Hvor creepy er det ...

Esme skrev:

Men om man tror på spøkelser, hvorfor blir man redd? Jeg synes det er überkult om det hadde eksistert spøkelser jeg da, det er bare synd at det ikke gjør det.

Ikke sant, dette har jeg også tenkt mange ganger. Jeg har hatt et par merkelige opplevelser som får andre til å synes det er rart at jeg ikke ble redd av, og jeg er litt skuffet over at det ikke har blitt flere av dem. Men for meg er det forferdelig skummelt å se kattene mine redde og urolige når jeg ikke skjønner hvorfor.
Forøvrig syns jeg jo det er mye, mye skumlere å tenke på at det kanskje dukket opp uvedkommende, virkelige mennesker inn hit.

Esme skrev:

Ja, ikke sant? Om man hadde sett en skikkelse komme svevende mot seg, er det ikke naturlig å gå bort og se hva det er laget av, om man kan ta hånden gjennom, blåse på det, kommunisere?
Spøkelser som i høyden dunker litt i en dør klarer jeg rett og slett ikke å ha spesielt respekt for.

Word!

Jeg hadde nok synes at det var litt skummelt, men det er bare fordi jeg har sett for mange dårlige "skrekkfilmer" da jeg var yngre. Egentlig tror jeg ikke på verken det ene eller det andre. Det har selvfølgelig en naturlig forklaring, det er bare så vanskelig å huske det når man står midt oppe i det. :mørkeredd:

Forrige hunden stirret ofte mot et spesielt punkt på veggen på hytta. Det var greit, for der tenkte jeg det var noen jeg kjente som evt. gikk igjen. Og jeg tror ikke på sånt, men hvor smart er jeg? Enten drev bikkja med noe tull, eller....

Der jeg bodde før, opplevde jeg nye hunden ofte stirret over hodet mitt i sofaen og knurret. Alltid samme sted. Og denne hunden elsker meg, stoler 100% på meg uansett situasjon. Medium koselig, selv om jeg som sagt ikke ser meg som overtroisk.

En litt mer spesiell opplevelse jeg hadde i det huset med nye hunden, var da han lå i gangen mellom soverommet og kjøkkenet. Han lå på gulvet, så mot soverommet med stive ører og øyne. Øynene og hodet fulgte så "noe" som kom mot han og gikk over han, så inn i kjøkkenet. Men siden han ikke flyttet seg, tolket jeg det som han ikke var redd.

Jeg bodde der ett år til, så skremt var jeg ikke. Vet også mannen og kona som eide huset før, døde med ett døgns mellomrom, uten at det var noe kriminelt inne i bildet.

Litt samme innstilling som Esme; jeg vil jo gjerne ha muligheten til å treffe igjen "mine". Eller at de kan se meg, for den slags skyld. Men tror nok ikke det mulig.

Jeg syns det var mer creepy da Storebror var baby - bare noen få uker gammel - og hver gang vi var på stellebenken festet han blikket på et bestemt punkt bak min høyre skulder, smilte som ei sol og bablet i vei.

Som sagt - hunden min, store tøffe hunden, fikk helt dånedimpen av litt større edderkopper, og fluer og biller og sånt... Hun klarte å skremme fullstendig vettet av meg etpar ganger for jeg skvatt så grådig før jeg begynte å skjønne tegninga
De var det ikke så lett for meg å se, og ikke hørte jeg hverken fotefar eller vingeflapp 😉

m^2 skrev:

Som sagt - hunden min, store tøffe hunden, fikk helt dånedimpen av litt større edderkopper, og fluer og biller og sånt... Hun klarte å skremme fullstendig vettet av meg etpar ganger for jeg skvatt så grådig før jeg begynte å skjønne tegninga
De var det ikke så lett for meg å se, og ikke hørte jeg hverken fotefar eller vingeflapp 😉

Kanskje like greit at vi ikke har hundehørsel - jeg hadde ikke fått blund på øynene om jeg visste hvor mye insekter vi sikkert har rundt oss.

