Hadde dere noen gang forlatt partnerene deres om ...

Mannen min stilte opp 110% da jeg trengte det, og jeg ville aldri forlatt han i en vanskelig tid.

Det vet jeg ikke før jeg står i situasjonen. Samtidig tenker jeg at det kommer an på hva som skjer (hvilken sykdom/skade/senvirkninger o.l).

Her hos oss er det to voksne, to barn og en hund. Jeg er 1 1/2 voksen mens mannen min er 1/2. Dette skyldes sykdom. Det går fortsatt bra etter 3 år, men vi vet jo ikke hva fremtiden vil bringe. Jeg kan få nok!

Jeg tror det er veldig individuelt hvordan vi takler ting. Jeg takler nok noe du ikke takler og omvendt. Så jeg tror ikke spørsmålet ditt kan besvares før etterpå!

lillemy01 skrev:

For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

For meg er det veldig naivt og tro at det er sånn det henger sammen.

Ved total forandret personlighet kan det godt være at jeg kunne komme til å forlate ham, det kommer an på hvordan barna hadde hatt det midt oppe i det hele. En bekjents mann falt, slo hodet og ble pleiepasient over natten. Han ble flyttet til en institusjon for hennes plikt midt oppe i det hele var å ta vare på deres 3 barn, være der for dem og sørge for at de har et godt liv.

For en ulykke eller sykdom ville jeg ikke gått. Min kjære valgte meg i rullestol og jeg føler meg trygg på at han ville stått ved siden av meg i en vanskelig periode med sykdom eller annet.

Å forlate noen pga sykdom eller ulykke kan fra utsiden virke veldig egoistisk, men jeg har selv vokst opp med en pleietrengende far og man vet ikke hva det dreier seg om før man står midt oppe i det. Man er så sliten, så sliten og i mange tilfeller så har man ikke noe eget liv, man er sykepleier 24/7. Derfor skal man ikke dømme folk for noe man ikke har opplevd selv.

smilefjes skrev:

Jeg tenker at dette er en av de tingene man lærer at svaret endrer seg en del fra hva man ser for seg på forhånd til hva man ser når man står i det.

Og det er viktig å huske på at vi ofte bare får se eller lese om solskinnseksemplene.

Irma skrev:

Så fint for deg at du vet det da. Er det nå vi skal applaudere?

Jeg håper at mannen min ikke blir hos meg for en hver pris, og jeg tror nok kanskje ikke jeg hadde blitt hos ham heller for en hver pris. Det er veldig situasjonsavhengig og vanskelig å spå før jeg evt. står i situasjonen. Det skulle nok mye til før jeg avsluttet forholdet, men om han ble alvorlig hjerneskadet f.eks så ser jeg for meg at et normalt samliv uansett ville ta slutt. Det å avslutte et samliv eller ekteskap behøver ikke å bety at man slutter å være glad i noen - eller at man vil kutte kontakten tvert.

🙂

Fadese skrev:

Det kommer helt an på hvilke endringer ulykken hadde medført. Her er det ikke snakk om bare fysiske, men også kognitive og personlighetsmessige forandringer. HI nevner hjerneskader, og det er et område jeg kjenner til og et godt eksempel. Mange samliv ender etter slike skader, og jeg tipper det blant annet har sammenheng med at denne type skader medfører endringer på mange plan. Dersom mannen min hadde fått skader som gjorde ham svært impulsiv, medførte at han ikke evnet til å ta andres perspektiv, hadde redusert hukommelse, slet med planlegging, ikke så konsekvenser av handlinger, lav frustrasjonsterskel og sinnemestringsproblemer, hva hadde jeg gjort da? Skulle barna og jeg ha levd et liv der vi gikk på tå hev i frykt for å irritere ham? Skulle jeg ha vært den stygge ulven som satte grenser for pengebruk (jf impulsivitet, red. evne til planlegging og det å se konsekvenser av egne handlinger, frustrasjonsterskel og sinnemestring)? Hadde det vært til å leve med for oss andre? Hadde jeg maktet dette i tillegg til at nettverket forsvant (klassisk), i tillegg til at jeg måtte koordinere samarbeidet med diverse hjelpeinstanser, ble alene om det meste av ansvar og gjøremål for barn og hjem og faktisk hadde mistet den mannen jeg giftet meg med? Jeg sier ikke at det hadde vært enkelt å bryte ut, og samvittigheten hadde sikkert tynget. Men jeg hadde fortsatt hatt ansvar for mitt eget og ikke minst barnas liv. For meg framstår det litt vel bombastisk og kanskje litt naivt å konsekvent si at man aldri hadde forlatt sin kjære. Jeg tror ikke man greier å se for seg hvor store endringene i livs- og familiesituasjonen kan bli ved slike skader, med mindre man har stått i det selv.

