Kvinner burde ikke fått barn - Det hellige moderskap

Jeg har ikke lest artikkelen, fordi jeg kjenner at jeg får helt noia når likestilling/foreldreskap skal "reduseres" til kroner og øre. Jeg er så lei den holdingen (på alle områder). Jeg synes at kroner og øre innstillingen er fin ift likelønn, heving av status til tradisjonelle kvinneyrker etc. ref. Skremmern. Men når det gjelder dette med å lete med lys og lykte etter hvor mye kvinner går glipp av fordi de får barn og framsette det i kr. og øre så klarer jeg ikke å få opp engasjementet. Sikkert fordi jeg ikke ser noe særlig med diskriminering på min arb.plass ift kvinner som kommer tilbake etter endt permisjon. (Jeg har gått glipp av litt lønnsjustering under permisjon, men tatt igjen en god del når jeg har kommet tilbake.)
Det er ikke fordi jeg ikke tror at andre arbeidsgivere diskriminerer eller at diskriminering av kvinner ift. graviditet og permisjon er overdrevet at jeg ikke blir engasjert, men fordi jeg synes alt i samfunnet idag skal på en eller annen måte omsettes til en verdi i kr og øre. Det er jeg så lei av!! Skulle ønske at vi kunne snakke om verdier på en annen måte generelt. (Uten å måtte ty til helt husmorhappiness.)
Skulle kronikkforfatterne fanget min interesse så måtte de ha vinklet seg anderledes og klart å overbevise meg om at det jeg "taper" på å bli mor er et faktisk verditap, og ikke noe som ser ut som et tap i et jobbregnskap, men som i mitt personlige totalregnskap faktisk er ikke er noe tap, snarere tvert imot.
Jeg vil heller lese artikler som er skrevet for å motivere fedre til å komme på banen, artikler som beskriver hva fedre kan vinne på å komme på banen. Nå har vi fokusert lenge på hva vi kan gjøre for å gi kvinner flere valg, på tide å fokusere på hvordan menn skal få like stor valgfrihet, ved å fokusere på den moderne mannen og den moderne farsrollen.

sindrome: godt skrevet! Enig i mange av tankene dine.

Jeg syns også det er problematisk at det å få barn fremstilles som en likestillings-fiendtlig handling, et slags nødvendig onde, som kvinner burde kreve kompensasjon for.

Det er ikke alt som kan måles i penger, og jeg mener man er på ville veier hvis alle deler av livet skal inn i en kost / nytte-analyse.

I såfall er det vel åpenbart at eldreomsorg er det første vi må slutte med.

bina skrev:

sindrome: godt skrevet! Enig i mange av tankene dine.

Jeg syns også det er problematisk at det å få barn fremstilles som en likestillings-fiendtlig handling, et slags nødvendig onde, som kvinner burde kreve kompensasjon for.

Det er ikke alt som kan måles i penger, og jeg mener man er på ville veier hvis alle deler av livet skal inn i en kost / nytte-analyse.

I såfall er det vel åpenbart at eldreomsorg er det første vi må slutte med.

Det er sant, men samtidig så er det jo helt klart viktig å sørge for at kvinner ikke taper for mye ved å få barn, det er jo bare å se på Italia og Japan det, de har jo kjempeproblemer fordi kvinner ikke får nok barn.

Koster det for mye, så synker fødselstallet. Så det er jo viktig at man legger rette for at kvinner kan få barn og samtidig ha en jobb som de greit kan forsørge seg på. Et samfunn kan ikke stole på at kvinner får barn uansett.

Tja, artikkelen henviser til at kvinner med barn også skårer dårligere på lykke og fritid, ikke bare kroner og øre. Nå vet jeg ikke hva som menes med lykke og fritid, om det er subjektiv skåring eller hva. Er det slik at kvinner med barn jevnt over føler seg mindre lykkelige og at fritiden er av dårligere kvalitet enn hvordan kvinner uten barn opplever det, vil jeg påstå at det er vel så alvorlig som lavere lønn og dårligere karriere. Æsj, dette ble en ekkelt lang setning.

Esme: Det er helt klart at det ikke skal være slik at kvinner taper mye/for mye ved å få barn, og jeg synes vel at Norge har kommet langt på dette området. Det vi har oppnådd er kjempebra, men jeg tror at hvis man vil komme "lenger" så må vi endre fokus både i debatten og ift. virkemidler. Så langt synes jeg at det meste har dreiet seg om kvinner, noe som i og for seg er riktig, siden det var kvinner som ikke hadde de samme mulighetene som menn. Men nå tror jeg at tiden har kommet for å få likestilling i likestillingsdebatten, og dermed mere fokus på menn. Jeg tror ikke vi forandrer menn ved å forandre kvinner. Menn må ville dette selv, tror jeg. Derfor synes jeg det er synd når vi fremdeles har artikler som tar for seg likestilling ved å fokusere på kvinner og "det hellige morskapet".

sindrome skrev:

Derfor synes jeg det er synd når vi fremdeles har artikler som tar for seg likestilling ved å fokusere på kvinner og "det hellige morskapet".

