Leserinnlegg om en "småbarnsfar som hater barn"

En FB-venn postet en link til en artikkel som omhandlet den nye trenden med å legge teppe foran barnevognsåpningen, og da jeg klikket på den så kom jeg over dette leserinnlegget. Det var rett og slett så bra, synes jeg, at det bare må deles. (Og så får dere bare tilgi meg hvis det er slik at noen allerede har postet dette uten at jeg har fått det med meg.)

http://mammanett.no/din-historie/en_smabarnsfars_bekjennelser

Den er så fin.

Jaha, og hva er meningen medå få folk til å grine, hmm?

Så fiiiiin. *sippeguri*

Åh... Det var fint. Og deler av det svært gjenkjennende.

Dette var kjent ja. 🙂 Takk for at du delte.

Hmfp. Hvorfor er han på småbarnsforum og ikke her? Det er jo vi som er de kule, liksom?

Jeg kjenner meg veldig godt igjen, ja.

Men samtidig er jeg glad at den midlertidige galskapen som råder i småbarnsfasen gir seg litt når ungene blir større, sånn at jeg faktisk klarer å føre en samtale som handler om noe annet enn verdens vakreste unger.

Candy Darling skrev:

Hmfp. Hvorfor er han på småbarnsforum og ikke her? Det er jo vi som er de kule, liksom?

Vi sende han et tips.

Adrienne skrev:

Jeg kjenner meg veldig godt igjen, ja.

Men samtidig er jeg glad at den midlertidige galskapen som råder i småbarnsfasen gir seg litt når ungene blir større, sånn at jeg faktisk klarer å føre en samtale som handler om noe annet enn verdens vakreste unger.

Jeg er veldig glad i og stolt av ungene mine, og snakker nok også mye om dem. Men jaggu er det godt å være litt uten dem av og til også, og snakke om helt andre ting.

Det var et fint innlegg, men nå ser jeg for meg at han driver og 'misjonerer' om at det å få barn er det eneste riktige. Og jeg tror at det finnes en del mennesker som slett ikke har lyst til å få barn, og da kan man jo ikke prøve det først for å være helt sikker. Det er ikke noen returordning. Jeg forstår godt at noen ønsker å prioritere karriere, reising, økonomi osv framfor å få barn. Jeg nøyer meg med å si at jeg har ikke angret, men at det helt klart blir et helt annet liv med mindre tid til å dyrke egne interesser.

Jeg føler for å balansere litt jeg altså.

Det er mange som føler som han her, men der er viktig å vite at mange ikke gjør det, og spesielt kvinner vil ofte føle at det er noe galt med dem om de ikke gjør det. Fødselsdepresjon er en alvorlig lidelse, og mange kan føle lette depresjon også uten at det kam kategoriseres som fødselsdepresjon.

Det er nokså vanlig at den store, intense foreldrefølelsen som han beskriver ikke kommer og at det er også helt normalt.

Det har du rett i, Esme. For meg tok det tid før akkurat den følelsen kom, og den kom overhodet ikke plutselig, mer som et snikende ullteppe.

Jeg satt og diskuterte barn og familie og sånn med noen kollegaer for litt siden, og det var en er helt nyfrelst tobarnspappa som aldri kunne tenke seg å ha det noe annerledes og en single og barnløs som tror han aldri kommer til å få lyst på barn. Og så meg i midten, som ser at livet mitt er supert med familie og som også ser at livet mitt nok hadde vært helt supert uten barn også, bare annerledes supert. Kan trygt si at vi ikke kom til enighet om noe som helst.

:snufs:

Dette var i overkant klissete for meg. Og, som mkj skriver, tipper han over til det misjonerende på lik linje med nyfrelste joggere og eks-røykere.

Jeg blir litt sur på meg selv for at jeg føler å måtte understreke at jeg også elsker unga mine, selv om jeg er milevidt unna formuleringene hans.

Også tipper jeg at innlegget hans ikke hadde blitt oppfattet så rørende om det var ei dame som skrev det, og det også irriterer meg litt.

: pms:

Good for him lizzom. Jeg hadde kommet meg raskt unna om jeg hadde havnet i samtale med ham ...

Det kan være at jeg tar feil her, og jeg mener IKKE ting som fødselsdepresjon o.l. men da jeg jobbet på barsel fikk jeg inntrykk av at en del av problemet for noen var forventningene. Forventningene om når de sterke følelsene skal inntreffe og hvordan. Det har jeg sittet og pratet med noen nybakte foreldre om i sene nattetimer. Så det er vel det forbeholdet jeg tenker kan være greit å ta. Det finnes ingen fasit.