Mississippi skrev:

............
Jeg har en god venn som havnet i rullestol, fra en dag til en annen -helt uten forvarsel, han ble etter en stund skilt.
Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor han skulle bli alene i en sånn situasjon, samtidig kjenner jeg ikke henne så godt at jeg vet noe om grunnene hennes.

Vet ikke selv hva jeg ville gjort.
Tror jeg ville strukket meg langt for mannen min. Ville følt det som et svik.
Sterkt ord men kom ikke på noe bedre ...

lillemy01 skrev:

Ja det er akkurat slik jeg føler det jeg og. For meg hadde det vert svik å forlate partnern min om han havnet i rullestol feks. Og hadde han slitt psykisk så hadde jeg prøvd og skaffet han hjelp ikke bare forlatt han i sin egen elendighet. Så personlig så er min mann like viktig for meg som barna mine jeg valgte han som partner for resten av livet slik jeg ser det og da kommer de gode og de dårlige tidene med også. 🙂 For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

Jeg har jo gjort det!
Min ex ødela seg i en ulykke og lå først lenge på sykehus, hvor de var i tvil om han ville overleve pga komplikasjoner. Så lå han lenge på sykehus her hjemme, før han etter lang tids press og et vanvittig arbeid fra venner, kjente og foreldre på skolen hvor han arbeidet, ble overført til Sunnaas Sykehus for rehabilitering.
Det var nesten et år hvor jeg var sykepleier for ham,
jeg trøstet foreldre og venner,
jeg prøvde å få skikkelig behandling til han som trengte det,
jeg sloss med Trygdekontoret for å få den hjelpen vi hadde krav på - tilskudd til ombygging av bolig - hjemmesykepleie - fysioterapi
jeg sloss med Ergoterapitjenesten for å få den hjelpen vi hadde krav på - hjelpemidler vi trengte hjemme - hjelpemidler han ville trenge på jobb - bil/transport - seng - klær
jeg kjørte til Sunnaas tre ganger i uken,
jeg hentet ham hjem hver helg, fordi overlegen mente at han hadde godt av å være hjemme.
jeg var mamma til en femåring som hadde fått verden snudd på hodet,
jeg jobbet fullt,
og den første vinteren etter ulykken måket jeg snø til jeg trodde jeg skulle dø.

I samme periode hadde vi sju dødsfall i nær familie, hvor det var jeg som var den som måtte stille opp på vegne av vår lille familie.

Jeg brukte alle krefter på at min kjære skulle få ha et så normalt liv som mulig. Jeg kjørte bil, jeg bar senger(hadde en "seng" vi kunne putte i bilen som han kunne ligge på borte hos venner og familie), jeg vasket hus, jeg lagde mat, jeg kjørte rundt på svigerforeldre(som ikke kjørte bil), jeg bar kofferter på ferie( jeg pakket kateter og kladder og et tonn med klær for at vi skulle klare å reise på Europaferie), jeg bar rullestoler rundt og opp og ned, jeg bar mannen rundt for at han skulle få være med på det han ville,
jeg støttet og oppmuntret til at han skulle tilbake i jobb - noe han var etter et år - med god hjelp fra sjefen hans.