Hehe - det er berre slik kattar gjer for å freaka ut menneska sine...mest som for ein hobby å rekna. "No skal me ha det litt gøy her og gje mennesket noko å tenka på..."...

Hvorfor leste jeg denne her, jeg som skal være alene i morgen kveld/natt! :hus-pingle-redd:

Ikke i det hele tatt. Det er normalt at dyr reagerer på energier de fleste mennesker ikke sanser. Uten at det er noe skummelt i det hele tatt. Kanskje er det bare en av dine gode hjelpere som var i nærheten for å se at det stod bra til med deg?

Ikke litt creepy engang.

Esme skrev:

Godt poeng. Men samtidig så har jeg jo inntrykk av at det er de som i utgangspunktet tror på spøkelser som er redde for det, for dem så blir det jo ingen endring av verdensbildet.

Jeg tror ikke på spøkelser, m^2 gjør heller ikke det, men vi begge hadde syntes det var kult å møte et, og for oss så hadde det jo endret verdensbildet totalt.

Jeg har inntrykk av at det er de som egentlig ikke tror/tviler/ikke ønsker å tro (som meg selv ) som kanskje blir mest redde. Jeg ønsker ikke at det skal være sånn, tror heller ikke på det, men hadde nok blitt skremt om jeg hadde opplevd det av nevnte grunner. Jeg synes det er greit som det er; man lever, man dør. Det jeg ser/lukter/hører osv er det jeg forholder meg til. Jeg ville blitt litt stresset, tror jeg, om jeg måtte forholde meg til "usynlige" mennesker i huset, folk som kunne se meg, dukke opp hvor som helst, skremme sønnen min, stjele smørpakker ( ) osv.

Apple skrev:

stjele smørpakker ( ) osv.

Ikke minst de, ja - de som stjeler smørpakker er dog mer plagsomme enn skremmende.

For meg som i utgangspunktet er en smule husredd, så er kattene og bikkja et funn! Absolutt alle lyder forklares med at det helt sikkert var ett av dyrene.

Enda en god grunn til ikke å ha kattedyr i hus.

Autofil skrev:

For meg som i utgangspunktet er en smule husredd, så er kattene og bikkja et funn! Absolutt alle lyder forklares med at det helt sikkert var ett av dyrene.

Ja, det er veldig greit, katten vår fikk skylden for det meste av lyder på kvelds og nattestid da vi hadde henne

Det som er virkelig creepy, er å ligge i sengen om kvelden og høre kaninen dunke matskåla si i gulvet som hun pleier.
Når kaninen har vært død, og standsmessig begravet, i to måneder ...

Enhjørning skrev:

Det som er virkelig creepy, er å ligge i sengen om kvelden og høre kaninen dunke matskåla si i gulvet som hun pleier.
Når kaninen har vært død, og standsmessig begravet, i to måneder ...

Huffda.

Frøken Rattata skrev:

Huffda.

Vi skvatt.
Veldig.
Begge to.

Enhjørning skrev:

Det som er virkelig creepy, er å ligge i sengen om kvelden og høre kaninen dunke matskåla si i gulvet som hun pleier.
Når kaninen har vært død, og standsmessig begravet, i to måneder ...

Neida, ikke creepy i det hele tatt;)

Uten sammenligning forøvrig, siden vedkommende absolutt ikke er død... Vi hadde en leieboer som jeg fikk enormt god kontakt med, og vi bygde opp et skikkelig godt venninneforhold. Så flyttet hun og sønnen ut, og leiligheten ble stående tom en periode. I denne perioden så hørte jeg henne og sønnen hver bidige dag der nede. Dunking av gutten som løp, dører som ble lukket hardt, og slike ting.

Ikke creepy i det hele tatt. Bare betryggende.