Må man være redd for å dø?

...

Jeg finnes ikke redd for å dø.
Jeg vil nå helst leve, og jeg kan godt bekymre meg for de jeg etterlater meg om jeg dør, men redd for døden er jeg ikke.
Det hender at noen reagerer på det, men stort sett så syns folk at det høres bra ut og en del skulle ønske at de følte det på samme måte.

(På en syk måte så gleder jeg meg litt til å dø når den tid kommer, så får jeg endelig vite for sikkert om jeg har rett. )

Jeg er heller ikke redd for å dø, men det er jo ikke dermed sagt at jeg vil det. Kommer man dit, så kommer man dit liksom.

Det jeg er redd for, er å dø fra barna mine eller at de skal dø fra meg, jeg vil være her sammen med dem så lenge som mulig. Men selve døden er jeg ikke redd for nei. Jeg har dog store problemer med omstendighetene rundt døden, rent fysisk. Jeg får angst av begravelser, kroppen som slutter å fungere og råtner bort, jeg takler det ikke og vil aldri noensinne frivillig se et dødt menneske igjen. Jeg får frysninger bare av tanken. Egentlig får jeg angst av hele døds-konseptet! Men jeg har et livssyn som gjør at jeg på en måte gleder meg til å se hva som finnes etter døden, om jeg får treffe igjen mine kjære osv, så jeg er som sagt ikke redd for akkurat den biten.

Tja, noen ganger er jeg redd for å dø. Andre ganger er jeg som deg at jeg ikke vil dø.

Iset skrev:

Jeg finnes ikke redd for selve døden jeg heller. Det JEG er redd for, er å dø fra barna mine eller at de skal dø fra meg, jeg vil være her sammen med dem så lenge som mulig. Men selve døden er jeg ikke redd for nei.

Sånn har jeg det også. Men jeg ser ikke bort i fra at det er fordi døden for meg enda er en litt fremmed skikkelse. Jeg tror kanskje jeg ville ha vært litt rent for det ukjente som skulle skje hvis jeg "lå for døden", og jeg ser ikke bort i fra at jeg vil komme til å bli mer redd for døden etter hvert som jeg blir eldre. Død som følge av en plutselig ulykke er jo det jeg ser for meg som en mulig død nå, og det er litt annerledes enn å gå og vente på døden tror jeg.

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil ikke dø pga jenta mi, og familien min.
Jeg tror egentlig aldri jeg har vært redd for det. Men jeg har vært redd for at andre skulle dø. Men det blir noe annet. Det er ikke pga døden i seg selv, men frykten for å bli alene, miste barn osv.

Er dette egentlig så uvanlig?

Jeg er ikke redd for å dø, jeg skjønner ikke hvorfor man skal være redd for selve døden. At man ikke ønsker å dø fra sine nærmeste ser jeg ikke på som en redsel for å dø.

Jeg har nok vært redd for å dø ja, men stort sett er jeg bare ikke klar for å dø; dvs. jeg vil ikke dø, fra barna mine og de jeg er glad i. Ikke nå.

Jeg går ikke rundt og er redd for å dø. Det blir for abstrakt.

Men det kan da ikke være spesielt behagelig, så det er jo ikke en opplevelse jeg ser frem til heller akkurat.

Nei, man må ikke.
Bortsett fra at jeg har to barn som jeg håper jeg får følge i mange, mange år fremover er jeg ikke redd for å dø. Jeg tror vel ikke egentlig på så veldig mye, og dermed klamrer jeg meg fast til at det å dø er en fin ting når man er ferdiglevd. At man da skrur av og så er det ikke mer. Man slipper å forholde seg til vonde/vanskelige ting. Så får man gjøre det beste ut av livet mens man lever det da, og nyte de dagene man får sammen med sine kjære. Og det tror jeg man gjør best om man ikke går rundt og er redd for å dø.

Mjau skrev:

Men jeg har vært redd for at andre skulle dø. Men det blir noe annet. Det er ikke pga døden i seg selv, men frykten for å bli alene, miste barn osv.

Er dette egentlig så uvanlig?

