Fadese
20k innlegg
Fiine Gullet! Det var en sterk historie!
Festet Låst
Hadde dere noen gang forlatt partnerene deres om ...
Startet av lillemy01 85 svar 12k visninger
- Hasselnøtt7,1k innleggJeg tenker ganske enkelt at dersom noen hadde forlatt meg fordi jeg hadde fått en diagnose (og bare derfor), hadde jeg nesten vært glad til. Jeg hadde åpenbart kvittet meg med en byrde snarere enn en støtte.
- Maz8,9k innleggSitron skrev:Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?
Hadde jeg blitt så skadet hadde jeg håpet at jeg hadde hatt gangsyn nok tilå ønske godt for mitt barn så vel som min mann. En utslitt mann kan ikke fungere som en pappa heller. Jeg håper jeg i en slik situasjon hadde gitt nok slipp til å la ham leve et liv utover det å passe meg. Om jeg hadde klart å være såpass uselvisk er en annen sak.
Gullet - Floksa20k innleggHva jeg hadde gjort vil vel anhenge av hva som skjedde.
Men slik jeg kjenner meg selv ville jeg uansett ikke sviktet han.
Så kan man selv regne ut hva det betyr 🙂 - Perhonen3,9k innleggGullet sin historie setter ting i perspektiv. Selv bor jeg med en sønn som trenger veldig mye hjelp og støtte, og man flytter ikke i fra barna sine. Men jeg må allikevel innrømme at jeg håper han kan flytte i fra meg, slik at han kan få et verdig liv uten meg, og jeg et liv uten ham. Vi sliter på hverandre.
Jeg flyttet fra hans far etter å ha forsøkt å leve opp til hans vansker med en bipolar lidelse som han nektet å medisinere, etter nesten tjue år. Og jeg må si som Gullet, man mister seg selv på veien. Man setter til side så meget av seg selv at man nærmest på starte på null.
Om jeg ble hardt skadet og pleietrengende så håper jeg at jeg får hjelp, men jeg ville ikke ønske at min kjæreste skulle bli hos meg med de belastninger de ville påført han. Jeg vet han er veldig veldig glad i meg, og jeg er absolutt veldig glad i ham. Uansett så har han bare ett liv og jeg vil han skal få det meste ut av det.
Hva jeg selv ville gjort vet jeg ikke. Jeg vet fra før av at jeg ikke takler belastningen med å leve med et menneske med store psykiske vansker, vansker som setter begrensninger for mitt eget liv i form av kontrollbehov og sjalusi. Men jeg tror om man har et godt og solid forhold fra før tåler det også belastninger. Kanskje er ikke sykdom det som gjør at man drar, kanskje er avgjørelsen tatt på forhånd. Skal man da bli hos noen man ikke elsker lenger fordi vedkommende er blitt syk?? Jeg ville ikke ønsket det for meg selv. - Harriet Vane57k innleggJeg er glad Gullet delte sin historie, for HI er en smule herlig naiv når hun sier at hun ALDRI uansett ville gå fra mannen.
Jeg innrømmer glatt at jeg kunne kommet til å gå fra mannen om han sluttet å være den han er, den jeg elsker. Hvis han drastisk endret personlighet eller væremåte (utviklet psykopatiske eller schizofrene trekk, ble voldelig, begynte å ruse seg, bruke opp alle pengene våre eller være notorisk utro), hvis vårt samliv ble endret fra å være et samliv mellom to likeverdige partnere til å bli en pleier/pasient-relasjon, hvis jeg ikke lenger fikk være meg og gjøre mine ting, hvis ungene fikk for lite og dårlig omsorg fordi han krevde for mye...
