Sliter dere med å finne mat alle liker?

Input skrev:

Jeg serverer også brødskiver til de som ikke liker middagen. Mest fordi middag er dagens siste måltid hos oss, men også fordi aldri i verden ville tvunget meg selv til å gå sulten i flere timer om jeg ikke likte maten, så da er det utenkelig å gjøre det med ungene.

Ungene her ønsker heller ikke gå sultne i flere timer, og derfor ender de vanligvis opp med å spise middagsmaten fremfor å gjøre akkurat det. Og veldig ofte viser det seg jo at den ikke smaker så aller verst likevel. Hadde de visst at de hadde hatt et alternativ i brødskiver, hadde de aldri i verden satt til livs risotto til middag (som de begge insisterer på at de ikke liker, men alltid ender opp med å spise godt av likevel).

Jeg sier ikke at dette fungerer på alle barn, men jeg har lyst til å påpeke at det å nekte ungene alternativ mat til middag ikke alltid er ensbetydende med at de ender opp sultne.

Isbjørn skrev:

Alle kommer med ønsker og så må alle spise hverandres mat. Enkelt og greit.

Veldig enkelt i teorien, fungerer ikke i praksis. Sukk!

apan skrev:

Jeg hadde forøvrig nektet at mannen ikke spiste fisk. Det fikk han bare starte med.

Og det tror du han gjør hvis jeg tvinger han?

Jeg sliter også med en type mat; konsistensen på røkelaks. Får det bare ikke ned, det vokser i munnen min. Sikkert derfor jeg holder meg unna sushi også. Frister ikke.
Ellers er vi ikke noe råtasser på sjømat. Det går mest i kylling og kjøtt. Laks en dag i uka.
Det er jeg som lager maten og bestemmer hva som er til middag. Gutta her spiser så og si alt.
Selv om vi brukte litt tid på å spise og like laks. Den må dessuten være helt stekt så det holder ikke med 7-8 minutter i ovnen, som det ofte står i oppskrifter.
Vi spiser mye grønnsaker så særlig gulrøtter og brokkoli går lett ned. Det blir lite pannekaker og supper.

Teofelia skrev:

Ungene her ønsker heller ikke gå sultne i flere timer, og derfor ender de vanligvis opp med å spise middagsmaten fremfor å gjøre akkurat det. Og veldig ofte viser det seg jo at den ikke smaker så aller verst likevel. Hadde de visst at de hadde hatt et alternativ i brødskiver, hadde de aldri i verden satt til livs risotto til middag (som de begge insisterer på at de ikke liker, men alltid ender opp med å spise godt av likevel).

Mens mine har en bemerkelsesverdig utholdenhet når det gjelder å nekte å innta angivelig uakseptabel mat, og blir så atale med lavt blodsukker at brødskiver er det klart beste alternativet. De utvider likevel repertoaret sitt litt etter litt. Tolvåringen forlangte endog blåskjellpasta på bursdagen sin.

Toffskij skrev:

Mens mine har en bemerkelsesverdig utholdenhet når det gjelder å nekte å innta angivelig uakseptabel mat, og blir så atale med lavt blodsukker at brødskiver er det klart beste alternativet. De utvider likevel repertoaret sitt litt etter litt. Tolvåringen forlangte endog blåskjellpasta på bursdagen sin.

Ja, jeg vet at det ikke er en universalløsning. 🙂

Teofelia skrev:

Ja, jeg vet at det ikke er en universalløsning. 🙂

Just precis. (Vi hadde barn som lå under bordet og hylte under hver eneste middag i halvannet år, det gjorde noe med pragmatismen. )

Jeg lager det jeg har lyst til. Så får de av og til komme med innspill.
En gang hadde vi spagetti med posekjøttsaus hver dag i ti dager.
Etter det setter de fleste pris på litt variasjon (ja, jeg var drittlei!!!)
Dog var de to yngste lykkelige og helt klare for spagetti med kjøttsaus den 11.dagen også.
Det skal sies at de spiser det meste og plukker ut det de ikke liker.
Så alle blir alltid mette.

Jeg lager forskjellig. Siden jeg er kokk er det ofte min gane som har mest å si. Mannen spiser alt, men det er mye han ikke liker. Gutta må smake på - og ellers vente til kveldsmat.

Nå er jo storebror så stor at han kan lage middag. Jeg tror at neste år ender vi opp med tomstsuppe og kokt egg ukentlig. (Det liker ikke jeg, men jeg skal jo smake)

Vi lager det vi lager. Eneste som har litt særegenheter i matveien, er guttungen, som ikke spiser løk, varmebehandlet mais og noen få andre ting. Det hender jeg må ta av kjøtt til ham feks, og vi må kanskje lage en halv pizza uten løk, men det kan jeg leve med. Han er også flink til å finne annet tilbehør, koke ett par brokkoli eller raspe en gullerot.

Cumulus skrev:

Og det tror du han gjør hvis jeg tvinger han?

Nei, men jeg synes det er merkelig at en voksen mann ikke forstår at man ikke setter "ikke fisk" som et premiss i middagsdiskusjon foran barn. Jeg hadde reagert på at han i det hele tatt viste barna at det gikk an å diskutere akkurat det. Da er det ikke rart det blir diskusjoner rundt mat og tidspunkt.

apan skrev:

Nei, men jeg synes det er merkelig at en voksen mann ikke forstår at man ikke setter "ikke fisk" som et premiss i middagsdiskusjon foran barn. Jeg hadde reagert på at han i det hele tatt viste barna at det gikk an å diskutere akkurat det. Da er det ikke rart det blir diskusjoner rundt mat og tidspunkt.