I løpet av disse årene var det ingen som spurte om jeg trengte noe hjelp,
om hvordan jeg hadde det. Alle så bare at ting fungerte godt, uten å tenke over hva som lå bak av arbeid, tårer og forsakelser,

Ingen tenkte over at jeg var på jobb, var mamma og trøster for den nærmeste familie i tillegg til at jeg var sykepleier, fysioterapeut, hjemmehjelp, sekretær og den som alltid var der når ting ikke var så greit(som når vi var hjemme og han var utslitt av jobb og trening).
Jeg var oppe om natten og skiftet sengetøy og vasket dyner og puter og en mann som hadde uhell i sengen.
Jeg handlet og laget mat og vasket i et hus som ikke var tilpasset en rullestolbruker.
Jeg levde med en mann som ikke klarte å be om hjelp. Det var ikke nødvendig å få hjelp til noe fordi han klarte jo alt!
Han kom hjem fra jobb og orket ikke noe annet.

Tilslutt ble jeg fysisk syk - totalt utslitt - i tillegg mistet jeg meg selv helt på veien.
Jeg var ikke lenger Gullet, den glade og kreative jenta full av ideer og overskudd til alt.
Jeg hadde aldri tid til meg selv og følte mer og mer at jeg ble pleier og ikke kjæreste og kone.
Jeg var alltid lei meg og redd for at noe skulle skje når han var ute alene - han klarte jo alt!

Vi flyttet fra hverandre, etter noen veldig tøffe perioder, men var enige om at vi skulle klare å samarbeide og være foreldre til han som var åtte år den gangen.
Vi var i flere år nærmeste naboer og det fungerte veldig bra. Da jeg traff far var min ex den første jeg fortalte det til, og han bifalt det på alle måter.

Vi er fremdeles glade i hverandre, men ikke som kjærester.
Vi feirer alle høytider og bursdager sammen.
Vi fester sammen - og har mange av de samme vennene(selv om det for mange av våre felles venner tok mange år før de skjønte hvorfor vi gikk fra hverandre - eller som de sier; at jeg gikk). Far skal på julebord til min ex i kveld.
Det er jeg som legger ham inn på sykehus når han er så syk at han ikke skjønner sitt eget beste.
Han er min beste venn.

En ting er i hvertfall sikkert, vi fikk ingen hjelp på veien av alle disse menneskene som "visste" hvordan ting var og burde være. Når disse menneskene i tillegg, for å trøste sa; det kunne vært verre, eller det er noen som har det verre, var det som å helle bensin på et bål som allerede sto i flammer.

Jeg var også helt sikker på at vi skulle klare noe sånt som vi ble utsatt for. Det var mannen min, kjæresten min, min aller beste venn og pappa til barnet vårt.
Det er mitt hittil største nederlag at det ble som det ble, men jeg tror at vi alle tre hadde fått langt større skader om vi hadde fortsatt å leve med hverandre.
Vi har et fantastisk forhold og vi er foreldre til en voksen gutt som har sett at foreldre kan være glad i hverandre og fungere godt som foreldre, selv om de har gått fra hverandre.

Så jeg trekker litt på smilebåndet når noen kommer med utsagn som HI.
Virkeligheten er ikke alltid som vi ønsker at den skal være.

Lykke til!
Mist ikke troen, men husk at dine bombastiske utsagn kan gjøre vondt verre, det er mye vi ikke vet om våre nærmeste og våre venner.

Veldig sterk lesning gullet. Det du skriver synliggjør at ting ikke alltid er svart-hvitt. Iallefall når man går over fra teori til praksis.

Det er umulig å svare på før man står i den situasjonen. Og det kan ligge mye under/bak vi ikke vet. Farlig å dømme før man har gått noen mil i den andres sko.