Jeg trodde ikke det var så uvanlig, men jeg har møtt forferdelig mange rare reaksjoner når jeg har diskutert dette IRL. Det du skriver om å være redd for å miste andre kjenner jeg meg veldig godt igjen i.

Det opptar sjelden tankene mine, så jeg er nok ikke redd for det her og nå.
MEN skulle jeg bli alvorlig syk nå, hadde jeg blitt livredd.
Jeg hadde nok vært mest redd for å forlate ungene mine, mannen, broren min, mamma og pappa, ikke selve det å dø.

Det må da bare være fint å ikke være redd for å dø? Jeg var veldig redd for å dø en periode da jeg var yngre, men etter hvert har jeg lært meg å ikke være det. Det er så slitsomt å gå og bekymre seg hele tida. Jeg har da nok av andre å bekymre meg for, om jeg ikke skal gå og ha frykt for å dø også. Jeg vil jo ikke dø, men jeg frykter ikke døden lenger. Hvis jeg nå må gjøre noe jeg tenker kan være potensielt farlig, som å kjøre bil på glatta, så tenker jeg: "Javel, er jeg riktig uheldig, så dør jeg vel da". Og så trekker jeg på skuldrene, tar de forholdsreglende jeg kan, og tenker ikke mer på det. Døden er der. En dag kommer den til meg. Jeg orker ikke bruke den tida jeg har til å grue meg til det.


Å være redd for at folk jeg er glad i skal dø, synes jeg blir noe annet. Jeg prøver jo å holde den redselen på avstand, men noen ganger slår det til så jeg føler meg helt lammet.

Jeg er redd for selve døden. Den eventuelle frykten jeg måtte føle rett før. Jeg har hatt dødsangst da jeg trodde jeg kom til å dø en gang, og det er en følelse jeg ikke ønsker å føle igjen.

LilleRosin skrev:

Jeg går ikke rundt og er redd for å dø. Det blir for abstrakt.

Men det kan da ikke være spesielt behagelig, så det er jo ikke en opplevelse jeg ser frem til heller akkurat.

For gamle, syke mennesker tror jeg døden kan være veldig behagelig.

Nei, jeg er heller ikke redd for døden. Har lest for mye Terry Pratchett.

Fjas til side; det er mye skumlere å tenke seg at jeg skulle bli alvorlig skadet, eller at noen av de andre skulle dø. Om jeg skulle dø selv, er jeg jo ... død? Det har ingen konsekvenser for meg, etter mitt livssyn. Selvsagt har jeg lyst til å være her, fremfor å dø, men det finnes alternativer mellom "leve" og "dø" som er uendelig mye mer skremmende.

Nå er jeg såpass vettlaus at jeg ikke engster meg for grå hår, aldring, rynker, terrorangrep eller armageddon heller, så det må nok være noe feil med meg.

Jo lengre unna døden og alvorlige sykdommer en er jo lettere er det å ikke være redd for å dø, tenker jeg. I hvilken sammenheng har dette kommet opp? Det er vel ikke et hverdagslig tema, akkurat.

Jeg tenker ikke på døden i det daglige, men om jeg skal gjøre det er det som om jeg trekkes bort fra livet jeg vil leve og det er jeg ikke interessert i. Når det er sagt er døden godt bortgjemt i vårt samfunn, noe fjernt som helsepersonell skal ta seg av. Jeg tror vi hadde fått et mer naturlig forhold til døden om det ikke var et forbudt tema, slik jeg ofte opplever at det er.

Jeg er heller ikke redd for å dø, men jeg vil ikke dø. Ikke nå.

ullmor skrev:

Jo lengre unna døden og alvorlige sykdommer en er jo lettere er det å ikke være redd for å dø, tenker jeg. I hvilken sammenheng har dette kommet opp? Det er vel ikke et hverdagslig tema, akkurat.

For meg er det heller motsatt. At jo nærmere døden har vært innpå oss, jo mer har jeg tenkt på dette. Den har jo ikke banket på til meg personlig, mulig det var det du mente? Det er ikke så rent sjelden jeg har slike diskusjoner, mulig jeg bare er litt mer enn vanlig opptatt av eksistensielle tanker?