Mine barn trenger ikke noen til å vise seg at det går an å diskutere ting. Det greier de helt fint å finne ut selv.

Hyacinth skrev:

Min mann har ihvertfall prøvd. Jeg elsker sjømat. Vi har i de snart tjue årene hatt det meste fra sjøen. Noe sliter han mer med enn annet, men han sliter med alt fra sjøen. Det aller verste er fiskepudding og fiskeboller. Det er jo ikke noe stort tap. Og reker og blåskjell. Hvit fisk går ørlite grann bedre. Sushi går ikke. Laks og kamskjell kan han få ned bittelitt av. Og ja, han synes det er dumt selv også. Og nei, jeg vet ikke hvorfor han er slik. Men det er visst konsistensen han sliter mest med, ikke smaken.

Vet du hva, Hyacinth, du kommer med en bemerkning ut av det blå på at en venninne mener det er skilsmissegrunn at noen ikke spiser fisk.
Så kommenterer flere av oss hva vi tenker rundt det og så går du inne i forsvar av mannen din som om vi har oppfordret til at du skal skille deg.

Hva var meningen med bemerkningen dersom du ikke ville ruminere litt rundt det? aargh.

Toffskij skrev:

Mine barn trenger ikke noen til å vise seg at det går an å diskutere ting. Det greier de helt fint å finne ut selv.

Høres kjent ut.

Min eldste er av Toffenbarnas kaliber og kan gå uendelig lenge uten mat hvis hun først har bestemt seg. Hun har i perioder spist en yoghurt i løpet av en hel dag i barnehagen (og ja, vi prøvde å ikke sende med det, da spiste hun ingenting), og blir ikke spesielt sjarmerende med lavt blodsukker, så å gi henne brødskive er reint selvforsvar. Minsten kan finne på å begynne å spise etter å ha sett på maten en lang stund, så der funker det å tenke som Teofelia skisserer. Regner med at det kommer seg etterhvert, jeg har brukt så mye krefter på å være frustrert over dette og gidder ikke mer. Livet er for kort.

Toffskij skrev:

Mine barn trenger ikke noen til å vise seg at det går an å diskutere ting. Det greier de helt fint å finne ut selv.

Ja, mine også. Men ut fra HI tolker jeg det som om mannen også deltar i denne diskusjonen, og det gjør det jo ikke lettere.
At barn foretrekker P-mat er vel ikke uvanlig, men det vanlige er vel at man informerer barna om at det ikke er aktuelt med slik mat hver dag uansett.
Ting blir jo vanskeligere om mannen også krangler, særlig om han også er med i tidspunktdiskusjonen.

Hyacinth skrev:

Spiser og spiser. Ikke etter min definisjon. Maks en halv hundregrams laksefilet er vel rekorden. Han spiser mye tilbehør og gjemmer fisken litt på tallerknen og snskker om mye annet koselig rundt bordet. Så ja, han tar det på tallerkenen, men det er ikke mye han får i seg. Han gjør aldri noe nummer ut av det.

Akkurat samme som jeg gjør det. Jeg er ikke stolt av det, men prøver å gjøre så lite nummer som mulig ut av det. Og jeg må ha lykkes til en viss grad. Eldste er såpass glad i fisk at hun gjerne bestiller det på restaurant. Minstemann er noe mer skeptisk, men også han er betydelig mer glad i fisk enn meg.

Dette er ikke så lett for meg å gjøre noe med, og det ER et problem i familien, uten tvil. Men vi prøver å gjøre lite ut av det. I tillegg har de veldig ofte fisk hvis jeg er borte.

Vi finner sjelden noe alle liker, og sånn er det bare. Den som ikke liker tar seg ei brødskive.
Planlegger uka fredagen før og handler inn stort i helgen. Matprat, godt.no, godfisk ol. nettsteder brukes flittig. Vi har minst to vegetarmiddager i uka, ofte supper eller salater.
Alle spiser fisk og alle spiser kjøtt etter to år med denne løsningen.

apan skrev:

Jeg hadde forøvrig nektet at mannen ikke spiste fisk. Det fikk han bare starte med.

Floksa skrev:

En gang hadde vi spagetti med posekjøttsaus hver dag i ti dager.
Etter det setter de fleste pris på litt variasjon (ja, jeg var drittlei!!!)
Dog var de to yngste lykkelige og helt klare for spagetti med kjøttsaus den 11.dagen også.

Sånn var visst jeg og broren min også. Mamma forteller gjerne om da hun var så lei av klaging på maten at hun sa at vi fikk spise pølser og potetmos (favorittmaten visstnok) i to uker i strekk. Hun og Pappa koste seg med alt mulig annet i stedet. Så var de to ukene over og hun tenkte at nå var vi passe lei pølser. Da den nye middagen stod på bordet på dag 15 var det første vi spurte "Hvor er pølsene?" Men det ble folk av oss også altså. 😀

Esme skrev:

Vet du hva, Hyacinth, du kommer med en bemerkning ut av det blå på at en venninne mener det er skilsmissegrunn at noen ikke spiser fisk.
Så kommenterer flere av oss hva vi tenker rundt det og så går du inne i forsvar av mannen din som om vi har oppfordret til at du skal skille deg.

Hva var meningen med bemerkningen dersom du ikke ville ruminere litt rundt det? aargh.

Meningen? At det var en bemerkelsesverdig teit kommentar av min venninne, vel? Det er jo en teit ting å si. Og lett for henne å si. Like lett som det er for meg å si at jeg ikke ville godtatt hennes manns særheter. Man skiller seg jo ikke av den grunn.