Sykefravær i Norge

For ordens skyld så er det ikke alltid man kan velge om man orker å gå på jobb eller ikke heller da. Men tidvis kan man det.

Det må da være lov som leder å være stolt av at man har greid tilretteleggingsjobben så bra at de ansatte kommer på jobb selv om de ikke greier å yte 100%! Da har man gjort en god jobb tenker jeg. Selv om det av og til vil komme en sykmelding likevel.

En av faktorene jeg vurderer når jeg tenker over om jeg må bli hjemme eller kan jobbe, er om jeg er i stand til å greie den jobben jeg må greie. Hvis det er helg eller lite bemanning, vet jeg at det ikke er noen vei utenom løping og stress. Man kan jo ikke kalle inn ekstrabemanning til løpejobben når den som eier jobben faktisk er der. Dessverre. Hadde jeg hatt muligheten til å kunne være der, men fått unna papirarbeidet mitt istedenfor, hadde jeg kunnet gå på jobb.

Avelonia skrev:

Man kan ikke velge om man vil bli syk eller ikke, men man kan velge om man orker å gå på jobb eller ikke.

Eh. Javel.

Altså, til en viss grad er jeg enig, det handler mye om tanker og tankenes makt. Men det er generelt et merkelig utsagn.

Hattifnatten skrev:

På noen arbeidsplasser har det med sykdom og jobb også med sikkerhet å gjøre. I en del industribedrifter er det direkte farlig om man tyner seg på jobb. Jeg kan gå på jobb med to paracet og 1 ibux i kroppen uten å sette andre mennesker i fare. Mannen min kan ikke og bør ikke gjøre det samme. Da kan han sette liv og helse både hos seg selv og hos andre i fare fordi jobben krever 100 prosents oppmerksomhet.

Jeg ville ikke likt å ligge på operasjonsbordet og se en kirurg svettende av feber stå over meg før en hjerteoperasjon. Ikke i det hele tatt.

Veldig viktige poenger, og veldig greit å ta med seg videre i diskusjonen.
Jeg snakker selvsagt mest om min arbeidsplass der det helt fint er mulig å komme på jobb småsjuk eller med brukket fot.
Men det er jo mange steder man ikke kan det.

Mm. Så det er sånn for alle. Det er ikke noe man kan gjøre med tilrettelegging. Alle går på jobb så sant de kan. Det finnes ikke persilleblader eller latsabber. Det finnes nok ikke forskjell på ledere som skaper nok arbeidsglede og entusiasme til at medarbeidere strekker seg ekstra - med glede og ikke av frykt, og de som skaper et arbeidsmiljø der folk ikke har et fnugg av interesse i å gå en ekstra cm for jobben.

Det er rett og slett ingenting man kan gjøre, hverken som arbeidstaker eller arbeidsgiver.

Sånn må det være.

Hattifnatten skrev:

Nullvisjon er sikkert veldig fint på noen arbeidsplassen, men hadde min sjef skrytt av 0 prosent hadde jeg sett rødt.

Men denne tråden (eller andre diskusjonstråder) handler jo ikke om deg og din jobb spesifikt. På de fleste arbeidsplasser er det mye arbeidsgiver kan gjøre for å tilrettelegge, selv om man ikke kan tilrettelegge for alle typer sykdommer eller situasjoner.

I fjor hadde jeg en interessant opplevelse. Jeg var på jobb en dag med dundrende hodepine og kvalme, og tellet bare timene til dagen var over. Så ringer de fra barnehagen, og sier at jeg må hente minsten. Innen jeg var nede på parkeringsplassen var formen hundre ganger bedre.. det er helt utrolig hvor mye arbeidsmiljø og trivsel har å si.

Avelonia skrev:

Man kan ikke velge om man vil bli syk eller ikke, men man kan velge om man orker å gå på jobb eller ikke.

Det var en usedvanlig merkelig forenkling. Hadde det bare vært så enkelt.

Avelonia skrev:

Er det her jeg skal skryte av at teamet jeg leder har 0% fravær i juni? 😀

Hvor mange har tatt ut avspasering og ferie?

Hattifnatten skrev:

Selv om det kanskje er "so last year" så er det et kjempeviktig moment å trekke fram, særlig fordi NHO fint ser ut til å glemme dette når de snakker om sykefravær. Høy arbeidsdeltakelse er bra for samfunnet.