Det var du som ikke hadde lest artikkelen ja? Den forsvarer ikke det hellige moderskapet, om det er det du tror.

Pappagjøring

Det er heldigvis en endring på gang. Unge menn gjør et slags opprør mot kvinners hegemoni over privatlivet. De skriver bøker om de vanskelige familiemiddagene, om hvordan de skal være fedre på egne premisser, hvor klamt det er med det hellige alminnelig familieliv som stort sett er definert av kvinner. Men disse er fortsatt i et lite mindretall. Pappagjøring er ikke et utbredt fenomen. For hvor er fedrene? Gjennomsnittlig er de på jobb.

Og hvis de ikke er der, betaler de regninger, sørger for at vi er forsikret, mekker bilen og styrer landet. Far blir fortalt at han fortsatt skal være forsørger mer enn omsorgsfull far. Annerledes kan vi ikke forstå det når Jens Stoltenberg fortsatt forsvarer kvinners rett til å beholde brorparten av foreldrepermisjonen mens høyrekvinnene kritiserer forslaget om tredeling fordi familien må få bestemme selv. Det er to sider av samme sak. Kvinnen er den primære omsorgspersonen som skal være hjemme. Vi mener det er absurd i 2010 å mene at menn er dårligere foreldre enn kvinner.

glitterchick skrev:

Det var du som ikke hadde lest artikkelen ja? Den forsvarer ikke det hellige moderskapet, om det er det du tror.

Hadde ikke lest artikkelen da jeg skrev mitt første innlegg, leste den nå, men både visste da og nå at de ikke forsvarer det hellige moderskapet. Det jeg mener er at de, som stort sett alle andre som skriver om likestilling skriver om kvinnen/moren, og særlig om hvordan kvinner er ofre som alltid taper. Mens jeg synes at det hadde vært enda bedre om de faktisk kunne belyse litt det som menn faktisk taper og ha mer fokus på mannen/pappaen i likestillingsdebatten.

Og det avsnittet du har sitert er bra, hvorfor kunne de ikke ha skrevet mer om det?

sindrome skrev:

Og det avsnittet du har sitert er bra, hvorfor kunne de ikke ha skrevet mer om det?

Kanskje fordi de ville fokusere på andre ting også? Det går jo an å ha flere tanker i hodet på en gang, man må ikke ta for seg en og en sak. Det avsnittet er faktisk nesten en tredjedel av hele artikkelen, så jeg syns ikke akkurat det er nevnt i en bisetning.

sindrome skrev:

Mens jeg synes at det hadde vært enda bedre om de faktisk kunne belyse litt det som menn faktisk taper og ha mer fokus på mannen/pappaen i likestillingsdebatten.

Det er jeg helt enig i.

Både kvinner og menn (som gruppe snakker jeg nå så det er ikke noe vits i å komme med personlige "Mannen min eeeelsker å jobbe og jeg eeeelsker å være mamma og vi har det fiiint"-meddelelser fra noen) taper jo på at kvinnen er hovedforelder og mannen hovedforsørger, spesielt når det blir samlivsbrudd, og det blir jo oftere brudd i mer tradisjonelle familier også. Kvinnen sitter ofte med elendig økonomi, mannen med dårlig kontakt med barna sine. I de fleste tilfeller hadde det vært bedre for familien om det hadde vært litt mer jevnstilt, både økonomidelen og omsorgsdelen.

Glitterchick: Det er heldigvis lov å ha flere tanker i hodet. 🙂 Jeg synes bare det hadde vært bedre å ha mere fokus på mennene/pappaene, gjerne hele artikkelen og flere av dem. Jeg er lei av å høre om hvordan kvinner taper og menn vinner, når jeg ikke nødvendigvis opplever det sånn.

Esme skrev:

Det er sant, men samtidig så er det jo helt klart viktig å sørge for at kvinner ikke taper for mye ved å få barn, det er jo bare å se på Italia og Japan det, de har jo kjempeproblemer fordi kvinner ikke får nok barn.

Koster det for mye, så synker fødselstallet. Så det er jo viktig at man legger rette for at kvinner kan få barn og samtidig ha en jobb som de greit kan forsørge seg på. Et samfunn kan ikke stole på at kvinner får barn uansett.

Kåre Willoch har vært en overraskende høylydt talsmann for å belønne unge mødre og styrke deres muligheter. Og det er flott.

Men det er jo mange forhold å ta hensyn til her. Yssen og hu ex VG-berta har et vanvittig snevert synsfelt for sine betraktninger, vil vel knapt si at de er gyldige for andre enn kvinner i prestisjefylte karriæresituasjoner, som dem selv. Samfunnet kan ikke bestå utelukkende av vellykkede ledere, noen må være på hver etasje. Ei heller kan alle kvinner ende opp på toppen av samfunnet, knapt heller klare å realisere alle sine drømmer. Slik er livet, og å legge kjønnsstrukturer til grunn for at det blir slik i alle sammehenger blir søkt. Soslialisering er mer enn kjønn, bare ett av mange parametre. En datter av en lege har større muligheter for å bli lege enn datteren til postmann Pat og alt det der, sosiologiske klisjéer, men enn ikke noe kjønnsavhengig.