Jeg er ikke av den spesielt oppofrende typen, så å bli sykepleier på heltid er ikke noe for meg. Det betyr ikke at jeg ikke elsker min mann, altså. - Joika30k innleggMannen til en bekjent døde av kreft i fjor, og hun sa at etter han ble syk (det siste året han levde), så forandret han personlighet veldig, og når han døde, så var hun nesten "ferdig sørget", for mannen hun giftet seg med hadde forsvunnet for lenge siden. Så om man brekker ryggen og blir lam, så er oddsen også stor for at man forandrer seg som person, for slikt gjør noe med en. Så man kan vel aldri bastant si at man dermed skal stille opp som "pleier" for vedkomne resten av livet, og følelsenen ikke er på plass?
- Nessie58k innleggDet kommer helt an på. Jeg hadde nok ikke blitt hos min mann om han ble en helt annen, for som nevnt over skifter mange personlighet når de blir syke også. Det avhenger også om det er en sykdom som kan behandles, eller om det er noe varig. Jeg ville nok også slitt om min mann ble en pleietrengende resten av livet, sånn at jeg istedet for en mann ville hatt et ekstra "barn" å ta meg av i hverdagen. Men hvordan jeg ville ha reagert er umulig å si på forhånd tror jeg.
- Mani3,5k innleggMartyrrollen er ikke særlig sympatisk spør du meg. Når det er sagt er det vel ingen tvil om at man har forpliktelser ovenfor hverandre i et forhold, forpliktelser til å støtte, hjelpe og være tilstede.
Men om man fortsetter er dødt ekteskap bare av plikt mens man setter alle andres behov til side, det kan jeg lett se for meg som uholdbart. - ming6,3k innleggFadese skrev:Det kommer helt an på hvilke endringer ulykken hadde medført. Her er det ikke snakk om bare fysiske, men også kognitive og personlighetsmessige forandringer. HI nevner hjerneskader, og det er et område jeg kjenner til og et godt eksempel. Mange samliv ender etter slike skader, og jeg tipper det blant annet har sammenheng med at denne type skader medfører endringer på mange plan. Dersom mannen min hadde fått skader som gjorde ham svært impulsiv, medførte at han ikke evnet til å ta andres perspektiv, hadde redusert hukommelse, slet med planlegging, ikke så konsekvenser av handlinger, lav frustrasjonsterskel og sinnemestringsproblemer, hva hadde jeg gjort da? Skulle barna og jeg ha levd et liv der vi gikk på tå hev i frykt for å irritere ham? Skulle jeg ha vært den stygge ulven som satte grenser for pengebruk (jf impulsivitet, red. evne til planlegging og det å se konsekvenser av egne handlinger, frustrasjonsterskel og sinnemestring)? Hadde det vært til å leve med for oss andre? Hadde jeg maktet dette i tillegg til at nettverket forsvant (klassisk), i tillegg til at jeg måtte koordinere samarbeidet med diverse hjelpeinstanser, ble alene om det meste av ansvar og gjøremål for barn og hjem og faktisk hadde mistet den mannen jeg giftet meg med? Jeg sier ikke at det hadde vært enkelt å bryte ut, og samvittigheten hadde sikkert tynget. Men jeg hadde fortsatt hatt ansvar for mitt eget og ikke minst barnas liv. For meg framstår det litt vel bombastisk og kanskje litt naivt å konsekvent si at man aldri hadde forlatt sin kjære. Jeg tror ikke man greier å se for seg hvor store endringene i livs- og familiesituasjonen kan bli ved slike skader, med mindre man har stått i det selv.
Jeg kan bare signere Fadese helhjertet her.
Og takke Gullet for at hun deler sin historie. - Skremmern32k innleggJeg skjønner svært godt at hi er/blir farget av sine opplevelser, så jeg synes det blir feil å snakke om bobler, at man umulig kan vite det på forhånd o.l. Jeg har aldri kjent noe sånt på kroppen selv, så jeg aner ikke hva jeg ville gjort i en slik situasjon, men jeg håper og tror at jeg hadde blitt ved min manns side.
- Ole Brumm16k innleggAner ikke.