Men selve opplevelsen han beskriver, den er sterk. Enten den skjer på føden, når du kommer for å hente ungen i barnehagen og blir stående og betrakte litt før barnet oppdager deg... Eller når du sitter på tvers av restaurantbordet og snakker med din 16 år gamle datter og lurer på hvordan i alle dager du kunne være så heldig og hvor utrolig smart, empatisk og rettferdig hun er. Det er de øyeblikkene. Og de opplever i alle fall jeg at jeg har jevnlig.

Esme skrev:

Jeg føler for å balansere litt jeg altså.

Det er mange som føler som han her, men der er viktig å vite at mange ikke gjør det, og spesielt kvinner vil ofte føle at det er noe galt med dem om de ikke gjør det. Fødselsdepresjon er en alvorlig lidelse, og mange kan føle lette depresjon også uten at det kam kategoriseres som fødselsdepresjon.

Det er nokså vanlig at den store, intense foreldrefølelsen som han beskriver ikke kommer og at det er også helt normalt.

Adrienne skrev:

Det har du rett i, Esme. For meg tok det tid før akkurat den følelsen kom, og den kom overhodet ikke plutselig, mer som et snikende ullteppe.

Jeg satt og diskuterte barn og familie og sånn med noen kollegaer for litt siden, og det var en er helt nyfrelst tobarnspappa som aldri kunne tenke seg å ha det noe annerledes og en single og barnløs som tror han aldri kommer til å få lyst på barn. Og så meg i midten, som ser at livet mitt er supert med familie og som også ser at livet mitt nok hadde vært helt supert uten barn også, bare annerledes supert. Kan trygt si at vi ikke kom til enighet om noe som helst.

Olympia skrev:

Dette var i overkant klissete for meg. Og, som mkj skriver, tipper han over til det misjonerende på lik linje med nyfrelste joggere og eks-røykere.

Jeg blir litt sur på meg selv for at jeg føler å måtte understreke at jeg også elsker unga mine, selv om jeg er milevidt unna formuleringene hans.

Også tipper jeg at innlegget hans ikke hadde blitt oppfattet så rørende om det var ei dame som skrev det, og det også irriterer meg litt.

: pms:

Olympia, for meg hadde det dèt. Jeg var ham, hadde absolutt ingen planer om å få barn. Synes de var tungvindte, bråkete, illeluktende, siklete, trengende vesener som aldri ville høre på grei og enkel fornuft. Jeg ble gravid første gang fordi en del av meg ville det (ikke den tenkende delen), og, ser jeg i ettertid, litt fordi det var forventet. Jeg var så redd. Noe av det desidert ekleste jeg har opplevd er å kjenne LilleBøll sparke. GuGøsj! Det synes ikke jeg lovet bra for denne morsfølelsen det ble snakket om.

Så kom hun da. Og litt etterhvert forandret hun meg og min måte å se og gjøre ting på, og nå har jeg to. Jeg er ikke fullt så nyfrelst som denne pappaen, men det er godt og jeg kjenner meg igjen, og enhver som tør åpne seg på denne måten både imponerer og skremmer meg.

Jeg tar med Esme og Adriennes svar her fordi de er viktige, denne altoppslukende foreldrefølelsen kommer for noen sent, for andre ikke i det hele tatt. Og det er greit (for meg, det høres ut som om jeg gir tillatelse her.).

Kanskje jeg hang meg også litt opp i at han så høyt proklamerte t han hatet barn og hvor lite lyst på det han har. Og likevel går han inn for det? Jeg synes det er rart. Tenk om han fremdeles hadde hata barn etter å ha fått sitt eget? Egentlig lurer jeg vel mer på dama hans som skaffer barn med noen som ikke har lyst og hatet barn før. For meg kommer den siden av historien for dårlig frem.

Åh, snufs.

Agent Scully skrev:

Good for him lizzom. Jeg hadde kommet meg raskt unna om jeg hadde havnet i samtale med ham ...

Det er liksom noe litt navlebeskuende over disse menneskene som plutselig ser lyset når de får egne barn. Jeg vil tippe han ikke satt særlig lenge og hørte på kompisenes kjærlighetserklæringer til sine barn, men så forventes det liksom at hele verden skal være interessert når han 'endelig' ser lyset?