Hvor creepy er det ...

...når du er helt alene i huset, og pusefrøkna som ligger ved bena dine i soafen brått setter seg opp og stirrer fryktsomt og lenge ut i rommet og viser tydelig tegn på uro?

:vanligvis ikke husredd:

Ikke spesielt.

Usj, slikt er ekkelt ja. Har hatt endel episoder med hun i oppveksten, og det er skikkelig guffent. Dyr reagerer jo ikke uten grunn liksom. (men grunnen er som oftest en bagatell altså)

Jeg antar at dette er en finfin tråd for den enorme gjengen av alternative og spøkelsestroende her inne.

Frøken Rattata skrev:

Jeg antar at dette er en finfin tråd for den enorme gjengen av alternative og spøkelsestroende her inne.

Jeg er tildels troende, men når det kommer til slike reaksjoner på dyr, så heller jeg nok mest til at de har fanget opp en lyd som er unormal for dem.

Carrera skrev:

Jeg er tildels troende, men når det kommer til slike reaksjoner på dyr, så heller jeg nok mest til at de har fanget opp en lyd som er unormal for dem.

Vanligvis når hun stirrer ut på tilsynelatende ingenting er det som regel katt nummer to som er på lur, klar til angrep. Men nå sover han og er ikke til fare for noen.

Men jeg kjøper teorien din og sovner nok raskt i kveld også. :enkel:

For meg - uttalt "alternativ" ? Veldig.
Eksens hund gorde det stadig, og kombinert med den gufne stemninga i huset hans var det veldig creepy.
Da jeg og nåværende mann fikk katt nr. 2, tilbrakte denne den første uka med å stire inn under et hjørne av sofaen og knurre.
Ekkelt.
(eg gjør ting mye enklere for dg nå, right? )

Jeg holder meg til Carreras teori, ja. Men takk likevel.

Det var sikkert ei mus et eller annet sted.

Det har skjedd her og, med poden. Han våkner hysterisk og det virker som om han ser spøkelser. Jeg tipper han drømmer, så finner det lite creepy egentlig.

Ikke mer creepy enn at katter har en usedvanlig god hørsel, og at katta garantert har hørt et eller annet ute som har friket henne ut, men som du ikke har hørt pga menneskeørene dine.

Det er sikkert bare snø-smelting.....?

Men om man tror på spøkelser, hvorfor blir man redd? Jeg synes det er überkult om det hadde eksistert spøkelser jeg da, det er bare synd at det ikke gjør det.

Katter som stivner til tror jeg ofte er smålyder ja, som kan minne dem om mus og slikt, de er jo jaktdyr og blir mer interessert i smålyder enn i høyere lyder.

Hunden jeg hadde før kunne få helt hetta av en edderkopp som bevegde seg over teppet. Da sto den på 4 stive med pelsen rett opp og bjeffet som besatt. Hadde den edderkoppen da bevegd seg under sofaen hadde vi hatt en sånn situasjon som ble beskrevet over her - hvor jeg hadde skjønt null og det hele hadde virket skummelt.
Eller den kunne sitte og småknurre ut av vinduet ut i mørket - der vet jeg jo at det var grevlinger, katter, rever, elg, etc.
Andre ting kan være smålyder som mus o.l, slik Esme skriver.

Men angående spøkelser og slikt da: hvorfor ER folk redde for dem egentlig? Hvor mange har blitt skadet eller drept av et spøkelse liksom? Burde man ikke heller oppsøke det i huset sitt hvis man mener det er der? Prøve å finne ut mer om hva det dreier seg om?

(men så har jeg bodd mange år midt ute på landet, i mørket og nesten uten naboer, i et hus hvor både dører og vinduer gikk av seg selv og masse lyder i huset, og uten å være hverken mørkeredd eller tro på spøkelser. Jeg møtte aldri et heller, for å si det sånn, selv om "alt lå til rette for det" slik huset oppførte seg. Jeg har klatret opp på loftet i pysjen jeg, for å finne ut hva underlige dunkelyder var - uten å få noe svar. Eller løpt etter knirkelyder for å finne ut hvorfor i all verden de oppsto)

m^2 skrev:

Men angående spøkelser og slikt da: hvorfor ER folk redde for dem egentlig? Hvor mange har blitt skadet eller drept av et spøkelse liksom? Burde man ikke heller oppsøke det i huset sitt hvis man mener det er der? Prøve å finne ut mer om hva det dreier seg om?