Det blir umulig for meg å svare på et slikt spørsmål før jeg står oppi situasjonen. Jeg har vanskelig for å tro at folk går "så lett som bare det", det ligger som regel mer bak enn folk vil fortelle i offentlighet.

Tusen takk for at du delte, Gullet! Og det er klart at om man ikke fungerer som kjærester lenger, og den friske parten mister seg selv, så er det jo feil å ikke skulle ha lov til å oppløse et partnerskap som har sluttet å være det i realiteten.

Man kan likevel være til støtte for den andre. Men det er lov å ikke ville gå fullstendig til grunne selv også, det er ingen som tjener på det.

Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?

Det er et utrolig vanskelig spørsmål, som jeg tenker at det er umulig å svare på før man har opplevd å stå i situasjonen selv. Det er umulig å forestille seg hvordan man reagerer i en så ekstrem situasjon, og statistikken viser vel at samlivsbrudd etter alvorlige ulykker/skader som de HI beskriver over her, er relativt vanlig. Jeg tror ikke NOEN kan si hundre prosent sikkert hvordan de ville reagert.

Nå har gullet sagt det meste her. Jeg har heldigvis aldri vært i nærheten av en slik situasjon, og aner rett og slett ikke hva som kan komme til å skje. Jeg håper selvsagt at vi kan greie å holde sammen, men tror ikke jeg kan love det.

Nå har jeg vært delvis sykemeldt i en periode - bare det sliter på forholdet.

Sitron skrev:

Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?

Om jeg hadde endt opp permanent som en person hvor pleiegraden hadde blitt for stor for mannen min, eller jeg hadde fått en personlighetsendring som gjorde at han ikke kunne bo sammen med meg mer, så hadde jeg (nå) hatt forståelse for det. Men jeg hadde regnet med at han hadde hjulpet meg til å få den pleien jeg trenger, fått hjelp til å starte et annet liv på en verdig måte og jeg antar at vi hadde holdt kontakten.

Det er forskjell på å bli forlatt 3 dager etter en kreftdiagnose og at man hadde oppløst ekteskapet etter en periode hvor man har sett at det ikke hadde gått i lengden.

Sitron skrev:

Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?

Jeg hadde vært fornøyd bare han ble nå som jeg ER oppegående fysisk og psykisk, men siden han har dratt sin vei så er jo saken biff. Forøvrig tror jeg, etter det siste 1,5 året med kamp for ekteskapet, at jeg kan si med noenlunde sikkerhet at jeg hadde blitt, i hvert fall lenge nok til å gi det en real sjanse, om han hadde blitt syk. Mer enn det kan vel ingen gjøre.

Utrolig sterk lesning Gullet Tøff historie med en god slutt.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg sto oppi en slik situasjon.
Svaret på det finner jeg vel forhåpentligvis ikke ut av heller.

Esme skrev:

Det er forskjell på å bli forlatt 3 dager etter en kreftdiagnose og at man hadde oppløst ekteskapet etter en periode hvor man har sett at det ikke hadde gått i lengden.

Ja, for eksempel. Det er klart det finnes umodne drittsekker der ute som ikke er i stand til å stille opp i en vanskelig situasjon, men det er jo så mange forskjellige situasjoner at er umulig å svare på dette kategorisk, uten å forenkle totalt. Det kan være ekteskap som har slitt og er på randen av skilsmisse når noe skjer og der partneren føler seg tvunget til å bli, kanskje aller mest pga forventninger fra omverdenen. Jeg har sett pleietrengende MS-pasienter på permanent opphold på boliger/sykehjem som fortsatt er gift på papiret etter mange år, men det er jo åpenbart at det ikke er en normalsituasjon og at det kanskje etterhvert blir som å besøke en syk, gammel mor og far. Skal man forvente at partneren ikke skal få leve videre og få et godt liv med en annen når dette skjer i 30-årsalderen? Og når partneren forandrer seg totalt pga en ulykke, både fysisk og psykisk, skal man forvente at opprinnelige følelser ikke forandres samtidig?