En ting som også har med sykefravær som jeg har tenkt en del på den siste tiden er det med sykefravær i enkelte bransjer. Det er så veldig lett å skrike ut om at butikkansatte og hjelpepleiere har høyt sykefravær, men samtidig glemme at disse arbeidstakerne ikke har sjans til å kamuflere fraværet sitt og å jobbe inn det de er borte slik folk i fleksible yrker kan.

Jeg hører stadig venninner og andre som bare gjør jobben hjemmefra når barna er syke eller tar igjen jobben sin om de selv er syke. På min arbeidsplass er dette ikke mulig, da jeg må besøke de samme brukerne hver dag og til spesielle tidene og vaske de samme gulvene hver dag. Det hjelper min sjef veldig lite om jeg skulle dytte dette til en annen dag eller gjøre det hjemme.

Når dette er sagt så vet jeg veldig godt hva en god ledelse har å si for miljøet. Trives man på jobb, både med oppgavene og kollegaer presser man seg gjerne litt ekstra uten at det føles galt. Msn blir sliten men det tar lenger tid å "treffe veggen".

Fleksibel arbeidsplass er helt klart et poeng i forhold til hvor høyt sykefraværet er. Å kunne utføre jobben sin uten å måtte være fysisk til stede gjør at man ikke smitter andre og risikerer andres sykdom. Når en har fleksitid slipper en unna masse stress og stressrelaterte problemer som kan lede til sykdom. Tipper at det redder unna en god del sykefravær.

Hattifnatten skrev:

På noen arbeidsplasser har det med sykdom og jobb også med sikkerhet å gjøre. I en del industribedrifter er det direkte farlig om man tyner seg på jobb. Jeg kan gå på jobb med to paracet og 1 ibux i kroppen uten å sette andre mennesker i fare. Mannen min kan ikke og bør ikke gjøre det samme. Da kan han sette liv og helse både hos seg selv og hos andre i fare fordi jobben krever 100 prosents oppmerksomhet.

Jeg ville ikke likt å ligge på operasjonsbordet og se en kirurg svettende av feber stå over meg før en hjerteoperasjon. Ikke i det hele tatt.

Nei, jeg er jo også en sånn en som ikke bør gjøre det jeg gjør når jeg ikke fungerer helt. Men hvis det hadde vært mer tilretteleggingsmuligheter, kunne jeg kanskje ha gjort noe av det andre arbeidet som hoper seg opp. Men det er ikke mulig, enten er man syk og hjemme ellers må man regne med å måtte gjøre det man ellers skulle ha gjort. Det samme med denne kirurgen, han har sikkert noen epikriser han burde ha skrevet.

Det er forskjell på sykdommer også.
Da stoffskiftet tok kvelden var jeg så redusert at jeg ikke orket å slå på en tv. Jeg satt bare hele dagen og så tomt ut i ingenting. Jeg hadde ikke vært i stand til å kjøre bilen til og fra jobb for å sitte der isteden om det sto om livet.

I dag ville jeg i mange jobber vært fullt sykemeldt i og med at jeg holder på å bli koko av dette bekkenet, men fordi jeg har en arbeidsgiver som lar meg tilpasse jobb og bekken og er blid sålenge jobben blir gjort (og igrunnen gjerne er blid ellers også) så kan jeg jobbe ikke bare full stilling men en god del mer enn det.

Det vil alltid være forskjell. Det vil alltid være noen tilfeller der man faktisk ikke kan møte på jobben uansett om arbeidsgiver står på hodet og synger for å få det til og man virkelig gjerne vil. Dermed vil 0 % være teit å se for seg.

Men slik det er så er viljen til å prøve nok ikke tilstrekkelig stor. Man kan nok få fraværet en del ned - dog ikke til ingenting. Det er definitivt sykdommer som ikke gir sjans til oppmøte, det er definitivt arbeidsplasser der tilrettelegging ikke går. Men om man får til oppmøte og tilrettelegging der dette ihvertfall er mulig så har man vel kommet ganske langt.

