Må man være redd for å dø?

Fryd skrev:

For meg er det heller motsatt. At jo nærmere døden har vært innpå oss, jo mer har jeg tenkt på dette. Den har jo ikke banket på til meg personlig, mulig det var det du mente? Det er ikke så rent sjelden jeg har slike diskusjoner, mulig jeg bare er litt mer enn vanlig opptatt av eksistensielle tanker?

Det er naturlig at man er opptatt av det som er nærmest, om man må forholde seg til død og alvorlig sykdom blir tankene på døden nærliggende. Om man får spørsmålet som her på forum er det lett å si at en ikke er redd for å dø, nettopp fordi det ikke er en situasjon der døden sannsynliggjøres.

Det må være godt å ikke være redd for døden.

Jeg har tidligere hatt skikkelig dødsangst, og tenker fremdeles ofte på døden. Hver dag er tankene innom døden. Jeg er ikke redd for det å dø, men for å aldri være her mer. Jeg synes det er ekkelt å tenke på hva jeg skal dø av og når. Er min "skjebne" å dø ung f.eks? Jeg tror ofte jeg har en alvorlig sykdom, det henger vel sammen med dødsangsten.

Jeg har det under kontroll altså, men jeg har mine perioder. Merket det godt etter at jeg i høst fikk fjernet alvorlige cellforandringer på livmorhalsen. Tankene om døden kom oftere etter det.

Jeg har trodd jeg holdt på å dø en gang, og da ble jeg fryktelig redd. Ikke for selve døden, men for konsekvensene, altså å dø fra mann, barn og familie. For meg er det det jeg legger i å være redd for å dø. Selve døden ser jeg ikke noen grunn til å frykte.

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg bare vil ikke med tanke på barna mine.

Jeg er ikke redd for døden. Men jeg er redd for å dø på en pinefull og vond måte, både for meg og de rundt meg. Og jeg er redd for å dø _fra_ lillegutt.

Jeg har hatt alvorlig sykdom godt innpå livet, både for lillegutt, meg selv og min svært kreftsyke far så dette er noe jeg har hatt grunn til å tenke endel over.

Selve døden er jeg ikke redd.

Jeg er mer redd for smerter og en langtrukken død. Og så vil jeg ikke etterlate meg noen, så i min perfekte verden, ryker hele min familie, ink nære venner, i et digert smell.

Ine skrev:

For gamle, syke mennesker tror jeg døden kan være veldig behagelig.

Hvorfor det? Selv om man er gammel og syk er det vel ikke gitt at selve dødsøyeblikket er mer behagelig enn om man er ung?

Når man først er død, er det vel likt for alle.

Jeg er ikke redd for selve døden. Men jeg er veldig redd for å dø fra barna mine. Og jeg er veldig redd for å miste noen.

LilleRosin skrev:

Hvorfor det? Selv om man er gammel og syk er det vel ikke gitt at selve dødsøyeblikket er mer behagelig enn om man er ung?

Når man først er død, er det vel likt for alle.

Tja, derom strides vel "de lærde".

Selv om man er gammel og syk er det vel ikke gitt at dødsøyeblikket er ubehagelig heller? Og ja, jeg tror fortsatt en del gamle og syke, som er lei av liv med sykdom kan oppfatte det å dø som en befrielse ja.

Har jo hørt mange som har vært klinisk død og som har kommet til live igjen, og mange sier jo det var helt vidunderlig, tunnell av lys osv.

Noen må jo bruke den "I'm not afraid of dying, I just don't want to" (Robbie :hviiiine: )

Men fra spøk til revolver; nei, jeg er ikke redd for å dø. Det er umulig å unngå, jeg kjenner neppe stort til det, og det er klart det vil være sørgelig å måtte dø fra dem jeg elsker, men det er nå engang slik det er.

Jeg er ikke redd for å dø. Har hatt dødsangst 1 gang og fikk da en merkelig ro over meg i hele situasjonen.