Jeg har tenkt endel på dette. Mannen min var jo innlagt på intensiven med lungekomplikasjoner etter influensa nå i høst. Ett mulig scenario en periode var Rikshospitalet og EKMO - det kan da gi forandringer i personligheten. Som delvis er reversible, det er umulig å si. Uansett var det en situasjon som for oss begge var det mest intense vi har opplevd, men likevel ekstremt forskjellig for oss begge. Veldig slitsomt for begge to, han fordi han var alvorlig syk og jeg fordi jeg måtte være Superkvinnen som ordner og fikser alt, støtter alle andre, er hotell og serviceinstans for hans familie, sykepleier og den som ordner og fikser og u name it. Dette gjør noe med forholdet, og det gjør noe med de involverte personene. Jeg tenkte mye på det mens jeg ventet på at han skulle våkne, og ikke minst mens jeg ventet på at han skulle bli mer seg selv etter å ha våknet. Styrkeforholdet i samlivet endrer seg også, oppgavefordelingen endrer seg, ting er ikke som før. Jeg har ingen problemer med å se for meg at en sykdom eller skade som endrer ting og tang permanent, endrer personlighet og pleiebyrde, gjør at man ikke henger sammen som par lenger.

Å forlate noen på grunn av en sykdom tror jeg det er få som gjør, det å forlate noen rett etter de har fått en kreftdiagnose er brutalt. Men at en sykdom eller skade kan endre et forhold slik at man går fra hverandre, det tror jeg sikkert. Jeg hadde ikke villet at min mann skulle blitt hos meg på tross av hva som helst, jeg hadde forventet av han at han bidro til å skape en ok tilværelse for meg før han dro, men så hadde jeg ønsket for han at han skulle være lykkelig selv om det ikke involverte meg. Det kan også være forhold som hangler og som egentlig var slutt før sykdommen, skal man da bli på grunn av sykdom? Jeg vet ikke om det er beundringsverdig engang å være så selvutslettende. Men klart, man kan velge bedre timing enn midt i en cellegiftkur.

Takk for at du deler historien, Gullet

Jeg tror du gjorde som de fleste av oss ønsker å gjøre.
Det er jo ikke gitt at man blir i et forhold etter en ulykke fordi man må, det jeg mente i innlegget mitt er at man strekker seg langt.
Det syns jeg absolutt du gjorde. Du gjorde alt du kunne -og mere til.
Da dere gikk fra hverandre var jo det en avgjørelse som dere var enige om. Ihvertfall sånn jeg tolket innlegget ditt.

Det viktigste for meg å få frem med min historie er at når ting skjer - ulykker, sykdom, arbeidsledighet, familietrøbbel - så blir ikke ting som vi har tenkt, uansett hva vil vil.

Kjærlighet er så mye mer enn bare å være der, og noen ganger vinner kanskje kjærligheten på at vi må ta de umulige valgene.

Uansett er det viktig å ta vare på seg selv i tøffe situasjoner, det er ingen som er tjent med at noen utsletter seg selv, og i hvert fall ikke fordi noen ikke bifaller valgene vi gjør.

Da det sto på som verst sa jeg til en som den gang var en venn; bo en uke i min seng, så skal vi se hva du vil si om hvor bra ting er og hvor godt ting fungerer. Vi viser alle det peneste ansiktet utad, og i hvert fall til våre verste kritikere, det er jo bare naturlig.

Jeg har fått mye pepper for valget jeg gjorde, av mennesker som ville gjort noe helt annet, selv om også min ex forklarte at det var et valg vi gjorde, og det er vi som lever våre liv. Ingen andre.

Tusen takk for alle hyggelige prikkekommentarer.