Leserinnlegg om en "småbarnsfar som hater barn"

Robyn skrev:

Det er liksom noe litt navlebeskuende over disse menneskene som plutselig ser lyset når de får egne barn. Jeg vil tippe han ikke satt særlig lenge og hørte på kompisenes kjærlighetserklæringer til sine barn, men så forventes det liksom at hele verden skal være interessert når han 'endelig' ser lyset?

Men anerkjenner han ikke akkurat det da?

Jeg var heller ikkesærlig glad i barn, men min førstfødde planla seg selv og snudde opp ned på hele min tilværelse. Jeg opplevde vel å være litt som han i innlegget. Jeg snappa fort ut av babyrosahappysnappybobla da, når permisjonen min var over etter 10 måneder var jeg veeeeldig lei av bleiepjatt og genereltbarnesnakk. Så lei at når jeg ble gravid med minstemann så grein jeg mine modige tårer fordi jeg a) ikke trodde jeg skulle kunne bli så glad i enda et lite menneske og b) jeg fikk angst av tanken på enda en permisjon

Jeg elsker barna mine altså, det gjør jeg, og har sånne "øyeblikk" som Kine snakker om

Men, å elske dem så høyt at det er vondt? Nei, denne ble jeg liggende og tenke på tidlig i morges når alle andre sov, og kom til at nei, jeg er veldig, veldig, veldig glad i ungene mine, men det gjør ikke vondt. En gang har jeg vært så glad i noen at det gjorde vondt, men det som gjorde vondt da var at han ikke var glad i meg. Ungene mine digger meg! Jeg er nok objektivt sett ikke verdens beste mamma, men for dem er det det jeg er. Jeg er MAMMA, deres mamma. Og jeg får kos, klem, kyss og "jeg er glad i deg, mamma" mange, mange ganger om dagen. Det gjør meg glad, vamt om hjertet og øm i blikket, men VONDT, nei det er det ikke, og det kan jeg ikke huske at det noen gang har vært.

Jeg elsker dem, jeg er stolt av dem, jeg ville ofret alt for dem. Men nei, sånn som han beskriver tror jeg ikke at jeg noen gang har følt.

Begge mine har vært ønsket og planlagt (over lang tid). den "pang-følelsen" dukket aldri opp, men en fantastisk følelse av kjærlighet for dem har jeg jo fått likevel, uten å vite helt når den dukket opp. Men jeg elsker dem.

Det er ikke alle som har like høye topper og dype daler i følelseslivet ellers heller. Jeg er mye flatere. Jeg hater aldri noe sterkt, jeg elsker aldri så mye at det gjør vondt. På sett og vis er det ikke så verst det heller. Jeg har ikke hatt noen berusende forelskelsesfølelse med noen av ungene, og eldstemann var fremmed ganske lenge. Men det kommer da gradvis og jeg nekter å stemple meg som dysfunksjonell av den grunn. Ikke var jeg deprimert heller. Det bare tar litt lengre tid med meg.

Jeg var heller ikke deprimert. SLITEN, med Knerten, kolikkunge som han var, men det er nå så. Jeg bare bruker nok litt mer tid, og er ikke den som elsker så høyt at det er vondt, og tror det egentlig er like greit. Jeg elsker dem likevel, både mannen og ungene. Uten at det gjør vondt, bare at det gjør godt å vite at jeg har dem i mitt liv 🙂

Jeg kan godt kjenne at jeg elsker unga så det gjør vondt, av og til. Men det betyr ikke at jeg tror det å ha unger er selve meningen med livet og insinuerer at andre ikke har skjønt livet og kjærligheten hvis de ikke har barn. Også forestiller jeg meg hvordan pappaen min ville reagert dersom jeg ringte han for å takke han for hans støtte og kjærlighet de siste tredve årene. :cringe:

Jeg orker ikke lese det der engang...

Jeg er en sånn som elsker ungen min så det gjør vondt (av og til) og mener han er selve meningen med livet - mitt (av og til). Likevel blir jeg litt småflau av sånne artikler, jeg skjønner liksom ikke helt poenget. Men det er vel derfor jeg ikke er på babyforum og slikt.

Dette ble for søtt for meg. Ja, det er fint og stort og alt det der, men dette ble i meste laget. Sier som Scully: Jeg hadde ikke valgt han som samtalepartner.

Enig med siste taler.

Dette ble jeg ikke rørt av, jeg som ellers blir lett rørt.

Mens jeg ble rørt da. Ikke på grunn av de siste avsnittene, men fordi jeg blir rørt av sånne pappaer som får utlevert baby helt mutt putt alene på et rom. Den hjelpeløsheten og nærheten der er nydelig mange ganger.

Katta skrev:

Mens jeg ble rørt da. Ikke på grunn av de siste avsnittene, men fordi jeg blir rørt av sånne pappaer som får utlevert baby helt mutt putt alene på et rom. Den hjelpeløsheten og nærheten der er nydelig mange ganger.

Katta skrev:

Mens jeg ble rørt da. Ikke på grunn av de siste avsnittene, men fordi jeg blir rørt av sånne pappaer som får utlevert baby helt mutt putt alene på et rom. Den hjelpeløsheten og nærheten der er nydelig mange ganger.

Det er noe med at noen ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon før man er der selv, barnløs versus foreldre.

Jo, men det var bare måten det ble fortalt på som gjorde at jeg ikke ble berørt.

Katta skrev:

Mens jeg ble rørt da. Ikke på grunn av de siste avsnittene, men fordi jeg blir rørt av sånne pappaer som får utlevert baby helt mutt putt alene på et rom. Den hjelpeløsheten og nærheten der er nydelig mange ganger.

Den kjente jeg også på!

Storesøster ble til slutt tatt med såkalt katastrofesnitt, og mens hun ble tatt ut i løpet av minutter, måtte mannen min stå utenfor operasjonssalen og vente på beskjed om kone og barn var OK. Jeg fikk ikke være våken under inngrepet, og istedet for et lite og snertent bikinisnitt, har jeg et småhakkete arr rett fra navlen og ned. Det var ikke tid til annet. Den nybakte faren ble overlatt til seg selv med Storesøster mens jeg lå på oppvåkningen, og han satt i flere timer hel omtåket med den lille rosa bylten, mens han ventet på beskjed om at jeg hadde våknet. Hele prosessen har gjort uslettelig inntrykk på ham, på godt og vondt.