Er mer redd for å miste de jeg har rundt meg.

Pappalille skrev:

Noen må jo bruke den "I'm not afraid of dying, I just don't want to" (Robbie :hviiiine: )

Nja, var det ikke Im not kean on living eather.

Jeg er ikke redd for å dø. Etter å ha hatt et raid av døding rundt meg ser jeg på døden som en litt lunefull følgesvenn. Jeg vil ikke dø NÅ, men jeg vet jo at jeg skal det en gang. Jeg er vel heller ikke redd for at mine kjære skal dø, jeg vet jo at de skal det.

Ine skrev:

Og ja, jeg tror fortsatt en del gamle og syke, som er lei av liv med sykdom kan oppfatte det å dø som en befrielse ja.

Det er jeg ikke uenig med deg i.

Det var komforten i dødsøyeblikket jeg ikke helt ser hvordan alder/sykdom/etc spiller inn. Med mindre man er bevisstløs, det må jo være det beste. Syk eller frisk.

Jeg er ikke redd for å dø og pleier å si at det er jo ikke farlig å dø, man er jo bare død.

Jeg er mer redd for å bli alvorlig skadet eller syk med frykelige smerter og å ikke kunne kommunisere lenger, det er en skremmende tanke.

Det er flere aspekter ved det å dø som gjør at det er litt vanskelig å svare på om man er redd for å dø eller ikke. Jeg er ikke redd for døden i seg selv. Jeg er ikke redd for hva som skjer etterpå. Men jeg er redd for dødsprosessen hvis denne er lang og slitsom. Og jeg er redd for å etterlate barna mine uten meg. Det var jeg ikke før, men jeg ble det etter mannen min var veldig syk i fjor. Da gikk det opp for meg hvor sårbar man er når man har ansvar for små barn. Og jeg vil virkelig ikke dø, jeg er for glad i livet til det.

Nei. Man må slettes ikke være redd for å dø. Det kan da ikke være annet enn et gode om en lever livet vel vitende om at det er kun en endestasjon for oss alle, men at frykten ikke får tak på veien?

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har opplevd å "være over på den andre siden" og det var en opplevelse som gjorde meg enda mer trygg på at døden ikke er en fiende. I tillegg har jeg valgt å arbeide med alvorlig syke og døende i mitt virke som sykepleier.

Jeg er ikke redd for å dø, men sier som mange av dere andre at jeg ikke ønsker å dø. Når døden kommer vet jeg uansett at jeg blir klar for det. Det kommer når det kommer. Jeg er mer redd for å bli for gammel til å ta vare på meg selv og være plaget av sykdom.

Jeg aller mest redd for å forlate barna og mannen. Og jeg er redd for å dø en smertefull død.

Bestemoren min døde av tykktarmskreft og hadde forferdelige smerter i trekvart år samtidig som hun gruet seg til å forlate oss. Det var bare fælt; både for henne og oss.

Men å være død er jeg ikke redd for.

Jeg finnes ikke redd døden overhodet.

Det er helt forferdelig å forestille seg at barna må vokse opp uten mamma, så det er en stor frykt, men på barnas vegne. Det at jeg skal dø gjør meg ikke redd eller trist. Jeg håper selvsagt ikke at jeg kommer til å ha en sakte smertefull død, men med fremtidens muligheter innen palliativmedisinen og evt. mulighet for aktiv dødshjelp bekymrer jeg meg ikke for det heller.

Fryd skrev:

Holder det ikke å ikke ville det?

Spørsmålet dukker opp fordi jeg stadig blir møtt med skepsis og negative reaksjoner hvis dette temaet dukker opp. Jeg finnes ikke redd for å dø, men det virker nesten som at det er forventet at man er det? Jeg vil jo ikke, holder ikke det altså?

Jeg synes det beste må jo være å ikke være spesielt redd for det, selvom de aller fleste kanskje er det, jeg blandt annet - det er slitsomt