- Chablis24k innleggDet vet jeg ikke før jeg står i de situasjonene. Det er lett å si nå at man aldri kommer til å gjøre det men det kan man virkelig ikke vite for sikkert før man står i det.
- Nillenalle285 innleggDette syns jeg er utrolig vanskelig å svare på, for ikke å si umulig. Og jeg har tenkt på dette mange ganger tidligere, etter å ha sett og hørt om mange sjebner gjennom jobb i helsevesenet. Jeg lider av ganske stort "flink pike"-syndrom og kunne nok ha "holdt ut" med mye og lenge pga samvittighet og forventninger fra andre. Men når kjærligheten og samholdet er borte så tror jeg det er over. Da er ingen av partene tjent med en bitter partner som "ofrer" seg. Men å egentlig svare på dette veit man jo ikke før man står der. Håper både jeg og min mann slipper å ta stilling til dette noen gang.
- mammamia488 innleggJeg tror ikke jeg ville forlatt han, men jeg vet at det er stor risiko for skilsmisse der den ene parten blir syk eller skadet.
- Heilo19k innleggNillenalle skrev:Jeg lider av ganske stort "flink pike"-syndrom og kunne nok ha "holdt ut" med mye og lenge pga samvittighet og forventninger fra andre. Men når kjærligheten og samholdet er borte så tror jeg det er over. Da er ingen av partene tjent med en bitter partner som "ofrer" seg. Men å egentlig svare på dette veit man jo ikke før man står der. Håper både jeg og min mann slipper å ta stilling til dette noen gang.
- Skilpadda59k innleggJeg synes sånn generelt ikke folk bør være gift/kjæreste med noen hvis de ikke har lyst til å være gift/kjæreste med dem. Det er ikke flåsete ment; jeg synes det er ganske viktig å være sikker på at man vil være sammen med kjæresten sin - ikke at man må være kjempeforelsket hver eneste dag, eller at man aldri kan være lei og sliten, men at man bør ha en sånn grunnleggende følelse av at dette er kjæresten min, vi velger å være kjærester, og det er en gjensidig, voksen avgjørelse, liksom. Hvis noe skjer som gjør at man ikke greier å føle at dette lenger er et gjensidig kjæresteforhold, synes jeg det er helt rimelig at man oppløser det formelle ekteskapet/samboerskapet. Og så kan det hende i noen tilfeller at man eventuelt går over til en annen type forpliktende forhold, som det Esme var inne på tidligere, og som gullet skrev så flott om - at man fortsetter å vise omsorg og ta ansvar og være en omsorgsperson og et nært familiemedlem, men at man kanskje ikke vil eller orker å være kjæreste med personen lenger.
- Libra6,9k innleggUtrolig vanskelig å vite på forhånd hvordan jeg ville ha reagert, men jeg tror at jeg kan si at hvis kjæresten min slutter å være kjæresten min - uavhengig av hva som er grunnen, så ser jeg det ikke som usannsynlig at samlivet vårt ville ha blitt avsluttet. Det vil ikke bety at jeg ikke vil stille opp som medmenneske og støtteperson - men jeg greier ikke se for meg at jeg ville ha påtatt meg rollen som kun pleier/psykolog/mamma eller hva det skulle være.
- Pegasus3,9k innleggMan kan tro at man vet, men man vet aldri før man står i situasjonen. Kjærlighet gir mye styrke og krefter, men selv den sterkeste kan gå tom for krefter til å kjempe videre. Til syvende og sist er det så brutalt at man må ta vare på seg selv og barna først- ektefellen sist.
- Tallulah84k innleggJeg syns det er utrolig naivt å tenke at man aldri ville gått i en slik situasjon. Sterk sykdom kan være vanskelig for begge parter i et forhold å komme seg gjennom, og jeg ser ikke bort i fra at kjærestefølelsene kan forsvinne i en slik prosess. Jeg er veldig enig med Skilpadda.
Logg inn for å svare i denne tråden.