Jeg kjenner dette er et sårt tema for meg nå når jeg er sykemeldt og ikke føler arbeidsplassen tillrettelegger godt nok. Jeg kunne de fleste dager nå vært et par timer på jobb, men leder har problemer om jeg ikke kan være der presis de og de timene samt vanskelig å finne arbeidsoppgaver til meg, og krever forutsigbarhet noe som er vanskelig om jeg en dag ikke klarer å gå eller kroppen svikter etter kort tid på morgenen.

Det er klart at det er viktig at leder tilrettelegger og at vi alle er med på å skape trivsel på jobb for å minske fraværet. Lite eller ingen fravær er selvsagt bra, men om dette er målet kan den som uforskyldt blir syk fort føle seg som syndebukk for at fraværstatistikken ryker i tillegg til å måtte mestre sykdommen.

safran skrev:

Det var en usedvanlig merkelig forenkling. Hadde det bare vært så enkelt.

Har man ikke ansvar for egen helse da? I dag har jeg litt vondt i skuldrene JEG velger at jeg orker å gå på jobben.

Jeg vet at det ikke er så enkelt for alle, men for den ellers så friske mann i gata uten noen form for kronisk sykdom så er det vel ikke værre?

Nå har vi ikke 0% i fravær denne mnd 😀

..det er nok noen som kunne velge å gå på jobben uten å være redd for å gå på en smell. Er en del som syns "vondt i ryggen" o.l. er en diagnose som krever sykmelding. På tross av at aktivitet er påvist å være best (nå snakker jeg ikke butikkjobb o.l., nå snakker jeg en fleksibel kontorjobb med fleksibel både sjef og oppgaver).

Det er noen som har ganske lav tålegrense for ubehag i kroppen, og det kan være irriterende for dem som er rundt dem. Som får ekstrajobben.

Også tydelig for dem som syns det er en sykmeldingsgrunn i seg selv å være gravid (jeg har ligget på obs. på sykehuset under graviditet selv, så jeg vet godt det ikke gjelder alle).

Charlie skrev:

..det er nok noen som kunne velge å gå på jobben uten å være redd for å gå på en smell. Er en del som syns "vondt i ryggen" o.l. er en diagnose som krever sykmelding. På tross av at aktivitet er påvist å være best (nå snakker jeg ikke butikkjobb o.l., nå snakker jeg en fleksibel kontorjobb med fleksibel både sjef og oppgaver).

Det er noen som har ganske lav tålegrense for ubehag i kroppen, og det kan være irriterende for dem som er rundt dem. Som får ekstrajobben.

Også tydelig for dem som syns det er en sykmeldingsgrunn i seg selv å være gravid (jeg har ligget på obs. på sykehuset under graviditet selv, så jeg vet godt det ikke gjelder alle).

Vondt i ryggen kan være ganske mye, det jeg trodde var vondt i ryggen tidligere år er ikke på langt nær det jeg har hatt de siste ukene.
Problemet med smerter er vel når de tar overhånd slik at det bli vanskelig å konsentrere seg på jobb og mye feil oppstår eller man ikke klarer å prestere som forventet.

Avelonia skrev:

Har man ikke ansvar for egen helse da? I dag har jeg litt vondt i skuldrene JEG velger at jeg orker å gå på jobben.

Jeg vet at det ikke er så enkelt for alle, men for den ellers så friske mann i gata uten noen form for kronisk sykdom så er det vel ikke værre.

Hvorfor trekker du inn ansvar for egen helse? Ja, selvsagt er det enkelte sykdomsformer som gjør at man fint kan gå på jobb, mens andre gjør at man ikke kan det. Jeg er allergisk mot sånne grove forenklinger som du presenterer når du påstår at "man kan velge om man kan gå på jobb". Det kunne ikke ramle meg inn å være hjemme fordi jeg har litt vondt i skuldrene, som du trekker fram som eksempel.

Og du er kanskje heller ikke klar over at det er mange arbeidstakere med kronisk sykdom?

Det er en spennende diskusjon. På jobbe. Min har vi 3% som mål, så langt er vi på 1,3. Men det ligger helt klart en god del flexing og hjemmekontor i de tallene. Hadde vi hatt nullvisjon som førte til at smittsomme folk (omgangssyke f eks) kom på jobb hadde jeg bytta jobb tror jeg.