Ja, ikke sant? Om man hadde sett en skikkelse komme svevende mot seg, er det ikke naturlig å gå bort og se hva det er laget av, om man kan ta hånden gjennom, blåse på det, kommunisere?
Spøkelser som i høyden dunker litt i en dør klarer jeg rett og slett ikke å ha spesielt respekt for.

Ja, det er jo rart at man blir så redd. Likevel ville det nok for meg handlet om at hele mitt verdensbilde ble endret. Jeg er fonøyd med sånn det er og det vill skapt uro om det plutselig ble så totalt endret som jeg ville følt at det ble om jeg så et spøkelse.

Mennesker er jo generelt engstelige for det ukjente og spørsmål som liv etter døden, hvor havner man, har de som går igjen det vondt osv kan jo for mange være skremmende.

Og så blir det jo litt sånn at om det hadde vært et spøkelse i huset mitt, så får man jo ikke helt oversikt over omgivelsene. Da kan liksom "hva som hlest skje". Sånn hadde ihvertfall jeg følt det. Det er ikke det at jeg hadde vært redd for å bli skadet.

Apple skrev:

Ja, det er jo rart at man blir så redd. Likevel ville det nok for meg handlet om at hele mitt verdensbilde ble endret. Jeg er fonøyd med sånn det er og det vill skapt uro om det plutselig ble så totalt endret som jeg ville følt at det ble om jeg så et spøkelse.

Mennesker er jo generelt engstelige for det ukjente og spørsmål som liv etter døden, hvor havner man, har de som går igjen det vondt osv kan jo for mange være skremmende.

Og så blir det jo litt sånn at om det hadde vært et spøkelse i huset mitt, så får man jo ikke helt oversikt over omgivelsene. Da kan liksom "hva som hlest skje". Sånn hadde ihvertfall jeg følt det. Det er ikke det at jeg hadde vært redd for å bli skadet.

Godt poeng. Men samtidig så har jeg jo inntrykk av at det er de som i utgangspunktet tror på spøkelser som er redde for det, for dem så blir det jo ingen endring av verdensbildet.

Jeg tror ikke på spøkelser, m^2 gjør heller ikke det, men vi begge hadde syntes det var kult å møte et, og for oss så hadde det jo endret verdensbildet totalt.

Katten vår gjør det titt og ofte, ingen ting skremmende med det.

Hunden min ser støtt og stadig spøkelser både ved høylys dag og nattestid. Da knurrer/småbjeffer hun og setter "ståpels".
Normalt sett er det ingenting men natt til lille julaften ifjor oppdaget jeg to hester som stod ute i hagen min kl 02.00!

Jeg tror på "spøkelser", til en viss grad (liker ikke begrepet spøkelser, men pytt sann), og jeg finnes ikke redd for det.

Er vokst opp med hund, og har opplevd mange episoder hvor hundene har reagert på ett eller annet, og dermed vist både aggressiv og/eller nervøs adferd. Og ja; det har skremt meg mange ganger, men det er ikke fordi at jeg tror hundene har oppfattet noe alternativt. Hadde jeg trodd det, så hadde jeg heller blitt nysgjerrig og spent. Nei, jeg har blitt skremt fordi at jeg er skremt for inntrengere, brann og slike mer jordnære ting. Ting som jeg vet at hunder, og dyr forøvrig, oppfatter lenge før vi mennesker blir klar over.

Jeg tar meg jo selv i å bli urolig om kaninen vår viser tegn på fare også. Kaniner varsler hverandre ved å smelle bakparten hardt i gulvet, og da vet man at den har oppfattet noe som det anser som fare. Dette gjør vår kanin noen ganger, og det er ekkelt når jeg er alene.