne filmen kommer nå, og at den i det hele tatt er laget. Slik er verden...det lages filmer ut av det meste, og jeg synes ikke denne er verre enn mange andre filmer laget på grunnlag av tragiske hendelser.

Jeg er veldig usikker, men tror ikke jeg orker å se den på kino i hvert fall. Jeg vil ikke og vil samtidig.

My skrev:

Jeg tror ikke det. Nyhetssendingene fra den gangen sitter fortsatt i, det gjorde så sterkt inntrykk. De desperate skrikene til ungdom som bryter sammen idet de kommer i sikkerhet. Glemmer det aldri. Jeg satt som fjetret og slukte alt av nyhetssendinger, selv om jeg egentlig ikke ville se. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skulle se det rekonstruert.

Det samme gjelder f.eks podcasten om Åsta-ulykken. Jeg hørte ting om den ulykka som ga meg mareritt i lang tid etterpå, og orker ikke å høre mer om det. Det gjelder enkelte andre hendelser også, som jeg husker fra da de skjedde, som gjorde sterkt inntrykk, med enkelte detaljer jeg ikke blir kvitt. Bilder av folk som hoppet ut fra tvillingtårnene... Slike ting. Jeg orker ikke å få dem gjennomgått eller rekonstruert på nytt og på nytt, fra ulike synsvinkler. Det holder med den første gangen.

Ja, akkurat sånn har jeg det også. Inntrykkene etter noen hendelser er så sterke at jeg ikke klarer å se dokumentarer eller filmer om dem. Å lese om dem er noe annet.

Om en 14-15 åring gjerne ville se den, ville jeg nok snakke en del om hvorfor. Hva vil man ha med seg ut av kinosalen eller etter å ha sett filmen hjemme? Er det en innsikt man forventer å få?

En ting en anmelder skrev festet seg hos meg. Hen (husker ikke hvem og hvor) satt på et tidspunkt med en følelse av «skjer det ikke noe snart» på et sted i filmen der det var rolig. Det var bare et kort sekund før det slo inn over hen at dette var ingen vanlig actionfilm. Rolig var bra på Utøya 22. juli - og uutholdelig redsel for at rolig skulle snu til skyting og terror igjen.

Mannen sier også at han absolutt ikke skal se den, og det er uaktuelt for ungene også.

Nei. Selv om jeg har forståelse for at det finnes de som ønsker å se filmen. For meg blir det fortsatt for nært. Og det tror jeg vel egentlig det alltid kommer til å være. Barna skal ikke se den, hvis det er opp til meg.

Ja, har tenkt å se den med samboeren min. Ikke barna, de er for små synes jeg. Enda.
Jeg gruer meg på en måte, men har lest om den, og tilbakemeldingene den har fått.

Gaia skrev:

Nei. Selv om jeg har forståelse for at det finnes de som ønsker å se filmen.

Ja, det glemte jeg å skrive: Jeg kan forstå at andre ønsker å se filmen.

Jeg har ikke noe ønske om å se den. Jeg har lest om det som skjedde og hvordan det går med overlevende og etterlatte. Jeg føler ikke jeg trenger mer visualisering av selve hendelsene.