Så er det også interessant, som enkelte nevner, at det å gå gjennom svangerskap, føde, amme etc, som man helt opplagt ser at så mange kvinner setter høyt i livene sine, bare avfeies med tall og sifre. Man trenger ikke å stå frem som ubrukelig fløyelstøffel for å vedgå at alt dette er noe man misunner kvinnene. Kvinner er sosiale på en annen måte enn menn. Ja, på godt og vondt, men at det er på en slik måte at man ser det har en kvaitativt annen verdi enn for gutta. Ikke nødvendigvis bedre, men at det er en annen dimensjon som beriker livene deres. Og dette er et aspekt feministene fullstendig overser eller ikke ønsker å ta med i regnskapet sitt.

Jeg velger å få tre barn fordi mannen min og jeg ønsker dette. Vi har nå fått to, og jeg ligger allerede tre år bak mannen min karriæremessig pga. permisjoner og hyperemesis. Vi begynte å studere på samme kull. Men gjør dette meg noe?
NEI.

Og jeg blir direkte sur når enkelte partier trekker fram en større fedrekvote i saken for likelønn - jeg er ikke interessert i å være mye borte fra barna mine i det første leveåret deres, og står mer enn gjerne på stedet hvil i karriæren for å være hjemmeværende et år etter fødselen.
Argumenterer de med tilknytning til far, blir det en helt annen sak.

Ja, for meg er barnets første leveår altoppslukende - jeg ammer hyppig og samsover. Likevel er ansvarsområdet for barna delt 50/50 når de begynner i barnehagen og jeg kan ikke se at verken barna eller faren deres har tatt skade av det (at jeg har vært "overinvolvert" etter fødselen).
Om jeg har tatt skade av det, gir jeg altså blaffen i.

Jeg trodde jeg var veldig interessert i jobb og karriere før jeg fikk barn, men plutselig ble det ikke like viktig lengre. Det ble mer interessant å få flere barn, og jeg skulle gjerne hatt enda flere. Jeg vil gjerne være masse hjemme, ha laaange permisjoner, og kjenner meg opprømt bare å tenke på "hva om jeg ble gravid en aller siste gang". Som introvert tilflytter hadde jeg ikke noe liv utenom jobb før jeg fikk barn, men nå har jeg en funksjon å fylle. Noen som behøver meg. Noen å bry meg om. Jeg har godtatt at jeg og mannen har ulike roller i familien, og at vi tildels utfyller hverandre. Jeg er mer ordne, styre, oversikt person som jobber nært hjemmet, mens han er leke, fikse, rydde person, som pendler. Vi blir aldri lik. Vår bakgrunn, væremåte, involvering blir ikke lik. Men begge bidrar, og begge ønsker en slik fordeling. Jeg føler meg viktigere som mamma enn på jobb. Det er viktigere for meg som person å være den mammaen jeg vil og ønsker, enn å være 100% på jobb. Det er også viktig for meg å kunne være den mammaen jeg ønsker uten at en mann må være delaktig i det. Jeg er ikke avhengig av han får å få livet mitt til å gå opp. Men det er fint og enklere å være to.

Det ligger jo noe bilogisk i dette, og jeg er ganske lei av at man skal diskutere opp og i mente kvinner og menns rolle. Det er ikke likt. Det er godt at det ikke er likt. Det er fint at man kan få barn. Jeg er glad at jeg ble kvinne og fikk oppleve det. Det er naturlig at jeg som samsovende ammer ble nærere barna første leveår. Det er helt greit, fordi det kommer andre perioder. Det er godt at jeg kan ha en mann som interesserer seg litt mer for det jeg ikke gjør. At det er nyanser og variasjoner. Det er fint om familier klarer å få ting til å gå rundt, og at man generelt har det ok. Jeg har aldri sett på det som tiltrekkende å være mann og ha en "typisk mannejobb", hva nå enn det måtte være. Jeg ville aldri vært villig til å ofre noe som helst utover det vanlige for en jobb - alle minst tid hjemme. Jeg jobber for å kunne leve som jeg vil. Å få barn er ikke et offer. Det er et privilegie.

Jeg mener altså at det er helt greit at man i vår priveligierte verden får velge hva man ønsker selv. Det er jo det man mener blir tilfellet, når man den friheten vi har.

Tenkte jeg skulle legge inn et fint stemningsbilde i denne tråden 😱:D

Debatt på nrk nå. Surrogatparet fra den der India-saken er i studio med ungen. Som holdes ut i studiolyset av faren gjennom hele sendingen. Hvor er vogna? 😱🙄